Havbruk til havs – gyllen mulighet, men vi mangler regelverk

Havbruk til havs kan bli en ny bærekraftig industri – mulighetene er store.

Denne artikkelen er over to år gammel

Flere oppdrettsselskap er allerede i gang, men for å satse videre trenger næringsaktørene forutsigbarhet. De står nå overfor store investeringsbeslutninger, uten å vite hvilke regler og rammebetingelser som skal gjelde for denne type virksomhet. Et kritisk og aktuelt spørsmål er om regjeringen får dette på plass raskt nok.

De senere årene har det vært en kraftig teknologisk utvikling i havbruksnæringen for å løse utfordringer knyttet til miljøpåvirkning og fiskesykdommer.

Disse utfordringene har også ført til økte produksjonskostnader og begrenset produksjonsvekst både i Norge og resten av verden, samtidig som etterspørselen etter laks har vært økende. Det har gitt høye laksepriser i flere år og gjort det aktuelt å vurdere andre produksjonsmetoder enn den kystnære, og historisk sett svært effektive lakseproduksjonen i sjø. I tillegg til forbedring av dagens merd-teknologi i fjorder og kystnære områder, blir det nå utviklet landbaserte oppdrettsanlegg over hele verden, anlegg med lukkede merder i sjø og mer havbaserte oppdrettsanlegg tilpasset bruk i mer eksponerte havområder.

Sett denne? Sprenger fjell for 750 millioner for å bli en av de største på lakseoppdrett

Norge vil ikke ha noen naturgitte fortrinn innenfor landbasert fiskeoppdrett, og Norge kan tape markedsandeler som følge av en slik utvikling. Desto viktigere er det at våre havbruksselskaper får anledning til å være først og best innen offshore havbruk hvor både våre naturgitte fordeler og kompetansefortrinn fra så vel havbruk som olje/gass kan sikre Norge en ledende posisjon.

Regjeringen er tydelig på at de ønsker å legge til rette for havbruk til havs og har over flere år arbeidet godt med å legge fundamentet for et regulatorisk grunnlag, men de juridiske rammevilkårene er likevel ennå ikke på plass. Riktignok gjelder de fleste relevante lovene også i norsk økonomisk sone (altså ut til og med 200 nautiske mil fra grunnlinjen), men nå må disse rammene få regler som er særlig tilpasset havbruk til havs.

Først og fremst må det etableres et regulatorisk regime for arealavsetning til havbruksvirksomhet til havs. Myndighetene kan la seg inspirere av hvordan disse prosessene er bygget opp innenfor petroleum og havvind, med gode vurderinger av konsekvenser og deretter avsetning av spesifikke områder – blokker. Det trengs også juridiske mekanismer for hvordan laksekonsesjoner skal tildeles til oppdrettere – skal det for eksempel være plass til flere oppdrettere i hvert område som driver uavhengig av hverandre, eller skal det være én operatør som innenfor petroleum?

Les også: Andfjord Salmon verdsettes til milliarder etter børsdebut: – Lar oss bygge verdens mest miljøvennlige anlegg

Videre er det behov for regler for hvordan oppdrettsanleggene skal plasseres i forhold til hverandre inne i hvert oppdrettsområde – skal det for eksempel være opp til oppdretterne hvor de vil plassere anleggene eller skal myndighetene bestemme dette? Det fjerde regelsettet som det er avgjørende å få raskt på plass er standarder for tekniske krav som skal stilles til oppdrettsanleggene. Alt dette vil være krevende regelverksarbeid, og det vil ta tid å få det på plass.

Oppdrettsanleggene som skal operere i eksponerte havområder er kostbare, og i månedene og årene fremover vil oppdrettsselskapene stå overfor store investeringsbeslutninger. Uten å vite hvilke juridiske rammebetingelser som vil gjelde i fremtiden kan usikkerheten og risikoen bli for stor til å satse. Derfor er det nå avgjørende å få reglene på plass. Når en ny industri som dette skal bygges, må myndigheter og oppdrettsnæring gå i takt – og den takten må være rask.

Muligheten er nå. Myndighetene må smi mens «investeringsgloen» er her.