6500 flere barn i fattige familier
Stikk i strid med hva Regjeringen har lovet, øker antallet barnefamilier med varig, lav inntekt. –Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har hatt råd til å la barna gå i bursdag, forteller tobarnsmoren «Mona» (33).
Ungdomsskolen er snart slutt og sønnen på 16 år vil så gjerne delta på feiringen. Men gutten mangler dress, skoleballet koster 600 kroner og skoleturen enda mer. Pengene strekker ikke til for alenemoren «Mona» (33).
Slik har det også vært med bursdager, ferier og fritidsaktiviteter for familien på tre. Ofte må bursdags— og julegaver slås sammen til én gave. Barna har måttet stå over all organisert trening. På syv år har familien reist ut av Oslo på ferie én gang.
6500 flere
Monas familie er en barnefamilie som sakker akterut i ett av verdens rikeste land. 74000 barn under 18 år lever nå i familier med vedvarende lav inntekt, ifølge de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Sammenlignet med treårsperioden 2004 til 2006 er antall barn økt med 6500. Også andelen fattige barnefamilier er steget de siste årene.
–Det har vært en sterk økning i barnefattigdom i Norge de siste ti årene, oppsummerer Fafo-forsker Tone Fløtten.
Veksten i fattige barnefamilier siden 2004 er spesielt sterk blant ikke-vestlige innvandrere. Årsaken er ofte en kombinasjon av barnerike familier og at få er i jobb. I familier med bakgrunn fra Irak, Afghanistan og Somalia lever opp mot 7 av 10 barn i familier med vedvarende lavinntekt, ifølge EUs definisjon.
SSBs statistikk bygger på EUs relative fattigdomsmål, dvs. at du står i fare for å bli fattig dersom din inntekt faller under en viss lavinntektsgrense. En enslig forsørger med to barn, som «Mona», regnes for eksempel som fattig dersom hun har inntekt lavere enn ca. 273000 kroner etter skatt. Det viser beregninger SSB har gjort for Aftenposten.
Statistikken er blitt kritisert for å overvurdere antallet som risikerer å bli fattige i rike land. Det er likevel denne definisjonen EU, SSB og mange velferdsforskere anvender. Det er også ett av målene Regjeringen legger til grunn i sin handlingsplan mot fattigdom.
Faller utenfor
«Mona» har klart seg med mindre enn EUs minstemål. Fasiten for «Mona» har vært 180000 kroner i året, 15000 kroner i måneden, 3000 kroner igjen hver måned etter at husleie, strøm og mat er betalt. Det meste av inntekten er arbeidsavklaringspenger som «Mona» mottar fordi hun er psykisk syk. Hun sper på hver måned med noen poser med mat fra Fattighuset i Oslo – hvor Aftenposten møter henne.
Bare en gang kan «Mona» huske å ha gått sulten. Det var uken før ferien for to år siden. Da ble en reise til Tyrkia prioritert fremfor nok mat.
For alenemoren, som for mange fattige foreldre i Norge anno 2011, handler ikke fattigdommen om sult eller mangel på tak over hodet. Det handler om at barna faller utenfor deler av det sosiale livet, fordi idrett, bursdager og skoleturer koster for mye.
Det er tidligere dokumentert at fattige barn har større sannsynlighet senere i livet for å motta sosialhjelp, bli arbeidsløse eller falle ut av skolen.
Vanskelig sak
Veksten i fattige familier siden 2004 er en torn i øyet for Regjeringen og særlig SV.
I opptakten til forrige lokalvalg i 2007 sa SVs fremste velferdspolitiker Karin Andersen at hun skammet seg over at Regjeringen ikke hadde fått til mer i kampen mot fattigdom etter to år ved makten. Siden det har antallet fattige barnefamilier altså vokst samtidig som antall fattige pensjonister har falt.
Da SV la frem rapporten «Del godene» søndag, la partileder Kristin Halvorsen størst vekt på at de økonomiske forskjellene er redusert siden 2005. Partiet omtaler kort den økte barnefattigdommen i rapporten, men legger vekt på at forklaringen er at flere fattige er innvandrere.
«Monas» bønn
Selv om nivået på trygdeytelser og mye annet hører hjemme i rikspolitikken, er også kommunene sentrale i kampen mot fattigdom. De fastsetter blant annet nivået på sosialhjelpen og rår over tiltak som kan hjelpe den enkelte familie, som støtte til ferier, idrettsutstyr og medlemskontingenter.
«Mona» har en bønn til politikerne som nå står til valg i Oslo og andre kommuner:
–Det vondeste er tanken på alt barna våre ikke får oppleve. Sørg i hvert fall for at det mest grunnleggende i barnas sosiale liv, som å delta på fotball eller være med på en klassetur, ikke koster mye penger.
Politisk stridstema
SV og Ap har de siste årene barket sammen i en rekke saker hvor ønsket om å heve den økonomiske hjelpen til fattige foreldre har konkurrert med målet om at det skal lønne seg mer å arbeide fremfor å motta støtte.
Nasjonale satser for sosialhjelp, barnetillegg for uføre og endringer i barnetrygden er noen av stridsspørsmålene.
Fafos Tone Fløtten mener «arbeidslinjen» de siste årene har vært det viktigste virkemiddelet i kampen mot fattigdom og at andre tiltak i større grad må diskuteres for å hjelpe fattige foreldre som ikke kan komme i jobb.
–Vi må innse at arbeidslinjen har sine begrensninger. Dersom vi virkelig vil bekjempe fattigdom, kommer vi ikke utenom økt økonomisk støtte til dem som står utenfor arbeidslivet, sier Fløtten.
Hun minner om at Regjeringens fordelingsutvalg, nedsatt av daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) i 2008, nylig foreslo å heve barnetrygden betydelig for å komme barnefamilier med dårlig råd i møte.
Fratrukket inflasjon er barnetrygden redusert med 17 prosent for første barn fra 1996 til 2008.
