Jobb søker folk

Ledigheten stuper, men det gjør også tilgangen på arbeidskraft fra utlandet. Kanskje har vi en unik mulighet til å mobilisere folk fra utenforskap og til arbeid. Men enkelt blir det ikke.

Navs nye ledighetstall kom som en liten overraskelse på flere. Andelen helt ledige var allerede lav, og nå har den sunket ytterligere.

47 100 personer var registrert som helt ledige ved utgangen av mai, 1,6 prosent av arbeidsstyrken. Til sammenligning ble det i løpet av mai registrert 64 400 nye ledige stillinger på arbeidsplassen.no.

Norsk økonomi er i ferd med å bli like het som en glovarm sommerdag.

Tre utfordringer gjør det ekstra krevende fremover.

Ingen politikere vil si det, men de fleste økonomer hevde at 1,6 prosent ledighet er for lavt. Ingen ønsker høy ledighet, selvfølgelig, men en altfor lav ledighet betyr at mange bedrifter ikke får menneskene de trenger – og at faren blir større for at økonomien når kokepunktet. Da må for eksempel renten raskere opp.

Nå utgjør riktignok tallet på, helt ledige, delvis ledige og arbeidssøkere på tiltak hos NAV, 3,0 prosent, men også det er svært lavt.

Tre ting som kan gjøre utfordringen større er:

• Vi kan ikke lenger lene oss på arbeidsinnvandring som før.
• Det kan bli vanskelig å mobilisere arbeidskraften som i dag står utenfor.
• Arbeidslivet trenger også riktig kompetanse.

Vi har tidligere hatt en massiv arbeidsinnvandring når Norge går bra, særlig fra EØS. Det har også hatt problematiske sider (sosial dumping, lønnskonkurranse etc.), men har i praksis vært en måte å kjøre full fart i norsk økonomi på selv om vi manglet «egen» arbeidskraft.

Nå har tilgangen skrumpet inn. Siden toppen i 2019 har hver fjerde arbeidsinnvandrer blitt borte fra Norge.

Vi ser de samme tegnene over hele Europa. Folk synes mindre villige enn før til å reise over landegrensene for å ta jobb.

Delvis skyldes det at land som Polen og Litauen har hatt vekst i egne økonomier. Lønningene går opp. Da blir det mindre attraktivt å reise til Norge. Men pandemien kan også ha spilt inn.

Mange arbeidsinnvandrere i Norge havnet i en svært vanskelig situasjon under korona. Slik kulturlivet melder om at flere nå trives hjemme, kan det samme gjelde for mange tidligere arbeidsinnvandrere.

På den annen side, har vi ikke gjort oss for avhengige av utenlandsk arbeidskraft på sentrale områder? Ikke minst innenfor viktige håndverksyrker.

Når rundt 600 000 nordmenn mellom 18–66 står utenfor arbeidsliv eller utdanning, har vi ikke da nok av folk som vi kunne fått ut i jobb?

I teorien, ja! Vi er trolig på uføretrygdetappen i Europa, og mange både kan og vil jobbe, om ikke heltid, så noe.

Mye av utenforskapet er i realiteten skjult arbeidsledighet, bare på andre ordninger enn dagpenger (ledighetstrygd).

I teorien burde en høykonjunktur gjøre det langt enklere å få flere fra utenforskap og inn i arbeid. Særlig om tilgangen på arbeidsinnvandring samtidig blir mindre.

I praksis kan det vise seg vanskelig å få til, og det er uansett lite trolig at vi vil se massive overganger fra utenforskap til arbeid på kort sikt.

Det henger også sammen med den tredje utfordringen: kompetanse.

Skriket etter kompetanse har raskt seilt opp som en av de aller største bekymringene for norsk næringsliv.

Som Arbeiderpartiets næringspolitiske talsperson, Per Vidar Kjølmoen, sa på Industriuka i Porsgrunn denne uken: Han hadde vært på mange titalls bedriftsbesøk, og fått høre svært ulike budskap, men én ting gikk igjen over alt. Behovet for kompetanse.

Det handler ikke bare om folk, men om de riktige folkene til jobben.

«Nå er det svært gode muligheter for å inkludere flere i arbeidslivet, og det er viktig at vi griper den muligheten», sier Nav-sjef Hans Christian Holte.

Det er åpenbart riktig. Og svært viktig.

Men det spørs om det er mulig å gripe den muligheten før Norges Banks rentemøte i juni.

Til info: Undertegnede var arbeids- og sosialminister 2020–21, det vil si under pandemien.