Når man begynner i ny jobb, slutter man helt i den gamle. Det bør også gjelde Nicolai Tangen

UKESLUTT: Det norske samfunnet kan ha godt av flere ledere som er litt annerledes. Men det betyr ikke at det skal gjelde andre regler. Ei heller for Oljefondets nye sjef.

Denne artikkelen er over to år gammel

Det skapte en viss oppmerksomhet da Nicolai Tangen i mars ble presentert som Oljefondets nye toppsjef.

Noe av undringen grunnet i at en så suksessfull, rik og merittert hedgeforvalter skulle takke ja til en langt dårligere betalt jobb. 

Underforstått: Vi skal være heldig at Tangen i det hele tatt ofrer seg for hjemlandets pensjonsfond. 

OG DET ER for så vidt riktig. Nicolai Tangen er kompetent og har noe å vise til. Det er et spennende valg, som kan være sunt for både Oljefondet og den tidvis trange norske offentligheten. 

Som toppsjef og investeringsdirektør i hedgefondet AKO Capital har han skapt verdier både for kundene og seg selv. I fjor beregnet Kapital Tangens netto formue til 5,5 milliarder kroner. 

Men mange av disse kunstene får han ikke bruk for i sin nye jobb. Statens Pensjonsfond Utland opererer langt unna hedgefondets mange investeringstaktikker. 

Fondet på rundt 10.000 milliarder kroner har et såkalt evighetsperspektiv. Aksjeandelen på 70 prosent forvaltes i praksis som et indeksfond. Forsøk på aktiv forvaltning har knapt lønt seg. 

DERFOR KAN MAN likevel spørre hva det er med Nicolai Tangen som har blendet Norges Banks hovedstyre og sentralbanksjef Øystein Olsen. Så til de grader at handlemåten i beste fall må kunne omtales som naiv. 

Ved ansettelsen ble det gitt uttrykk for at Tangen bryter alle bånd til AKO Capital. Problemet var at det ikke stemte. Det måtte både han selv og Olsen ha visst.

Representantskapet påpekte denne uken hvor uheldig det var – og retter skarp kritikk for at disse forholdene ikke allerede var avklart. 

NÅ JOBBES DET for fullt i Norges Bank med å «sikre at det etableres nødvendig avstand». Spørsmålet er om oppgaven fra representantskapet i det hele tatt er mulig. 

Kan en sjef for et av verdens største statlige aksjefond samtidig være de facto hovedeier med kontroll over et annet stort globalt hedgefond?

Det er så langt vi vet ingen grunn til å mistenke at Nicolai Tangen har uredelige hensikter. Men det er ikke poenget. Problemet er hvilke spørsmål man likevel kan stille til en slik konstruksjon. 

OLJEFONDET ER SÅ gigantisk at selv små bevegelser i aksjemarkedet skaper betydelige krusninger. Innsikt i disse bevegelsene er selvsagt verdifulle. Særlig for en som kontrollerer et annet fond i samme markedet. 

Vel så problematisk for representantskapet er AKOs tilknytning til skatteparadiser – selv om det også kan finnes legitime grunner til slike konstruksjoner. Representantskapet er tydelig på hvor problematisk dette kan være for Norges Bank, i lys av Norges offisielle syn på disse paradisene.

DET KAN FINNES måter for Tangen å organisere eierskapet sitt. Her kunne han kanskje la seg inspirere av Donald Trump, som har satt bort forvaltningen av sin formue. Eller det mer hjemlige eksempelet i finansnestor Jon Gunnar Pedersen, som måtte sette bort eierskapet i Arctic Securities mens han var statssekretær i Finansdepartementet. 

Men dette er politiske verv eller jobber. Det er noe man blir valgt eller utvalgt til for en periode. Og da er det normalt å forvente at man skal kunne gå tilbake til sin gamle jobb og vanlige liv.

NICOLAI TANGEN ER ikke valgt til et politisk oppdrag. Han har selv tatt valget om å gå til nye utfordringer. Og når man bytter jobb, er det normale at man slutter helt i den gamle. Særlig i dette tilfellet, for en som skal lede noe så unikt som det norske Oljefondet. 

Representantskapets forventninger til den uferdige ansettelsesavtalen mellom Tangen og Norges Bank kan fremstå som en gordisk knute: Det er vanskelig å se noen løsning som ivaretar både Nicolai Tangens ønsker, interessekonfliktene, de skattepolitiske forholdene og alminnelige vilkår for ansettelser i banken. 

MEN LØSNINGEN FINNES, og den er strengt tatt ganske enkel: 

Hvis Nicolai Tangen skal bli sjef for Oljefondet må han faktisk kutte alle bånd til AKO Capital, og stå for det han sa 26. mars. 

Det vil si selge seg ut, kutte strengen til skatteparadiser og flytte helt og fullt hjem til Norge. Så kan han forvalte sin milliardformue her hjemme etter Norges Banks retningslinjer for ansattes investeringer. Og betale sin skatt som alle andre. 

EN SLIK LØSNING rammer selvsagt ikke bare Tangen selv. For AKO Capital kan det være problematisk å miste frontfiguren sin helt. Det betyr gjerne kundeflukt når slike forsvinner. 

I motsatt fall er det potensielt god PR at fondets hovedeier og grunnlegger for tiden er sjef for Oljefondet. Den oppmerksomheten kan fort vise seg å bli meget lønnsom for AKO. Og dermed også for Nicolai Tangen selv, hvis han skal bevare eierskapet. 

Akkurat der ligger kanskje hunden begravet. Og viser hvor umulig det er å ri disse to hestene samtidig. 

OM TANGEN DA takker nei, er det synd. Tangen kan bli en meget god oljefondsjef. 

Men han er ikke uerstattelig. Dette er kravene Norges Bank burde stilt for to måneder siden. Man retter ikke opp en feil ved å gjenta den. Løsningen er å gjøre det riktige. 

Om det betyr nok en ansettelsesprosess, så har i det minste sentralbanksjef Øystein Olsen fersk og nyttig erfaring til gjennomføringen.