De drev med melkeproduksjon. Nå tjener de penger på Equinor.

Da Irene Wergeland gikk ut i mammapermisjon, hadde hun ikke noe valg lenger: Hun måtte inn i familiebedriften. Nå monterer hun Equinors vindturbiner.

  • Jonas Vikingstad (Stavanger Aftenblad)
  • Jon Ingemundsen
Publisert: Publisert:

En svak eim av gass fyller luften i det vi kjører forbi Mongstad-anlegget, hvor fakkelen fremdeles er tent, skriver Stavanger Aftenblad.

Vi er en drøy times kjøring nord for Bergen når vi svinger ned mot fergekaien på Leirvåg. Foran oss ligger Fensfjorden. Her gikk det gamle skillet mellom Hordaland og Sogn og Fjordane, før de slo seg sammen til Vestland fylke.

På nordsiden av fjorden ligger ikke bare det gamle fylket, men også Wergeland-familiens lille rike. Familien som i etterkrigstiden la ned gårdsdriften og begynte et industrieventyr.

– Det er litt av en reise, innrømmer Irene Kjellby Wergeland.

Det er en full fergekai ved Leirvåg denne tirsdagen. Tre svært profilerte gjester, statsminister Støre, NHO-sjef Almlid og LO-leder Hansen, er på vei til Gulen, en kommune med knapt 2000 innbyggere.

Et lite samfunn sør for Sognefjorden som er oppvokst på landbruk og fiske.

Ole Erik Almlid i NHO og Jonas Gahr Støre står på ferge-dekket over Fensfjorden. På nordsiden ligger havvindturbinene.

Vel over fjorden tas vi med inn på Wergelandgruppens base, hvor fire vindturbiner ruver denne dagen. Her ligger en lang historie. En historie om omstilling, risiko og industri.

En historie om Vestlandet.

Støvskyene driver over anlegget. Ute i fjorden står tre ferdigmonterte vindturbiner, mens én er i ferd med å ferdigstilles. Den trenger bare et rotorblad til, så kan også den gjøres klar til slep.

Heldigvis har verftet leid inn enn Mammoet kran på 6920 tonn og 205 høydemeter til å gjennomføre løftet.

Det er på mange måter fremtiden som bygges her denne junidagen. Etter at de celebre gjester har forlatt anlegget, får Irene litt tid til å reflektere.

Havvindturbinene hun ser i fjorden utenfor hjørnekontoret sitt skal én etter én slepes ut på Tampen-feltet i Nordsjøen. 140 kilometer fra kysten. Der skal de gi strøm til Snorre-feltet og Gullfaks-feltet.

For 70 år siden trasket melkekyrne rundt på gårdstunet. I dag er tunet blitt en familiedrevet hjørnesteinsbedrift.

– Det er helt fantastisk. Dette setter oss på kartet. Lokalbefolkningen ser disse turbinene i fjorden. De ser aktivitet i kommunen deres. De ser at det skapes verdier. Jeg opplever en stolthet rundt oss. Det i seg selv er noe som kan gjøre ting lettere for oss i fremtiden.

– Har havvind fristet til gjentakelse?

– Ja, sier hun resolutt.

Den 205 meter høye Mammoet-kranen hjelper til.

– Landet skulle bygges

Irene er sjefen på denne basen. Men Wergelandsgruppen er en familiebedrift. Etter at hennes mann nylig gikk av som konsernsjef er det ekteparets sønn som har overtatt driften av hele selskapet.

Selskapet driver ikke bare basearbeid, som her på Gulen. I tillegg drifter de blant annet et skipsverft, to kabelferger og en fraktbåt.

Gården, som frem til 1956 drev melkeproduksjon er i 2022 blitt basen for verdens største flytende havvindpark.

Hvordan gikk det til?

Det siste rotorbladet løftes på plass av den røde mammut-kranen. Hvert blad er 81,5 meter langt, og veier 35 tonn.

– Husk at på 50-tallet kom det mange betongblokkfabrikker i Norge. Gårdene sluttet for eksempel å bygge siloer i tre, og byttet til betong. Men markedet var ikke stort, forteller Wergeland til Aftenbladet.

Gulen er ikke verdens navle.

Ikke vil kommunen være det heller. Tidene har likevel forandret seg.

– Det var ikke noe industrigrunnlag her. De fleste drev med fiske og landbruk. Kjøreturen til Bergen tok fire timer. I tillegg måtte man ta to ferger. Likevel var landbrukspolitikken slik den gangen at man fikk tilskudd fra staten til å utvikle landbrukseiendommer.

– Landet skulle bygges, og betongindustrien ble en del av puslespillet her lokalt, forteller hun.

Det var en nysgjerrig statsminister som fikk se på Wergelandfamiliens siste eventyr.

Irenes svigerfar, Trygve, var mannen som sto bak ideen på gården på 50-tallet, om å drive med sement og betong. Han ga stafettpinnen videre til sin sønn på 70-tallet.

Da hadde den lille ideen fra gården slått rot i lokalmiljøet. Etter selskapets største investering noensinne sto bedriftens første produksjonshall klar i 1979. Ti år etter fulgte en fire tusen kvadratmeter stor betongvarefabrikk opp.

– Det viser hvor stor denne industrien faktisk ble her. Markedet vårt var hele Sogn, men også Bergen.

Fra post til industri

Familiebedriftens suksess kom ikke uten offer.

– Familien var utgangspunktet. Min mann satt på kontoret og solgte, kastet seg ut i bilen for å kjøre produkter ut. Han sov i bilen, tok morgenfergen og var tilbake på kontoret for å gjenta rutinen.

Da Irene og ektemannen giftet seg jobbet hun i det lokale postvesenet.

Men også en postarbeidere kan bli industriarbeider.

– Det var umulig for meg å ikke engasjere meg. Da jeg gikk i mammapermisjon med sønnen min, videreutdannet jeg meg. Jeg begynte å jobbe her i 1995.

90-tallet markerte slutten på betongproduksjonen, og inngangen til en ny næring for gruppen. Olje og gass.

Mongstad-anlegget like over fjorden ga basen flere oppdrag. Den første kontrakten kom i 1991. Da skulle Wergelandfamilien håndtere boremateriale for Equinor.

Nå begynner altså et nytt industrikapittel i fjorden. Et havvindkapittel.

Hun begynte i postvesenet, Irene. Men på 90-tallet konverterte hun til industrien og familiebedriften. – Familieselskapet ble stiftet tilbake i 1956, hjemme på gården. Den gang het vi Halsvik sementstøperi, forteller Irene, som er basesjef i Wergelandsgruppen.

Om vi regner med de fem nabokommunene har området, som strekker seg fra nordsiden av Sognefjorden til nord for Bergen, omtrent 40 tusen innbyggere.

At de ansatte skal ha lokal forankring er viktig for Irene.

– En tredjedel av våre 130 ansatte bor i Gulen, mens en tredjedel bor i nabokommunen, og den siste delen kommer fra like over fjorden. De fleste bor altså rundt disse små kommunene, forteller hun engasjert.

Fraflyttingen som snur

Som mange småkommuner opplever også Gulen fraflytting. Tall fra SSB viser at 35 personer flere flyttet ut av kommunen enn de som flyttet inn i fjor.

Takket være aktiviteten på verftet oppfatter familien at fraflyttingstrenden er i ferd med å snu.

– Vi trenger alle fagdisipliner. Økonomer, selgere og fagarbeidere. Vår aktivitet i disse kommunene gir arbeidsplasser til et bredt spekter av folk.

Flere unge nordvestlendinger ser muligheter i familiebedriften.

Midt på 70-tallet begynte en ny næring i Gandsfjorden utenfor Stavanger. Støpingen av Condeep-plattformer skulle prege fjorden i mange år. Etter to års arbeid kunne understellet på Statfjord A slepes ut fjorden i 1976.
Tidlig på 2020-tallet er nok en ny næring i ferd med å vokse frem i fjordene på vestlandet. Også disse støpt i betong. Denne gangen monteres de med rotorer, før de slepes ut.

To av dem er Nicholas Tveit (27) og Nikolai Fivelsdal (28). De er prosjektkoordinatorer på basen, og jobber i dag med havvindturbinene som ferdigmonteres foran øynene på dem.

Begge er født og oppvokst i området rundt Gulen. Havvind var ikke noe de unge mennene hadde tenkt mye på underveis i utdanningen.

– Da jeg var lærling var det ikke snakk om havvind. Olje og gass sto i fokus. Først de siste årene har folk fått interesse for havvind rundt her, forteller Nicholas.

– Jeg tror ikke folk helt forsto hva som skulle treffe oss da havvind-fundamentene kom seilende inn fjorden, legger Fivelsdal til.

Nikolai Fivelsdal (28) og Nicholas Tveit (27) er blant de unge som er hentet inn av Wergelandfamilien. Sammen sikrer de at byggingen av havvindprosjektet går som planlagt.

Fremtiden på Gulen

Fivelsdal startet sin karriere over fjorden, på Mongstad-anlegget. I dag, en drøy 20 minutters fergetur nordover, har 28-åringen ansvaret for landets største havvindsatsing.

Forskjell?

– Nei. Ikke egentlig. Dette har jeg på en måte vært med på før, selv om vi bygger noe annet nå. Det er erfaringsoverføring fra oljen, sier han.

– Hvor viktig er det at baser som dette, i små lokalsamfunn, opprettholder aktiviteten?

– Det sier seg selv. Slike hjørnesteinsbedrifter som Wergelandsgruppen er utrolig viktig for distriktet, fastslår 28-åringen.

For Fivelsdal er Mongstad-anlegget beviset på hvordan energisektoren har brakt liv til et ellers rolig lokalsamfunn.

– Det var jo ingenting rundt Mongstad før anlegget der ble bygget heller, forteller han.

– Alle kjenner noen som er knyttet til enten oss eller Mongstad her, følger Tveit opp.

Nå gjentar historien seg – med havvind. Ingen av dem har planer om å flytte herfra.

På Gulen ligger fremtiden.

– Jeg gruer meg nesten til den siste turbinen er ferdig, fordi det blir et tomrom, avslutter Fivelsdal.

Publisert: