Pengeparadiset

Når stater handler, handler lyssky elementer raskere.

C.R. E. A. M.: «Cash rules everything around me», rappet den legendariske gruppen Wu Tang Clan. Men i Dubai er det eiendom som gjelder.
Publisert Publisert

På overflaten ser Dubai ut som et postkort-perfekt bilde på polert idyll: varmt klima, luksuriøse skyskrapere og vakre strender. Det mest folkerike av de syv emiratene som utgjør De forente arabiske emirater, er beskrevet som et Las Vegas for voksne i Midtøsten.

Bak den blankpolerte silhuetten av skyskrapere er det imidlertid også et annet Dubai og et annet Emiratene. Det er et sted med store kontraster:

  • Et forretningsklima som stadig gir Emiratene gode plasseringer på internasjonale rankinger, men også et land som styres etter Sharialov og får sterk kritikk for brudd på menneskerettighetene.
  • Luksus i verdenstoppen og en lekegrind for folk med penger å bruke – inkludert et hotell i Dubai som markedsfører seg som 7-stjerners og serverer cappuccino med gullstrø – men også arbeidssted for en hær av arbeidsinnvandrere som har lav lønn og ofte bor i det forskere har beskrevet som arbeidsleire.
  • Et ferieparadis, også for norske influencere, som samtidig har drakoniske lover mot homofili og hvor kvinner risikerer å bli arrestert dersom de anmelder en voldtekt.

Som E24s avsløringer i dag viser, har Dubai også blitt et paradis for mennesker med penger å skjule.

Det finnes et skatteparadis for ethvert behov.

Dubai er stedet for å plassere penger i eiendom. For en god del relativt vanlige folk (og rikfolk), men også for russiske oligarker, lyssky politikere, narkotikasmuglere og mennesker på flukt fra loven.

For prosesser stater imellom er trege som sirup, mens de som ønsker å snike penger unna er raske – og nesten like tilpasningsdyktige som det mikroskopiske bjørnedyret.

Hva taper verdenssamfunnet på forskjellige typer skatteomgåelse- og unndragelse? Skatteomgåelse kan være lovlig, om enn uønsket og umoralsk. Skatteunndragelse er kriminelt.

Det er notorisk vanskelig å anslå et beløp, ikke minst på grunn av hemmelighold og mangel på åpenhet.

Organisasjonen Tax Justice Network har beregnet at verdens stater taper svimlende 438 milliarder dollar – over 4000 milliarder kroner – på ulike typer skattesvikt.

Tallet illustrerer at det er snakk om enorme beløp.

Etter lange dragkamper ble det derfor sett som en stor seier da 100 stater og territorier ble enige om å dele mer finansiell informasjon i 2017. Nå skulle det bli større åpenhet og samordning, og vanskeligere å unndra penger.

Det var viktig, men skulle raskt vise seg å bare være et lite steg, om enn i riktig retning.

For prosesser stater imellom er trege som sirup, mens de som ønsker å snike penger unna er raske – og nesten like tilpasningsdyktige som det mikroskopiske bjørnedyret.

Avtalen fra 2017 inkluderer både Norge og Emiratene, men utveksler bare informasjon fra finansielle institusjoner.

Hvis verdiene i stedet ligger i for eksempel luksusyachter, gull, verdigjenstander, eiendom og bolig, forblir de like usynlige som før. Mange land har ikke engang sentrale registre over hvem som eier eiendom. Eller registrene er strengt hemmelige.

Samtidig er det all grunn til å tro at eiendom brukes til hvitvasking av penger og til å skjule betydelige formuer fra myndighetene.

De norske tallene er illustrerende i så måte. Det er 374 villaer og leiligheter i lekkasjoner som står på eiere knyttet til Norge. 70 prosent av eiendommene er ikke oppgitt til beskatning her hjemme.

Like illustrerende er at 21 av eierne kan knyttes til norsk kriminalitet, 17 er dømt i Norge og fire er siktet eller tiltalt. Flere har vært internasjonalt etterlyst.

– At nesten 1 av 5 eiendommer tilhører kriminelle, det er et høyt tall. Det er betenkelig og bekymringsfullt, sier Økokrim til E24.

Men hva kan gjøres?

Mens vi diskuterer så fillene fyker om hvordan vi skal innrette skattesystemet i Norge og finansiere fellesgodene våre, taper vi enorme summer på alt fra skatteomgåelse til skatteunndragelser.

Det er åpenbart at internasjonale avtaler er viktige, men slike avtaler tar enormt lang tid og vil oftest ende i kompromisser. Likevel er det internasjonale sporet avgjørende.

Men det enkleste stedet å starte er ikke i Midtøstens ørken, i det luksuriøse emiratet Dubai. Det er her hjemme. Større åpenhet er kanskje en forslitt frase, men det er nødvendig. Både for å kunne kartlegge problemene – fra aggressiv skatteplanlegging til ren, kriminell skatteunndragelse – og for å kunne tette eventuelle smutthull i systemet.

Publisert