2022: Lommebokens år

Dette året kan bli humpete og dyrt. Det vil påvirke både lommeboken og politikken.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Det var Ronald Reagan som i 1980 stilte det som er blitt et klassisk spørsmål: «Har du bedre økonomi i dag enn du hadde for fire år siden?» [are you better off]. Amerikanere flest svarte et rungende nei, og Reagan vant over sittende president Jimmy Carter i et valgskred.

I 2022 møter folk flest et formidabelt koldtbord av økte kostnader.

• Strømprisene er rekordhøye, og selv om det kalles en «perfekt storm» vil prisene trolig bli høyere enn vi er vant til også i årene som kommer.
  
• Rentene skal opp. Det er en normalisering etter et tiår med lave renter, men det er også mange som knapt husker hva et såkalt normalt rentenivå egentlig er. Renteøkninger kan også bite mer enn før fordi gjelden over lang tid har vokst raskere enn lønningene.
  
• Oljeprisen øker. Kombinert med andre faktorer, kan det bidra til dyrere drivstoff (men også penger i kassen for Norge).
  
• Mange varer blir dyrere. Matvarekjedene har varslet økte priser på mange varer, det har også møbelgiganten Ikea gjort. Billigkjeden Europris forteller om dramatisk økte kostnader. Mye skyldes pandemien, men det er også tegn til at prisstigningen vil vedvare etter at effektene av pandemien er over.
  
• En del skatter- og avgifter økte fra nyttår. Det treffer primært formuende nordmenn og de med relativt høye lønninger.

Les også: Øystein Olsens 12. og siste årstale som sentralbanksjef - Perioden med lav inflasjon ser ut til å være over

Lommeboken har alltid vært et viktig spørsmål i politikken, men de store temaene i norsk samfunnsdebatt har like ofte handlet om «større drømmer enn billigere bensin», for å låne et slagord fra Kristelig Folkeparti: det grønne skiftet, modernisering, fordelingspolitikk eller innvandring er gjengangere.

I 2017 kunne nestor i norsk valgforskning, Ottar Hellevik, konstatere at «nordmenn er mer fornøyd med økonomien sin og mindre opptatt av forbruk.»

Samtidig som flere nordmenn satte innvandring og klima på topp av sin prioriteringsliste, sank engasjementet for sysselsetting og næringsliv. Lommeboken var viktig, men ikke viktigst.

Det er en forskjell på å brøle og betale for klimapolitikken.

Fremover skal vi ikke bare brøle for klimaet, vi skal faktisk finansiere det grønne skiftet. Samtidig henter verdensøkonomien seg inn etter pandemi, høy inflasjon er tilbake og markedene skjelver ved utsikten til høyere renter.

I skjæringspunktet mellom politikk og økonomi, vil det få minst fire utslag.

1. Den første store utfordringen blir vårens lønnsoppgjør

De siste ti årene er blitt beskrevet som et tapt tiår for norske lønnsmottagere. Særlig i 2016 ble lommeboken truffet hardt. Kravet fra fagforeningene i år er klart: kjøpekraften må opp. Det innebærer ikke bare mer igjen i lønningsposen, men at lønningene må stige mer enn prisene. Og når prisene stiger mye, vel, da blir det desto tøffere.

Bakenfor lurer også en dramatisk debatt som har økt i styrke de senere årene. I privat sektor blir det trolig et forbundsvist oppgjør. Det betyr at Fellesforbundet i LO og Norsk Industri i NHO starter ballet. Slik er det fordi vi følger den såkalte frontfagsmodellen som innebærer at konkurranseutsatt, privat industri forhandler først. Nivået de blir enige om, danner så en norm også for de andre. Hensikten er å unngå at blant andre offentlig sektor over tid får et lønnsnivå som lokker arbeidskraft vekk fra de private og konkurranseutsatte næringene.

Les også: Sentralbanksjef Øystein Olsens årstale på 1–2–3

Men med pandemiens prøvelser friskt i minne, og lyden av applaus fortsatt ringende i ørene, har særlig Unio-forbundene, som organiserer sykepleiere og lærere, blitt stadig mer kritiske. De mener at gruppene med høy utdanning i offentlig sektor kommer dårlig ut når industrien leder an. At LO – frontfagenes varmeste forsvarer – og Unio har havnet i en offentlig klinsj allerede, øker spenningsnivået.

2. Lommebokens år vil endre dynamikken i den offentlige debatten

Hell hath no fury like the wrath of an electorate scorned.

