Velferdsleverandører i alle sektorer, foren dere

NHO har sikkert mange gode grunner når de lanserer en 17. landsforening. Men det er vanskelig ikke å se det delvis som et svar på den politiske debatten.

Karita Bekkemellem, konstituert administrerende direktør i Geneo, og administrerende direktør i NHO, Ole Erik Almlid.
Publisert Publisert

Det er ikke hverdagskost at Norges største arbeidsgiverorganisasjon lanserer en ny landsforening. De fleste medlemsbedriftene – fra farmasi til velferdstjenester – har én viktig ting felles: De lever i tett samarbeid med det offentlige.

Landsforeningen ser dagens lys i et politisk klima hvor spørsmålet om private aktører i velferden er blant de mer betente temaene.

Den såkalte kampen mot profitt i velferden har hatt vind i seilene. Vinden er så kraftig at da Senterpartiet luftet ideen om et nytt, bredt barnehageforlik i 2021, var svaret fra Bjørnar Moxnes i Rødt å gå til frontalangrep.

I debatten om private velferdsleverandører har den radikale venstresidens retorikk vunnet frem.

Nå som jeg selv er ute av partipolitikken, kan jeg skrive det: Den radikale venstresiden har vært dyktige. Ikke i den forstand at jeg er enig med dem, men som politiske strateger og taktikere.

For ikke så mange år siden var tilhengerne av flere private løsninger på offensiven. Det var mye snakket om konkurranseutsetting og valgfrihet, og om at offentlig sektor kunne spare penger på å få private med.

Nå fikk aldri konkurranseutsetting av for eksempel sykehjem noe stort gjennomslag i Norge, men det ble forsøkt en del steder, som Oslo og gamle Os kommune.

Men i stedet for å ta kampen mot hvert enkelt utslag av det noen kaller «privatisering» (en upresis betegnelse all den tid det offentlige både betaler for og regulerer tjenestene, private bare driver dem) valgte de radikale en ny strategi.

Fra Rødt og SV, og med betydelig støtte i LO-forbund som Fagforbundet, kom en ny, spiss retorikk. Først het det kamp mot profitt i velferden. Så kom begrepet «velferdsprofitører».

En profitør er ikke simpelthen en som tjener penger. Det er en som bokstavelig talt er villig til å gå over lik for å få profitt. Vi forbinder begrepet først og fremst med krigsprofitører. I Norge var det de som skodde seg på samarbeid med de tyske okkupantene.

Den radikale venstresiden var disiplinerte i sin bruk av retorikk, hadde god kontroll på budskapet og la press på mer moderate krefter i Arbeiderpartiet som har en viss tradisjon for å finne mer balanserte løsninger også på dette området.

Resultatet var at hele debatten flyttet seg. Sentrumsposisjonen flyttet seg. For mange private aktører ble det ikke lenger et spørsmål om å vokse eller utvide, men om å holde hodet over vannet.

Selvfølgelig må vi også diskutere hvordan og på hvilke områder det offentlige skal samarbeide med – eller kjøpe inn tjenester fra – private. Ikke minst er det nødvendig fordi systemet vårt slett ikke er enhetlig eller spesielt konsekvent skrudd sammen.

Friskoler som får offentlig støtte, kan ikke ta ut utbytte. Det kan derimot barnehager. Barnehager er ikke konkurranseutsatte, som et sykehjem er, men mottar likevel store midler i offentlig støtte. Innenfor rehabilitering eller barnevern er det igjen skrudd sammen på litt andre måter.

Det er heller ikke slik at alt som er privat automatisk er bra. Det bør heller ikke høyresiden tro. Dårlige anbud, feil vektlegging i innkjøpsrundene, dårlig kontroll eller andre svakheter i systemet, kan i verste fall gi en type rent seeking.

Dette var en av årsakene til at Stortinget ba regjeringen gå gjennom alle disse problemstillingene (da undertegnede satt ved kongens bord), et arbeid som endte i Hagen-utvalgets NOU.

Jeg tror den nye landsforeningen vil forsøke å flytte debatten tilbake mot sentrum. Det er ingen grunn til å tro at Geneo – som de på tidstypisk vis har kalt den (det var bare før at foreninger skulle hete noe som gjorde at vi forsto hva de drev med) – vil velge en spesielt blankpusset ideologisk profil.

Snarere legger NHO-sjef Ole Erik Almlid og direktør og tidligere Ap-politiker Karita Bekkemellem vekt på samarbeid, partene i arbeidslivet og de mulighetene som ligger i å bruke private. Det er moderat og et forsøk på å favne bredt.

Men den nye landsforeningen er selvfølgelig bevisst på det politiske klimaet de siste årene. Målet deres vil nok være å få diskusjonen tilbake mot sentrum, til der praktiske og løsningsorienterte politikere, fra både høyre og venstre, kan finne et eller annet felles ståsted – uten at de dermed blir enige om alt.

Da vil det kanskje også bli rom for noen diskusjoner om andre tema enn bare rammene rundt private velferdsleverandører:

Kan nettopp offentlig-privat samarbeid være et godt grunnlag for å utvikle helse- og velferd som en større næring? Ja, kanskje kan det også ligge eksportmuligheter i vårt velferdssystem? Ikke bare i helseteknologi, men innenfor viktige velferdsområder som barnehage?

De fleste som ligger til venstre for Anders Lange, vil ikke få særlig positive assosiasjoner til begrepet «velferdsprofitør». Men bedrifter som ikke bare leverer overskudd, men også nye, solide arbeidsplasser, det kan kanskje ha en viss appell?
Ja, kanskje til og med på den radikale venstresiden.

Publisert

Les mer om dette temaet