Mister lysten til å forske på lakselus etter reaksjoner fra næringen: – Helt grusomt
(E24) Forsker Mari Myksvoll forsøker å sky unna temaer som kan skape gnisninger med lakseoppdretterne. Hun er ikke den eneste som føler seg presset.
Lakselusekspert Mari Myksvoll ved Havforskningsinstituttet har helt mistet lysten til å forske mer på feltet, etter det hun opplever som motstand fra oppdrettsnæringen.
– Jeg har ikke lyst til å forske på lakselus lenger og jeg er ikke alene om å føle det sånn, forteller hun til E24.
I høst var hun med i en debatt i regi av Forskerforbundet, der hun fortalte om sine erfaringer fra en rettssak der forskningen ble kritisert, uten at hun var til stede for å forsvare seg.
– Det var helt grusomt, jeg tror ikke jeg sov noe den natten. Det var helt forferdelig, for du føler jo litt at det er din feil, og lurer på om du har gjort noe galt, sa hun i debatten.
Lakseskatten forklart fra sjøen til kjøledisken
Selv om hun vet hun har støtte fra sin arbeidsgiver, fryktet hun hva det ville bety for hennes navn som forsker, og om hun kom til å bli mistenkt for forskningsjuks.
– Stor utfordring
Den aktuelle rettssaken ble anlagt av laksenæringen mot staten, etter at store produksjonsområder på Vestlandet ble tvunget til å redusere lakseproduksjonen på grunn av lus.
Etter debatten sendte Even Søfteland, talsmann for oppdretterne under rettssaken, et langt brev til Forskerforbundet, med kopi til Myksvoll, arbeidsgiveren hennes og andre forskere som deltok i debatten.
Det opplevde Myksvoll som et forsøk på å få henne til å slutte å fortelle om sine erfaringer.
Søfteland representerer medlemsorganisasjonen PO3/PO4 Kunnskapsinkubator med rundt 40 oppdrettsbedrifter på medlemslisten, inkludert laksegiganter som Mowi og Lerøy.
Myksvoll synes brevet fra Søfteland var veldig ubehagelig, også fordi det er uklart om det er hans personlige mening eller en samlet uttalelse fra alle oppdrettsselskapene på medlemslisten.
Samtidig understreker hun at hun både forstår og forventer uenighet om forskningen.
– Men det blir en stor utfordring når diskusjonen ikke foregår på et faglig nivå, sier hun.
– Problem med faktagrunnlaget
– Det frister oss ikke til å fortsette å søke om forskningsprosjekter, eller fortelle om resultatene våre, sier hun videre.
Hun frykter at det kan svekke selve forskningen på sikt.
– Det kan bli et problem med faktagrunnlaget når flere forskere ikke orker å forske videre på feltet etter motstand fra næringen. Stadig utskiftning av forskere gir ikke samme progresjon over tid.
Myksvoll påpeker at næringen har vokst seg så stor at forskningen nå er med på å sette begrensninger.
– Det går en skillelinje der. Det smerter når produksjonen begrenses og det er disse gnisningen vi ser nå.
Myksvoll opplever også at næringen går systematisk til angrep på etablert forskning fra Havforskningsinstituttet, ikke bare henne selv.
– Blander oss ikke
Even Søfteland er ikke enig i kritikken. Når det gjelder brevet han sendte ut etter debatten, svarer han:
– Vi ønsker faglige diskusjoner. Våre anmerkninger retter seg ikke direkte mot Myksvoll, men om hvordan Forskerforbundet la opp arrangementet på Litteraturhuset, der påstander om næringen og andre forskere får stå uimotsagt, sier han til E24.
Likevel står det klart i brevet at: «Undertegnede viser til Mari Myksvoll sine uttalelser i paneldebatten».
Søfteland betegner paneldebatten som misvisende og krenkende. Ellers går mye av brevet med på å forklare hvorfor oppdretterne gikk til sak mot staten.
– Ingen i næringen ønsker å legge bånd på Myksvoll eller andre forskere, sier han.
Søfteland forteller at brevet var rettet til Forskerforbundet, som var ansvarlig for arrangementet, for å ta opp noen problemstillinger rundt hvordan debatten ble gjennomført.
– Vi påpeker også debattleders presentasjon, og videre oppfølging fra forskerne i panelet, der de tilkjennegir et syn om at næringslivet ikke er til å stole på, og at forskere nærmest blir kjøpt og betalt.
