En polariserende minister

En skulle tro at regjeringens fremste talspersoner hadde lært av de uheldige konsekvensene en polariserende retorikk har gitt i andre vestlige land.

  • Linda Hofstad Helleland
Publisert: Publisert:

Likevel lar ikke næringsminister Vestre muligheten gå fra seg til å bidra med polariserende og uriktig kommunikasjon om andre partiers politikk.

Til E24 mandag uttaler han «Vi tar nå et farvel med Høyres dogmatikk om at det er et mål å redusere statlig eierskap. Eierskapsmeldingen er kjemisk renset for sånne formuleringer. Det står seg best å ha et pragmatisk syn på statlig eierskap, og det betyr at det kan både øke og bli redusert». Anledningen er at han fredag legger frem ny eierskapspolitikk.

Men stemmer det? Hadde det vært riktig skulle det statlige eierskapet i Norge vært kraftig redusert etter åtte år med det venstresiden liker å kalle en blå-blå regjering. Faktum er at antallet statlige eide selskaper i 2013 var 68. I dag er tallet 71.

En gjennomgang av nedsalg i statlige selskaper gjort av Stortingets utredningsseksjon viste at Jens Stoltenbergs regjeringer (2000-2001 og 2005-2013) solgte ut syv statlige selskaper og solgte seg ned i ti statlige selskaper. Kjell Magne Bondeviks regjering og Erna Solbergs regjering solgte 9 statlige selskaper og solgte seg ned i noen ytterligere. Det virker med andre ord som pragmatikken i norsk politikk er ganske jevnt fordelt.

Tvert om var ulikt eierskap kategorisert etter formålet med eierskapet.

I eierskapsmeldingen lagt frem av Solbergregjeringen i 2019 var det heller ikke et «dogmatisk» mål om å redusere det statlige eierskapet. Tvert om var ulikt eierskap kategorisert etter formålet med eierskapet. For eierskap hvor eneste formål var høyest mulig avkastning over tid, kunne nedsalg bli vurdert om prisen var god. Dette var aktuelt for 6 av over 70 selskaper. Et av de som Solberg-regjeringen ønsket å selge seg ned i var SAS. Det tror jeg skattebetalerne kan være glade for i dag. For de øvrige selskapene var eierskap begrunnet i alt fra ønsket om å beholde hovedkontor, markedssvikt, ringvirkninger eller eierskap over naturressurser.

Uttalelsen fra Vestre i E24 føyer seg inn i rekken av utsagn, hvor han fremstiller motsetningen i næringspolitikken til å handle om en passiv eller aktiv næringspolitikk. Han har kalt den nye næringspolitikken til regjeringen for et «helt nødvendig brudd med den passive næringspolitikken som har vært ført».

Men hadde Støre-regjeringen gjort det samme i næringspolitikken som Solberg-regjeringen ville nok Vestre ha kalt det et historisk taktskifte i retning av en mer aktiv næringspolitikk.

Det var Solberg-regjeringen som:

  • Doblet støtten til grønne teknologiløsninger for bedrifter via Enova
  • Ga penger til verdens største havvindprosjekt, Hywind Tampen
  • Bidro til å realisere verdens største aluminiumsprosjekt, Hydro Karmøy
  • Doblet støtten til næringspolitisk forskning og utvikling
  • Bidro til å realisere historiens største klima- og industriprosjekt, CO₂-fangst, -lagring og -transport gjennom realiseringen av Langskip. Aldri før har staten investert mer i å realisere et industriprosjekt 
  • Gikk inn med fire milliarder kroner for å legge til rette for store industriprosjekter med tilhørende produksjon for hydrogen.
  • I tillegg lovet Høyre en forutsigbar opptrapping av den flate CO₂-avgiften opp til 2000 kroner i 2030, samtidig som det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ned.

Resultatet er at vi etterlot oss en mindre oljeavhengig økonomi, med høy fart, lav ledighet og rekordetablering av nye selskaper og børsnoteringer i Norge. Det er dette som var Høyres arv i næringspolitikken etter åtte år i regjering. Det er på tide at Vestre tilpasser retorikken sin med fakta.

Publisert: