Putin, historien og den hellige jord

Putins retorikk er blitt stadig mer aggressiv. Slik prøver han å forføre russerne.

MAKTBASE: Den russiske ortodokse kirke er en av Putins maktbaser. Her er presidenten i samtale med patriark Kirill i 2019.
Publisert: Publisert:
  • Vesten er dekadent og har sviktet sin arv.
  • Ukrainere og russere er ett folk, og Ukrainas plass er sammen med Russland.
  • Russland er truet av Vesten både kulturelt, økonomisk og sikkerhetspolitisk.

I sin tale til de konservatives partikonferanse på lørdag kalte britenes statsminister Boris Johnson Putins forsvar for krigen «semi-mystisk vrøvl». Men det er en retorikk mange russere vil nikke til. For Putins bilder har dype røtter.

Retorikken lener seg tungt på russisk historie og er bygget opp gjennom flere år. I fjor nådde den et slags høydepunkt.

12. juli, på en varm og delvis overskyet sommerdag i Moskva, publiserte Vladimir Putin et essay på 30 000 ord «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere».

Flere historikere har beskrevet essayet som fullt av forvrengninger. Det ender i en sødmefylt appell om russisk-ukrainsk fellesskap. Det er et fellesskap som «åndelige, menneskelige og sivilisatoriske bånd formet i århundrer og som har opphav i de samme kilder».

Som Putin skriver: «Vi er ett folk.»

Putins kommunikasjon er blitt stadig sterkere preget av en ideologisk ladet retorikk hvor Russland og Vesten er kontraster. Hvorfor? Det finnes flere mulige forklaringer.

  • Putin bruker ideer, som finner dyp gjenklang i store deler av det russiske folk, for å mobilisere støtte. Han spiller på nasjonalistiske og historiske strenger for å rettferdiggjøre sitt regime.
  • Putin tror på disse ideene selv. Han mener Russland ble sviktet av Vesten og at de liberale ideene som preget landet på 90-tallet, spilte fallitt.
  • Putin forsøker å holde forskjellige grupper fornøyde. Da må han bruke symbolladede bilder som appellerer til ulike deler av maktbasen hans.

Uavhengig av svaret, er dette regimets ideologiske forsvarsverk.

Det er ikke tilfeldig at denne retorikken ble skrudd opp midt på 2000-tallet, og økte ytterligere i styrke etter annekteringen av Krim i 2014.

Det kan leses som en reaksjon på det kaotiske 90-tallet som startet med optimisme, men endte med ydmykelse og forverrede levekår slik russere flest ser det. Men det kan også ses som et tegn på at regimet trenger nye begrunnelser for å holde seg ved makten.

Mange av bildene Putin bruker har dype røtter i russisk historie. Ett underliggende tema er ideen om et evig Russland som består – tross prøvelser og tilbakeslag.

Det er særlig fire bilder som er verdt å merke seg.

Det første er at Russland er en helt egen sivilisasjon.

I en artikkel fra 2012 som heter «Russland: Det nasjonale spørsmålet», beskriver Putin hjemlandet som en «unik sivilisasjon», hverken europeisk eller asiatisk.*

At Russland også er et multietnisk land, som blant annet utkjempet to blodige kriger for å beholde den muslimske utbryterrepublikken Tsjetsjenia i folden, endrer ikke at kjernen er russisk.

En avgjørende del av denne sivilisasjonen er Den russisk-ortodokse kirken. Den er også en viktig maktbase for Kreml. Også i dag mener 57 prosent av russerne at det å være ortodoks, er en viktig del av det å være russisk, ifølge en undersøkelse.

I denne forestillingsverdenen er Russlands kirke den sanne forvalter av den ekte kristendommen og representerer en mer åndelig og mindre «modernisert» utgave av troen.

Koblingen mellom religion og politikk gir nasjonen Russland en høyere himmel. Det er et velsignet land: det hellige Russland.

Den andre ideen er at Russland representerer noe sannere og renere enn Vesten.

Høyrepopulistiske politikere, som Frankrikes Marine Le Pen, forsøker nå å fossro bort fra sine rosende uttalelser om Putin. Hennes parti trengte penger og fikk det fra Moskva, men de fant også et ideologisk fellesskap med Kremls sterke mann.

Hans kritikk av Vesten overlappet delvis med deres egen: Vesten er en sivilisasjon på hell som har vendt seg bort fra sin viktigste kulturelle arv, kristendommen. Vesten er dekadent og mer opptatt av nytelse enn av historiske idealer om forpliktelse og dyder.

Russlands forhold til Vesten går som en rød tråd gjennom landets historie. Én gruppe har ønsket at landet skulle være en naturlig del av Europa både økonomisk og kulturelt. Andre har pekt på at Moder Russland må finne sin egen vei.

Putins Russland har i høyeste grad tatt sitt valg.

Den tredje forestillingen er at Russland har en særegen, historisk misjon.

På 1500-tallet vokste ideen om Moskva som det tredje Roma frem. Det første Roma var den hellige stad selv, det andre var Konstantinopel, men etter muslimenes inntog i 1453 var det Moskva som måtte bære kristendommens fane.

En annen variant av denne historiske misjonen var Russlands panslavisme, ideen om et bånd mellom alle de slaviske folkeslagene. Det var et viktig bakteppe for 1. verdenskrig. Skuddene i Sarajevo ble avfyrt av en serbisk nasjonalist.

I nyere tid trekkes ofte Natos bombing av Serbia i 1999 frem som et vendepunkt.

Mens de slaviske brødrene ble bombet, var den tidligere stormakten en maktesløs tilskuer.

Det fjerde bildet er at den russiske staten og folket er ett.

I Vestens politiske tradisjon er et viktig poeng at staten og samfunnet ikke er det samme. Den norske staten er selvfølgelig nordmenns stat, men de færreste vil si at staten og folket er ett.

I den russiske idéverden som Putin maner frem, er det annerledes. En tenker som ofte nevnes blant Putins mange inspirasjonskilder, er Ivan Ilyin. Han var en filosof og tenker på den hvite siden under borgerkrigen, altså en antikommunist og tilhenger av tsaren.

For Ilyin kjennetegnes den russiske sivilisasjonen av sin unike kultur, sin historiske misjon og av enheten mellom stat og folk.

Tsaren er for lengst borte, men i dag er Putin «lille far tsar», som allmuen kalte Romanov-herskerne.

Russlands kvasi-demokratiske modell, hvor Kreml til en viss grad tillater forskjellige partier, men alltid holder full kontroll, speiler også en slik tankegang.

En av Putins ideologer og strateger er en tidligere soldat og sikkerhetsvakt som slo seg opp i politikken. Vladislav Surkov beskrev det russiske systemet slik da han spiste lunsj med Financial Times:

«Det er to valg. Det første er anglo-saksisk. De gir deg en meny og du kan velge hva du vil. Det andre alternativet er russisk. Det er ikke noe valg. Kokken bestemmer for deg, for han vet bedre enn deg hva du vil ha.»

En ærligere analyse ville kalt systemet ved dets rette navn: et autoritært regime.

*En av kildene som er brukt i denne kommentaren er denne artikkelen (kun for abonnenter) av Kåre Johann Mjør.

Publisert: