58 millioner laks døde i norske oppdrettsanlegg i 2022
(E24) Det er rundt en million flere enn året før, og skyldes blant annet lusebehandling, sykdom og vannmiljø, ifølge Havforskningsinstituttet.
Totalt for hele landet ligger dødeligheten på om lag 15 prosent i lakseoppdrettsanleggene, men det er store variasjoner.
– Vi er ikke der vi vil være, vi bør ned mot ti prosent eller lavere før vi er fornøyd, sier Ellen Sofie Grefsrud ved Havforskningsinstituttet (HI), som er ansvarlig for årets «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2023».
Antallet døde oppdrettslaks (inkludert fisk i så dårlig tilstand at de ble registrert som utkast) økte til 58 millioner i 2022 fra 57 millioner året før.
Lakseinvestorenes skivebom må de nesten ta på egen kappe
Ved utgangen av fjoråret sto det omtrent 450 millioner laks og over 20 millioner regnbueørret i norske anlegg. Det er imidlertid lite offentlig tilgjengelige data om hvordan det står til med denne fisken – annet enn dødelighet.
Størst på Vestlandet
HI påpeker at dagens oppdrettslaks i utgangspunktet er godt tilpasset livet i anleggene langs hele kysten, men at sykdom, avlusningsoperasjoner og vannmiljø er med på å øke risikoen for dødelighet.
Dødeligheten er størst på Vestlandet, der den enkelte steder har vært oppe i 27 prosent, og minst i nord med en dødelighet på rundt 10 prosent.
En av forklaringene på dette er at fisken på Vestlandet har hatt mer lakselus- og sykdomsproblemer og tåler avlusing dårligere enn lenger nord. Lakselus fra oppdrett er en av de største truslene for norske villaksbestander, og oppdrettsfisken må regelmessig avluses for å holde smittepresset nede.
Lars Helge Stien med ansvar for dyrevelferd ved HI, påpeker at den relativt lave dødeligheten i nord viser at det er mulig å drive oppdrett med halvparten av dødeligheten på Vestlandet.
– Så det bør man sikte mot. Når oppdretterne viser at det går an, så har de på en måte satt standarden, sier han.
Det er imidlertid en del faktorer som skiller de ulike produksjonsområdene, som for eksempel varmere sjø i sør og større produksjon, som åpner for mer smitte mellom anlegg.
– Negative overraskelser
Stien mener det er et stort potensial for en mer systematisk innrapportering av hva fisken faktisk dør av, og at de generelt ikke har tilgang til så mye data som de kunne ønske seg.
– Da kunne vi gjort mer avanserte analyser og gitt bedre råd, sier han.
Forskeren er nå bekymret for produksjonsområde 5 (Stadt til Hustadvika), som ofte har vært på vippen.
– De to siste generasjonene her har hatt opp mot 20 prosent dødelighet, noe som er på linje med områdene lenger sør. For 2023 vil vi følge ekstra med på dette produksjonsområde, om økningen i dødelighet vedvarer og vi vil også gjennomføre en nærme analyse av dataene vi har for å prøve å finne en forklaring bak økningen, sier han.
En annen risikofaktor knyttet til lakseoppdretten er rømming, og faren det utgjør for villaksen, både med tanke på lus, sykdomssmitte og genblanding.
Hele seks av produksjonsområdene vurderes å ha høy risiko for ytterligere genetiske endringer hos villaksen.
– Dette baseres på det faktum at større rømningshendelser fra lakseoppdrett stadig inntreffer, heter det i rapporten.
Rømt oppdrettslaks kan spre seg over store områder, noe som gjør at det er usikkerhet knyttet til påvirkning fra andre produksjonsområder.
Gjennomgående i risikorapporten vises det til mangel på kunnskap og data i forbindelse med lakseoppdretten.
– Forvaltningen og myndighetene har et stort ansvar her. Hvis vi gir et råd basert på veldig dårlig kunnskapsgrunnlag, så må de være klar over at det kan ligge negative overraskelser i bakgrunnen, som kan dukke opp senere, sier Grefsrud.
Lav utslippsrisiko
HI viser til at lakseoppdretten skjer i åpne sjøanlegg, slik at både næringssalter, avføring og spillfôr slippes direkte ut i vannmassene og spres ut i miljøet.
Risikoen knyttet til miljøeffektene av dette vurderes imidlertid som lav, da de fleste oppdrettsanleggene ligger i områder med god vannutskiftning, noe som gjør at utslippene raskt spres og fortynnes.
En del lokal påvirkning under og nært oppdrettsanleggene er derimot uunngåelige, ifølge HI.
I tillegg er bruken av kobber et problem, fordi det kan samle seg opp over tid under anleggene, selv om det nå brukes i mindre grad. Samtidig har bruken av alternative stoffer økt markant, og HI mener det bør vurderes om også disse stoffene skal inkluderes i fremtidige risikovurderinger.
