Oppskriften på en ny migrasjonskrise
En global matvarekrise og økt politisk uro – det er ingredienser som kan skape en ny migrasjonskrise.
Denne artikkelen er over ett år gammelVerden trues av en global matvarekrise som kan få vidtrekkende konsekvenser. En giftig kombinasjon har sendt prisene på grunnleggende goder i været.
Økende priser på matvarer og energi er en oppskrift på politisk uro og ustabilitet. For mange av verdens fattigste, er det også et spørsmål om liv eller død.
Kombinasjonen av dårlig økonomi og politisk uro er en cocktail som også kan gi støtet til nye migrasjonskriser.
Igjen kan verden komme til å banke på Europas dør ... eller forsøke å finne en bakvei inn.
Under migrasjonskrisen i 2015 fikk vi dunket inn, igjen og igjen, at vi påvirkes direkte av begivenheter og levekår langt unna våre nærområder.
Det året alene kom nesten en million mennesker til Europa. Det tok ikke lang tid før bannere med «Welcome refugees» ble avløst av skarp debatt, grensekontroll og en akutt følelse av å se en krise utfolde seg som ingen hadde kontroll over.
«Wir schaffen das», vi klarer det, sa Kansler Angela Merkel. Men vi gjorde egentlig ikke det.
Det var med nød og neppe Merkel holdt EU sammen, og prisen ble svært høy. Tyskland tok en enorm andel av migrantene, Merkels popularitet gikk ned og politisk ble det opptakten til det virkelige gjennombruddet for høyrenasjonalistene i Alternative für Deutschland.
Borgerkrigen herjet i Syria, og for mange nordmenn fremsto migrasjonskrisen først og fremst som mennesker på flukt fra krig.
Men tallene fortalte noe annet.
Bare rundt 20 prosent kom fra det krigsherjede landet. En svært stor gruppe migranter kom fra Balkan, inkludert Kosovo og Serbia. Det kom mennesker fra et urolig Ukraina, men også fra relativt sett fredelige land som Gambia, Bangladesh og Pakistan.
En stor andel av migrantene flyktet ikke fra krig, men kom til Europa for å skaffe seg et bedre liv.
Matvarekrisen skyldes flere faktorer. Dårlig vær spiller inn, som den ekstreme temperaturen i India. Året har også vært tørt så langt, ikke bare i Norge. Dessuten økte de globale matvareprisene kraftig allerede i 2021.
Det hele blir verre av krigen i Ukraina – og av handelsrestriksjoner.
Russland og Ukraina står for omtrent 30 prosent av verdensmarkedet for hvete. De er store produsenter av mais og andre kornsorter også.
For importavhengige land er krigen en katastrofe.
Når innsatsfaktorer som gass også blir dyrere, skyter kunstgjødselprisen i været og gjør krisen større. Norske Yara er blant selskapene som advarer.
Situasjonen blir verre når flere land legger restriksjoner på, eller regelrett forbyr, eksport av matvarer. Når handelen med mat kveles, øker prisene ytterligere og de fattigste landene som er avhengig av import, rammes hardest.
Det er kanskje ikke spesielt i tiden å fremheve budskap fra det liberale og smått naive 90-tallet, men en ting var helt korrekt: verdens fattige tjener på handel.
Stengte grenser er ikke solidarisk, men det motsatte.
Historien kjører ikke reprise, ei heller av migrasjonskrisen i 2015. Grensekontrollen er strengere nå, og dessuten mangler mange av de fattigste midler til å kjøpe den dyre og farlige reisen til Europa (migrasjon er paradoksalt nok ofte forbeholdt folk med en viss økonomi).
Men økonomisk uro, forverrede levekår og politisk ustabilitet som følge av dette, er sentrale ingredienser i å skape nye migrasjonskriser.
Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug fikk i sin tid mye kjeft for å hevde at vi bør hjelpe flere i nærområdene i stedet for å få dem til Norge. Jeg var enig da og er enig nå.
Men hvis det skal gi mening, må vi faktisk bistå når det trengs. Ikke bare ha det som slagord etter at kriser har oppstått.
Om målet er å hjelpe verdens fattigste eller unngå en ny migrasjonskrise, er strengt tatt uvesentlig. Akkurat her må vi kunne tillate oss et rent konsekvensetisk perspektiv.
Det er resultatet som teller.
