«Vesener fra Den mørke middelalder har marsjert inn i nåtiden»

Hvordan skal et rikt, demokratisk og fornuftig Europa forstå Russland? En engelsk sosialist ga kanskje et svar for 70 år siden.

PÅSKEMESSE: President Vladimir Putin under en ortodoks påskemesse i Moskva i år.
Publisert: Publisert:

Hvordan vi forstår Russlands motiver er avgjørende for hva vi bør gjøre fremover.

Den akademiske debatten har til tider vært bitter, både her hjemme og ute. I bunn og grunn er det to syn som utkrystalliserer seg:

  • Står vi overfor et Russland som først og fremst krever sikkerhetsgarantier, blant dem at Nato ikke skal fortsette sin utvidelse østover? I så fall tilsier det en pragmatisk holdning fra Vesten hvor vi også vurderer å gi konsesjoner til Putin.
  • Eller blir vi konfrontert med et aggressivt, revisjonistisk og nasjonalistisk regime som ønsker å underlegge Ukraina et stor-russisk imperium? I så fall vil enhver konsesjon bare føre til ytterligere krav.

Som mange russlandskjennere påpeker: landet respekterer styrke, ikke svakhet.

Den utenrikspolitiske skolen som kalles realismen er i hardt vær.

Flere markante realister, blant dem amerikaneren John Mearsheimer, traff dårlig med sine analyser før invasjonen.

Egentlig er det litt pussig. For mens 90-tallet var preget av utenrikspolitisk idealisme – en retning som i større grad vektlegger hvordan verden bør være, og dermed gir verdier en større plass – lever vi i en tid hvor historien har stått opp fra de døde.

Og den er forbannet.

Hvis noen trodde at vi var kommet nærmere det filosofen Immanuel Kant kalte «den evige fred» i vår globaliserte verden, er den illusjonen knust under russiske tanks nå.

Dessuten, spør en ukrainer om hvordan FN har bidratt etter den russiske invasjonen, og du vil trolig få et mindre diplomatisk svar enn deres president ga i et nylig intervju. “Ingen kommentar”, sa Zelenskij.

Samtidig kan det lett bli noe klinisk med begrepet «interesser». Som en forsker fortalte meg, er nok russerne rasjonelle, men det er en annen rasjonalitet enn vi vanligvis legger til grunn.

Da realisten Henry Kissinger – som for øvrig akkurat fylte 99 år, hurra for deg – tok til orde for at Ukraina burde søke en avtale hvor de ga bort deler av landet, slo president Zelenskij knallhardt tilbake.

Begge har et poeng. Kissinger vil kanskje få rett en gang i fremtiden, men samtidig er slike utspill neppe egnet til å styrke hverken kampmoralen i Ukraina eller støtten i Vesten.

Kissingers syn bygger dessuten implisitt på at Russland da vil bli fornøyd, i hvert fall enn så lenge. Men mange forskere mener slike signaler snarere forteller Putin at Vesten er villige til å gi etter.

Igjen er spørsmålet hvordan vi skal forstå Russland.

Hvorvidt det bare er kynisk propaganda, eller snarere speiler dyptfølte, ideologiske ideer, er vanskelig å vite. Men når vi ser bildene av Putin og patriarken i den russisk-ortodokse kirke, leser Putins idétunge essay om Ukraina eller hører den ideologiske retorikken om Vestens moralske forfall, er det åpenbart at Putins Kreml forsøker å appellere til noe langt dypere enn interesser i snever forstand.

Det er historier som «gir mening til ofrene og gjør krigen verdt å kjempe», som en forsker skrev.

I en helt annen tid, og konfrontert med et helt annet regime, forsøkte den engelske forfatteren, essayisten og sosialisten George Orwell også å forstå.

Han så at Hitler ikke var den klovnen mange intellektuelle beskrev, men snarere en livsfarlig motstander som appellerte til noe av det mest grunnleggende i menneskets natur: ære, patriotisme, offervilje.

I sin analyse av den brutale, nazistiske bevegelsen og deres frelser og fører, så han samtidig drivkrefter som var langt mektigere enn enkel fornuft:

«[Hitler] vet at mennesker ikke bare ønsker seg komfort, sikkerhet, kortere arbeidstid, hygiene, familieplanlegging og generell sunn fornuft. Folk ønsker også, i det minste midlertidig, slit og selvoppofrelse, og ikke å forglemme trommer, flagg og opptog der de får uttrykke sin lojalitet. Uavhengig av hvordan fascisme og nazisme fungerer som økonomiske teorier, treffer de psykologisk sett langt mer grunnleggende enn noen hedonistisk livsoppfatning.»

I en penetrerende analyse av Det tredje riket, påpekte forfatteren av «1984» at:

«Den kraften som i virkeligheten former verden kommer fra følelser – rasestolthet, lederdyrkelse, religiøs tro, kjærlighet til krigen – som liberale intellektuelle på ren autopilot avskriver som anakronismer, og som de vanligvis har ødelagt så totalt i dem selv at de har mistet all vilje til handling.»

Ha i mente at Orwell foraktet Hitler og alt han sto for, slik han også foraktet den totalitære stalinismen.

EVIG AKTUELL: George Orwell er mest kjent for «1984» og «Animal Farm», men var også en briljant essayist som er evig aktuell.

Det er ingen utenrikspolitisk analyse, selvfølgelig. Men Orwells tekster er relevante i en tid hvor den umiddelbare og enorme støtten til Ukrainas sak kan ha begynt å falme litt. Trolig til Putins store glede.

Spørsmålet presser seg frem: Vil folk stå ved Ukraina gjennom høyere energipriser, dyrere drivstoff, økende matpriser og alt annet som krigen bidrar til? Vil de gjøre det av hensyn til nasjonale interesser? For å beskytte velferdsstatene våre eller EUs institusjoner?

Kanskje.

Men støtten til Ukraina må også bygge på noe mer. Også vi europeere – vi rike, demokratiske, fornuftige europeere – må kjenne hornmusikken i brystet, føle at vi slåss for noe som er større enn oss selv.

En realistisk analyse tilsier at en slik idealisme er nødvendig for å stå i stormen.

Som Orwell skrev: «Vesener fra Den mørke middelalder har marsjert inn i nåtiden, og hvis de er spøkelser så er de under alle omstendigheter spøkelser som må bekjempes av sterk magi.»

Publisert: