Sanksjonene vil neppe endre Putins politikk

Sanksjonene treffer Russland hardt, men historien tyder på at de neppe vil endre Putins politikk på kort sikt.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Aldri før har en så stor økonomi møtt så massive sanksjoner som Russland.

Allikevel stiller de fleste eksperter seg tvilende til at Putin vil endre politikk.

Sanksjoner er aller mest effektive som trussel. Men Putin lot seg åpenbart ikke avskrekke. Trolig trodde Kreml at kostnaden ville være til å leve med.

Russlands krig mot Ukraina viste at sanksjonstrusselen ikke fungerte. Etter invasjonen skal sanksjonene, enkelt sagt, bidra til tre ting:

• Øke kostnaden for krigen. Sanksjonene skal ramme Putins krigskasse og verdens 11. største økonomi. De skal påvirke Kremls vurderinger.
• Skape intern opposisjon. De skal treffe både kretsen rundt Putin og russere flest. Hvis folk opplever nedgang i levestandard, kan også misnøyen øke. Den arabiske våren handlet for eksempel like mye om brød som om demokrati.
• Vise at Vesten og deres allierte også har maktmidler bak ordene. Sanksjonene er en måte å vise til verden at Russlands handlinger ikke blir akseptert.

Det siste punktet er delvis oppnådd. Kraften i sanksjonene har overrasket mange. Dessuten er den folkelige mobiliseringen massiv. Folk flest ville trolig heller ikke godtatt om ikke politikerne viste handlekraft.

Men vil sanksjonene endre russisk politikk eller bidra til et regimeskifte?

Neppe, svarer eksperter den amerikanske avisen Wall Street Journal har snakket med. Også norske akademikere er skeptiske.

De peker på historien. Autoritære regimer har ofte ideologiske skylapper som gjør dem mindre opptatt av økonomi. De står ikke ansvarlig overfor folket. Snarere enn økt og mer synlig opposisjon, kan sanksjoner føre til at regimene strammer grepet.

Til nå har Russland dunket inn at sanksjoner ikke vil endre deres aggressive politikk. Tegnene til intern opposisjon i Russland – enn si innenfor regimet – er foreløpig spede.

Det finnes en rekke historiske eksempler på sanksjonsregimer. Fidel Castros kommunistiske Cuba har vært underlagt en amerikansk embargo siden 60-tallet. Det har vært sanksjoner mot Libya, Venezuela og Saddam Husseins Irak. Det er sanksjoner mot Nord Korea og delvis mot Iran.

Saddam Hussein er et illustrerende eksempel. Diktatoren holdt seg ved makten gjennom over et tiår mens regimet var rammet av internasjonale sanksjoner. Det var ikke økonomien som til slutt felte ham, men amerikansk militærmakt.

Det mest brukte eksempelet på at sanksjoner kan fungere er apartheidregimet i Sør-Afrika. Det hvite mindretallsstyret falt til slutt, men det tok tid.

Og nettopp tid er en avgjørende faktor. For om Putin ikke endrer politikk på kort sikt, kan sanksjonene påvirke Kreml på sikt om de opprettholdes.

Sanksjonene viser at Nato, EU og andre allierte mener alvor. De øker kostnaden for invasjonen av Ukraina dramatisk, de tapper Russlands krigskasse og svekker landets økonomi.

Om prisen for krigen ikke var klar for Kreml på forhånd, er den svært tydelig nå.

Sanksjonene kan også øke sjansene for at Russland har noe å gi i eventuelle forhandlinger.

Vi vet ikke om Russland mener alvor med forhandlingene, eller om møtene med den ukrainske motparten bare er nok et røykteppe fra Kreml.

Men hvis Vesten holder fast ved at sanksjonene står så lenge Putins politikk ligger fast, og samtidig antyder at de vil mykes opp, eller oppheves, om han kommer på bedre tanker, da vil det øke fordelene ved en eller annen fremforhandlet løsning.

Samtidig er det dårlige tider for optimister. Etter et mislykket møte mellom Russlands og Ukrainas utenriksministre er det ingen tegn til at det aggressive angrepet skal stagges. Snarere tvert imot.

Foreløpig er Putin mer enn villig til å betale prisen.