Samfunnsdebatt ved reisens slutt

Arendalsuka har noe for enhver. Kanskje bortsett fra pessimistene.

SALME VED REISENS SLUTT: Forfatter Erik Fosnes Hansens roman «Salmer ved reisens slutt» beskrev orkesteret som spilte da Titanic sank i 1912, symbolsk ble det slutten på «fin de siècle». Bildet er fra innspillingen av filmen «Titanic».
Publisert: Publisert:

Ved første gjennomgang av programmet for årets Arendalsuke kom jeg over det som utvilsomt ville bli et høydepunkt:

KrFs partytime.

Det er noen år siden Valgerd Svarstad Haugland sjokkerte deler av grunnfjellet med å avsløre at hun gjerne tok et glass rødvin. KrF er blitt løsere i snippen siden den gang.

Men det var ikke først og fremst tanken om å tilbringe en time med kristelig folkefest som begeistret.

Det var den interessevekkende tittelen. Jeg ble nysgjerrig. Veldig nysgjerrig.

Skuffelsen var desto større da jeg kikket nøyere og oppdaget hva det sto.

KrFs partitime. Sukk.

Arendalsuken kaller seg selv en demokratifestival. Tidligere SV-politiker Øystein Djupedal kalte dagene for «demokratiets dansegulv». Onde tunger mener at uken først og fremst er en samling for lobbyister.

Ingen av delene er helt riktig.

Til en viss grad kan Arendalsuken beskrives som at Dagsnytt Atten, alle gjestene på Dagsnytt Atten og alle som forsøker å påvirke alle gjestene i Dagsnytt Atten, for noen dager flytter seg til en ellers rolig sørlandsby.

Men det er også mange her som aldri har vært i nærheten av NRKs studio, og hvis beste håp for påvirkning kan være å få veksle to ord med en politiker på vei mellom to debatter.

Samtidig er ikke uken akkurat som demokratiet heller. For selv om det er utallige debatter, er det først og fremst folk fra samme sektor og område som diskuterer med hverandre. Stort sett.

Spennet i programmet er enormt.

Fra debatten «Hva kan vi lære av Kina?» i regi av Universitetet i Oslo til det helt lokale «Skal det virkelig bo folk i Froland?» (kanskje et merkelig spørsmål for de 6.000 sjelene som har bosatt seg der?).

«Agder – Norges svar på Austin Texas», heter en annen debatt. Mens «Er det for enkelt å bli meldt dø i Norge?» reiser et spørsmål i hvert fall undertegnede ikke har tenkt på før.

Det er mye bærekraft og mye om fremtiden. Allikevel blir jeg slått av en følelse av nostalgi.

Vi lever i en krisetid. Kanskje er hele den orden som ble bygget opp etter 2. verdenskrig i ferd med å gå opp i sømmene.

Energikrisen merker vi på lommeboken, men de farligste krisene dreier seg om forvitring og gradvise, men grunnleggende endringer.

Autoritære styresett er på fremmarsj. Den neste århundret kan tilhøre Kina slik det forrige tilhørte Storbritannia og så USA. Og hvor langt unna er vi et USA som ikke lenger ønsker å spille en global rolle som supermakt? Et presidentvalg, kanskje.

Klimakrisen er overhengende og rykker stadig nærmere. Globaliseringsoptimisme er erstattet med klare tegn til de-globalisering. Det er klare tegn til forvitring i våre egne demokratier.

Sikkerhetspolitisk er Europa i den mest spente situasjonen siden blokkaden av Berlin og Cuba-krisen.

I Arendalsukens debatter er problemer egentlig muligheter. Spørsmålet er hvordan vi skal gripe dem. Det er en sjargong jeg kjenner igjen fra politikken, men enda mer som et herlig, nostalgisk sus fra det optimistiske 90-tallet.

Det er en type optimisme man kan lengte etter, men den er også i ferd med å bli utdatert. Mørbanket av samtiden.

Vi kunne trengt en partytime med Kristelig Folkeparti, egentlig. Nå mer enn noen gang før.

Publisert: