Dette kan vi forvente av økonomiene og markedene etter coronakrisen

Når coronaviruset er overvunnet, kommer den nye normalen til å være preget av en mye tregere vekst, fare for deflasjon og mistillit til aksjer. Her er tolv scenarioer av det som kan bli en ny verden etter at støvet har lagt seg.

Ansatte spiser lunsj på Dongfeng Honda-fabrikken i Wuhan i Kina.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over to år gammel

1920-årene var ikke så «glade» før de ble sett i retrospekt fra 1930-årenes depresjon. På tilsvarende vis – i kjølvannet av den alvorlige, globale resesjonen jeg tror coronaviruset har gitt støtet til, vil 2010-årene fremstå som en gyllen epoke med langsom, men jevn økonomisk vekst, økt sysselsetting og synkende inflasjon og renter. Her er det vi kan forvente når ting går tilbake til «normalen».

  • Forskyvningen fra åpen, internasjonal handel og globalisering over mot proteksjonisme – som begynte da Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon i 2001 – kommer til å gå raskere. Nedgangen i industriproduksjon og tilknyttede jobber i Vesten er en konsekvens av globaliseringen, og sårbarheten til internasjonale leveringskjeder vil ikke bare fremme selvforsyning, men også den manglende effektiviteten som følger med. Politikernes håp om at proteksjonisme stimulerer til jobbvekst og økte inntekter nasjonalt, vil bli knust fordi handelsbarrierer – som på 1930-tallet – reduserer økonomisk vekst og forårsaker deflasjon.
  • Stengningen av bedrifter og skoler på grunn av viruset viser hvor mye tid som blir kastet bort på jobbreiser og klasseromsundervisning. Man vil ikke slutte å møtes ansikt til ansikt, men det vil bli mindre av det. Dette vil gagne kommunikasjonsprogramvare og -maskinvare, men skade flyselskaper og hoteller. Å jobbe hjemmefra vil bli enda mer akseptabelt.
Norwegian-fly parkert på Sola.
  • Forbrukerne vil fortsette å være forsiktige lenge etter at coronakrisen har avtatt, omtrent som de var etter finanskrisen i 2008. Holdningen som sier at vi skal bruke opp ting, slite dem ut, klare oss med det vi har eller klare oss uten, kan komme til å dominere i flere år og påvirke forbrukernes pengebruk og butikkenes omsetning.
  • De finanspolitiske stimuliene vil forsterkes etter hvert som pengepolitikken viser seg å være utilstrekkelig. Utover ledighetstrygd og inntektsstøtte til lavtlønnede i resesjonen er det sannsynlig at store summer vil bli brukt til å bygge ut infrastruktur. Både republikanere og demokrater er enige om at det trengs, og kollapsen i statsobligasjonsrentene og de økende føderale underskuddene har fjernet regjeringens frykt for å finansiere underskuddsutgiftene med store låneopptak.
  • Hvis vi utelukker total proteksjonisme, vil det globale tilbudet fortsette å overskride den globale etterspørselen. Den høye sparingen dette medfører, vil presse inflasjon og rentenivåer ned. De lave inflasjonsratene, som til og med kan bikke over i deflasjon, vil redusere lysten til å bruke penger og dermed begrense en økonomisk gjenopphenting ytterligere.
  • Resesjonen kan meget vel slukke president Donald Trumps håp om gjenvalg og gi demokratene kontroll over Det hvite hus og Kongressen. Da er det sannsynlig at en form for føderalt finansiert helsesystem for alle vil bli en realitet. Skatteregler for å omfordele inntekt fra de rike til de fattige vil også skjerpes.
En resesjon etter coronakrisen kan bety problemer for Donald Trumps planer om gjenvalg, mener Shilling.
  • Prisfallet for råolje kan kanskje tvinge saudiaraberne og russerne til å samarbeide om å skvise ut amerikanske skiferoljeprodusenter. Oljeprisen vil da hente seg inn igjen til et sted mellom 40 og 60 dollar per fat, men de motstandsdyktige skiferoljeprodusentene vil fortsette å være hakk i hæl.
  • Resesjonen vil føre til at mange søppelobligasjoner blir misligholdt, spesielt innenfor energisektoren. Det stadig voksende segmentet av «falne engler» – selskaper som har mistet investeringsgrad-ratingen sin – kan føre til at prisene på søppelratet gjeld kollapser og at investorer strømmer til statsobligasjoner. Lånekravene vil bli strengere, omtrent slik tilfellet var for boliglån etter subprimekrisen.
  • Statsobligasjoner, som er den ultimate trygge havnen for investorer, vil fortsette å være attraktive selv med flat – eller til og med negativ – realavkastning i en deflasjonsperiode. Men i motsetning til Den europeiske sentralbanken og Bank of Japan vil sentralbanken i USA sannsynligvis avstå fra en kortsiktig negativ styringsrente.
  • Pensjonsfond, som i jakten på høyere avkastning har beveget seg inn i mer risikable investeringer de senere år, vil få problemer når disse slår feil. Alternativene deres for å nå ambisiøse fortjenestemål – som å kutte i pensjonsytelser, øke bidragene fra arbeidstagere og hente inn mer finansiering fra sponsorer – er minst like lite fristende.
  • Når investorer endelig får dannet seg et bilde av hvor dyp og langvarig resesjonen blir, vil det føre til en rekyl– men sannsynligvis fra nivåer 20 til 30 prosent under dagens. Individuelle investorer vil være sent ute med å komme på banen igjen, akkurat som etter bearmarkedet fra 2007 til 2009. I det lange løp kan aksjer komme til å gjøre det dårligere enn økonomien skulle tilsi, i takt med at de forhøyede P/E-tallene fra de siste tre tiårene vender tilbake til mer normale nivåer, om ikke lavere.
  • Det vil som vanlig være behov for syndebukker som kan lastes for coronakrisen og den påfølgende resesjonen samt for prisfallet i aksjemarkedet. Mulige kandidater er den føderale regjeringen – spesielt offentlige helsemyndigheter – og datastyrt handel på Wall Street. Som vanlig må man forvente et svar i form av mer myndighetsregulering.
Publisert: