Unnskyld, hvilken vei går til høyre?

Å være for markedsøkonomien eller markedsaktørene, det er spørsmålet.

BORGERLIG SIDE: Fra partilederdebatten i Arendal forrige uke.
Publisert: Publisert:

Det mest kjente bildet fra Adam Smith er «den usynlige hånden» som sikrer det allmenne vel og vekst selv om hver enkelt aktør i markedet bare følger sin egen egeninteresse.

Markedsøkonomien der, altså.

Men i sitt nest mest kjente bilde, skriver Smith om aktørene i markedet:

«Folk fra samme bransje møtes sjelden (...) uten at samtalen ender i en eller annen konspirasjon mot allmennheten, eller i et eller annet påfunn for å øke prisene.»

250 år etter «The Wealth of Nations» står vi midt oppe i akkurat den samme spenningen.

Det er dyp skepsis til strømstøtte for næringslivet i store deler av regjeringsapparatet. Regjeringen vil legge frem et forslag, og det vil trolig få flertall med støtte fra over midtstreken, men mange liker det ikke.

Og da mener jeg ikke byråkratene i Finansdepartementet. Ingen får premie for å gjette hva de mener.

Skepsisen er også påtagelig fra politisk hold. Delvis er det erfaringene fra koronastøtten, som viste seg å gå til mange bedrifter som leverte svært gode resultater, delvis er det at vi må holde igjen på pengebruken.

Bak spøker også det amerikanerne kaller «privatizing profits, socializing losses».

Et av markedsøkonomiens bunnsolide, ideologiske argumenter er at høye gevinster rettferdiggjøres av høy risiko. Hvis bedriftene skal beskyttes mot det som er vanskelig, men samtidig ta ut høye utbytter når det går bra, er det urimelig, lyder resonnementet.

Faren er at vi ender opp som en annen Hr. Smith: «Han spanderer sikkert hvis vi henger oss på», som Joachim Nielsen sang.

SER MOT HØYRE: Adam Smith, skotten som i 1776 skrev «The Wealth of Nations», selve den teoretiske grunnteksten for moderne markedsøkonomi.

De fleste store, kraftkrevende virksomheter har fastprisavtale på strøm. Ja, det har mange andre også, fra alpinanlegg til hoteller.

Et mye publisert unntak er Rec Solar i Porsgrunn og Kristiansand. Mange små- og mellomstore virksomheter har heller ingen sikring – og i motsetning til forbrukerne, ingen støtteordning.

En jovial baker på Sørlandet er nok de færrestes bilde av den kyniske kapitalisten.

Samtidig kaster strømstøttedebatten høyresiden og næringsorganisasjonene hodestups inn i et dilemma. Markedsøkonomien innebærer også at bedrifter går konkurs. Urettferdig? Ja, noen ganger. Urimelig? Kanskje det også. Nødvendig? Ja.

På toppen av det hele kommer energikrisen rett etter koronatidens massive støttepakker. Også internt i NHO hviskes det om at næringslivet er blitt for vant til å se mot staten når noe butter imot – selv om skeptikerne erkjenner at energikrisen er mer enn en hump i veien.

NHO har tradisjonelt har stått for økonomisk ansvarlighet og stramme budsjetter. Det blir vanskeligere når strømstøtten skal komme på toppen av allerede høye, offentlige utgifter, hvorav en god del går til utgifter som NHO har ønsket seg.

Inntrykket kan lett bli at det bare er syke og trygdede som skal få mindre, for å sette det på spissen.

Det blir ekstra pikant når NHOs hovedkonkurrent Virke heller vil ha lån enn støtte.

På borgerlig side har Frp mindre problemer med å dele ut igjen av statens ekstraordinære inntekter, selv om de også har lommer av skeptikere. I Høyre og Venstre derimot, er det noe skepsis til at staten nok en gang skal komme enkeltbedrifter til unnsetning.

Selv om begge partiene var tidlig ute med å foreslå støtte til næringslivet.

Som SVs Kari Elisabeth Kaski pirket borti i en kronikk, kan det virke å være en spenning mellom prinsipper og praksis på høyresiden. Mellom den helt ekte bakeren du møter i hjemfylket og hva som står i prinsipprogrammet – vedtatt på et hotell en eller annen gang (litt som en kommentarartikkel skrives på et kontor...).

Venstres Sveinung Rotevatn brukte systemets «legitimitet» i en panelsamtale i Arendal hvor jeg også deltok. Hvis ikke politikerne gjør noe, vil kravet om mer radikale løsninger bare tilta i styrke, mente han.

Kanskje det.

Men krisene kommer tettere enn tidligere, og det er også et spørsmål hvilken legitimitet systemet vil ha på sikt dersom eierne høster belønningen i gode tider, men skattebetalerne tar regningen i dårlige.

Det finnes heller ingen noe slikt som en gratis lunsj. Noen betaler. Når budsjettet kommer i høst, skal oljepengebruken ned, pengebruken ned og hver satsing må prioriteres. Krone for krone.

Også penger til bedriftene.

Undertegnede satt i regjering under koronakrisen, og var politiker for Høyre frem til ansettelsen i E24.

Publisert: