Reisebrev fra Frøya

Det er på tide at finansminister Trygve Vedum legger sine «talepunkter» til side, og starter en ny prosess i samspill med berørte parter, skriver Gustav Witzøe.

Vedum og Skjæran vekket

ingen minner om vår

barndoms grønne dal

På sin vandring mellom hovedstaden og de trønderske bygdene lot Asmund Olavsson Vinje seg i sin tid inspirere til å skrive «No ser eg atter slike fjell og dalar». Uten sammenligning for øvrig, velger jeg å skrive et lite reisebrev fra høsten 2022.

Jeg la da ut på en dagsreise fra Frøya til landets hovedstad for å delta i Debatten med Fredrik Solvang. Opplevelsen vekket ingen minner om den barndoms grønne dal Vinje beskrev fra sin vandring i sitt folkekjære vers.

Mange av kystens folk er deprimert, skuffet og triste etter at regjeringen foreslår å tredoble skatten på å produsere laks i Norge – fra 22 til 62 prosent. Reaksjonene på kysten skyldes også en opplevelse av ikke å bli hørt, av å bli snakket til, ikke snakket med.

Det er en uggen følelse av maktesløshet i møte med maktens utøvere. Noe av dette oppleves som arroganse.

I Debatten forsøkte Line Ellingsen (daglig leder i Ellingsen Seafood, journ.anm.) å si noen sannhetens ord til finansminister Trygve Slagsvold Vedum og fiskeriminister Bjørnar Skjæran. Saklig og nøkternt forklarte lederen av denne hjørnesteinsbedriften i øysamfunnet Skorva i Lofoten om konsekvensene av regjeringens forslag, om hvordan lakseskatten kommer på toppen av en fordobling av skatten på norsk eierskap etter at Vedum ble finansminister.

I sum blir dette en skatt på arbeidsplassene i norsk havbruk på 85 prosent, men den kan også bli enda høyere.

Vedum valgte å avfeie de 85 prosentene med at dette var «talepunkter», som om ikke Line Ellingsen er i stand til å stå opp for det hun sier. Dette minner om hersketeknikk fra en av maktens fremste utøvere. Det var et ganske ufint forsøk på å «ta damen» fremfor ballen, og på den måten vri seg unna en ubehagelig sannhet om konsekvenser av egen politikk.

Jeg tillot meg i Debatten å nevne nabokona som lurte på hvilken bank milliardene til familien Witzøe var plassert i, og til hvilken rente. Vedum prøve seg som «nabokone» da han slengte ut en ytring om at min sønn, Gustav Magnar, hadde over en milliard i inntekt i fjor.

Den store forskjellen er at Vedum vet hva han gjør. Han vet utmerket godt at dette ikke er inntekter som blir penger i madrassen. Det er inntekt for å betale formues- og utbytteskatt i år og de nærmeste to årene. Pengene må tas ut av bedriftene.

I sum blir dette en skatt på arbeidsplassene i norsk havbruk på 85 prosent, men den kan også bli enda høyere.

Som lyn fra klar himmel kom i tillegg forslaget om grunnrenteskatt som har senket mørke skyer over norskekysten. Vedum sier nå at han «ikke husker» at han før valget kom til Frøya og lovte at det ikke skulle skje.

Vi kunne bare stemme på partiet hans uten å frykte en slik skatt. Kanskje det kan friske på hans hukommelse at flere andre på møtet husker, og at utallige avisoppslag, vedtak på partiets landsmøte og informasjon på Senterpartiets hjemmeside bekreftet det samme.

Vedum forsvarer seg med at det er blitt så lønnsomt å drive havbruk. Det var det også før valget, men i lange perioder lå næringen med brukket rygg, preget av gjeldskriser og konkurser. Mye av lønnsomheten skyldes dessuten en svak norsk krone.

Dessuten er det også lønnsomme næringer i våre store byer, og god lønnsomhet gir også mer skatt til fellesskapet. Man skulle tro at det burde anses som en fordel, ingen ulempe at vi i Norge har skapt en distriktsnæring som gir store skatteinntekter fremfor store subsidier?

Det er nettopp den gode lønnsomheten i havbruket de siste årene som har skapt denne vekstkraften – og som gjør at utkanter i tilbakegang igjen har begynt å blomstre.

Men Vedum, det er jo ikke slik at det er en karavane av ungdom fra Oslo til kystens utkanter? Du må vel ha fått med deg at flyttestrømmen fortsatt stort sett går motsatt veg, fra utkantene til de store byene?

Vedum leser kanskje Klassekampen. Avisen har vært på reportasjereise til Frøya, og fant ingen som støttet forslaget til grunnrenteskatt. Kystens folk ser hver eneste dag hva denne lønnsomheten går til, den skaper bedrifter og arbeidsplasser, og vekstkraftige kystsamfunn.

Lønnsomheten bygger skoler, idretts- og kulturarenaer som kystsamfunnene ellers ikke ville hatt. SalMar alene har de siste fem årene investert for over fem milliarder kroner i fremtidens grønne industri bla på Senja, Steinkjer, Frøya og Aukra.

Utbytte fra SalMar kanaliseres til hovedeiers investeringsselskap Kverva. Vedum ville med sitt forslag inndratt storparten av dette.

Også E24 har vært på Frøya. Les reportasje om de 748 permitterte Salmar-ansatte her.

Dette utbyttet har gjort det mulig å investere for nær seks milliarder kroner i næringsutvikling langs store deler av kysten de siste fem årene.

Utbyttene fra SalMar er brukt til å styrke eksisterende og skape nye bedrifter i distriktene. Det har gitt nye skatteinntekter. Ser du ikke at det er dette Norge trenger, Vedum?

Både Vedum og Skjæran – begge representanter for den sterkt subsidierte del av norsk matproduksjon – er opptatt av at sjømatnæringen må bidra mer til fellesskapet.

Havbruksnæringen betaler allerede i dag flere milliarder i ekstra skattebidrag til stat og kommuner i tillegg til ordinær selskapsskatt.

Havbruket er kjernen i et økonomisk og industrielt økosystem som vi tidligere aldri har hatt i Norge. For to år siden ble et bredt flertall på Stortinget enige om å legge grunnrenteskatten til side, og i stedet la næringen betale ekstra skatt ved salg av nye konsesjoner på auksjon, og en ny produksjonsavgift for leie av sjøareal.

I tråd med god norsk tradisjon stolte kystens folk – og flere hundre tusen småaksjonærer – på at denne brede forankring ville overleve skiftende regjeringer. Men dessverre viste det seg at dette kunne vi ikke stole på.

Nå er det skapt frykt og usikkerhet om arbeidsplassene og fremtiden langs hele kysten.

Det er på tide at finansminister Trygve Vedum legger sine «talepunkter» til side, og starter en ny prosess i samspill med berørte parter – både bedrifter og arbeidstagere.

Med sikte på en bred politisk forankring. En slik forankring bør naturligvis skje før og ikke etter at en eventuell ny skattemodell for havbruk trer i kraft.