Kraften i en velgermasse som mener lommeboken blir mer slunken, kan vanskelig overvurderes. Og da mange av oss ikke er privatpraktiserende revisorer hva gjelder egen økonomi, er faren stor for at summen av alle kostnadsøkningene gir en generell følelse av at alt blir dyrere. Da har det mindre kraft å forklare de rasjonelle og saklige årsakene til hver enkelt økning, fra strøm til rente og skatt.

Hvis velgerne tenker slik, øker også den politiske kostnaden ved å sende nye regninger til velgerne. Det vil gjelde både for en venstreside som vil øke skattenivået, og for en høyreside som ofte salderer budsjettene med høyere egenandeler eller redusert pendlerfradrag.

Hvis det også fører til større oppmerksomhet om hvordan våre felles skattepenger brukes, er det en positiv konsekvens. Men som med strømprisene, kan bildet like godt bli en stat som håver inn på høyere priser (på strøm, olje og gass), mens folk flest må skjære ned på sine utgifter.

Man kan formelig se for seg hvordan Sylvi Listhaug og Bjørnar Moxnes gnir seg i hendene.

3. Debatten om finansieringen av det grønne skiftet vil forsterkes

Det er gratis å kreve handling fra politikerne, men heller ikke i klimapolitikken finnes det noe slikt som en gratis lunsj. Diskusjonen om elektrifisering av norsk sokkel er i så måte bare en forsmak på hva vi har i vente. Er det dette skattepenga mine går til?

Det har vært et politisk omkved, både til høyre og venstre, at det grønne skiftet må få folk med seg. Frp har rast mot dum og dyr symbolpolitikk. Arbeiderpartiet har understreket at det å legge ned oljenæringen vil skape arbeidsledighet lenge før det eventuelt får noe å si for de globale klimautslippene (noe som også er usikkert). SV har lansert ideen om en grønn folkebonus, penger i lommen, rett og slett.

Der vi for et knapt tiår siden hadde et overskudd av kraftfulle politikere som mente vi burde ha høyere strømpris, er det samme standpunktet i dag et politisk selvmordsønske. Ingen fremmer det, med unntak av Rasmus Hansson fra MDG, selvfølgelig.

Det grønne skiftet kan også gi nye arbeidsplasser og vekst, men det vil koste på veien. Hvis folk skal med, er det i stor grad et spørsmål om timing. Det er denne ene fuglen i hånden kontra de ti på taket, da. Hvis strømprisen øker nå, og bensinprisen for lengst har rundet 20 kroner med god margin, blir det en fattig trøst hvis den store, grønne omfordelingen kommer en gang i fremtiden.

4. Fokus på lommeboken endrer den politiske dynamikken

Det er én person som aldri er på regjeringens budsjettkonferanse, men alltid svever over bordene: sentralbanksjefen.

Mye påvirker renten, men høyere offentlig pengebruk vil øke faren for at renten øker raskere eller mer. Tidligere visesentralbanksjef Jon Nicolaisen, som nå er i den liberale tenketanken Civita, skriver det enkelt og greit: «Jo større offentlig pengebruk, desto mer må Norges Bank heve renten for å stagge inflasjonen – alt annet likt.»

Ingen liker kriser, men de har en politisk fordel. Under kriser sitter pengene løsere. Nå er hverdagen tilbake etter pandemien, og da må vi tilbake til et strammere budsjett. De store kostnadene til kompensasjon for arbeidstagere og næringsliv skal bort, og trolig må ekstraordinære tiltak som strømstøtten, inn under vanlige budsjettrammer og underlegges normale prioriteringer.

Hvis vi skal si noe om valget i 2025, er meningsmålingene nå omtrent like interessante som en spådom om hvem som vinner Melodi Grand Prix om tre år. Derimot er de viktige her og nå.

Tolkningen av målingene kan kan ha mye å si for hvordan regjeringen vil manøvrere. Hvis AP og SP vurderer SVs solide tall og Rødts kraftige vekst som et ønske om mer radikal kurs, kan det få konsekvenser for både skatteprofil og pengebruk.

At både formuesskatten og skatten på høye inntekter vil gå opp, er nær selvsagt. Men det er mange valgløfter som skal finansieres, og Arbeiderpartiet er dessuten bundet av sitt klare skatteløfte før valget.

Inne på budsjettkonferansen vil sentralbanksjefen sveve over møtebordene. Utenfor vaier de røde fanene, og Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes marsjerer taktfast oppover på målingene.