– Vi blander oss aldri inn i forskningen, vi har aldri forsøkt å få noen til å tie, det er det viktig for oss å fremheve, sier han.
– Føler du eller bransjen noe ansvar for at forskere på lakselus møter så stor motbør at de mister lysten til å forske på feltet?
– Dette spørsmålet kjenner vi oss ikke igjen i. Det er forskere ved andre forskningsinstitusjoner som har stilt spørsmål ved forskningen, ikke havbruksnæringen.
Samtidig kritiserer han dagens forskning, som han mener preges av for mange forskere som produserer for tynt materiale.
– Vi har ikke noe kontroverser med forskere generelt sett, men det dukker jo opp saker der man kan være uenige, sier han.
– Må tåle kritikk
Søfteland sier næringen ser en helt annen situasjon i virkeligheten enn det deler av lakselusforskningen viser.
– Det er derfor vi stiller spørsmål ved den teoretiske forskningen. Vi må ha sikkerhet for at den faktisk er riktig, sier han.
Søfteland mener forskerne må tåle kritikk.
– Vi vet for lite og det gjenstår mye forskning, og vi trenger mer praktisk tilnærmet forskning. Det som er utfordringen vår i dag, er at det er for mye teori og modellering knyttet til forskningen rundt lus. Når vi opplever at kartet ikke stemmer med terrenget, er det helt sentralt at en finner ut hvor eventuelle feil kan ligge, sier han.
Han tilføyer at oppdrettsnæringen er helt avhengig av at forskning som legges til grunn i forvaltningen er av en kvalitet som gjør den reelt anvendbar.
– Feil grunnlag fører til feilslåtte tiltak.
– Flere forskere forteller at det i etterkant av rettssaken om PO4, virker som dere ikke er interessert i annet enn å skape usikkerhet og finne feil, og ikke faglig diskusjon?
– Denne påstanden kjenner vi oss ikke igjen i. PO3/4 bruker årlig rundt 30 millioner på felles forskning, i tillegg til det som de enkelte bedriftene gjennomfører på egen kjøl. Vi har faglige diskusjoner hver eneste dag. Faglig uenighet har det alltid vært, og det vil det fortsatt være. Slik er forskning.
Ikke alene
Myksvoll er ikke alene om å merke presset fra laksenæringen. Ingrid Johnsen jobber også ved Havforskningsinstituttet, der hun vurderer miljøpåvirkning fra oppdrett, blant annet i forbindelse med smitte av lus og sykdommer mellom anleggene.
Hun sier at erfaringene med næringen er så negative at hun prøver å begrense det. En del av stillingen hennes går ut på å jobbe med dette, mens den andre delen er mer åpen.
– Jeg kjenner at det blir for mye å jobbe med det hele tiden, så jeg prøver å tynne det ut med andre prosjekter for at det ikke skal ta helt overhånd, sier hun til E24.
Derfor lar hun nå være å søke på slike prosjekter, slik at ikke hele stillingen skal dreie seg om oppdrett.
– Jeg synes det er synd at det er sånn, for det er jo de som har noe å vinne på det, men jeg har mange interessante problemstillinger jeg kan konsentrere forskningen min der jeg ikke får det negative kjøret hele tiden.
– Hva mener du med det negative kjøret?
– En ting er at man er uenig og diskuterer sak, det skjønner jeg. Men jeg opplever at de tar opp problemstillinger, og engasjerer eksterne folk for å finne feil i det jeg gjør, uten at de er ute etter svaret.
– Vil lage støy, ikke finne løsninger
Som eksempel trekker Johnsen frem at uenighet har oppstått fordi kritikerne sitter på feil datasett, men at selv om det blir forklart, så gjentas de samme argumentene, ofte på en ny arena.
– De virker som de gjør det for å lage støy, for å få forskningen til å fremstå som veldig usikker. Det er i hvert fall slik jeg tolker det.
– Det er også veldig vanskelig å vite hvem de som uttaler seg representerer, og hva som er agendaen bak, sier hun videre.
Søfteland svarer følgende på kritikken fra Johnsen: «Også Johnsen sin forskning har møtt faglig motbør, og slik jeg har forstått det, så har hun ikke svart på denne motbøren og heller ikke lagt frem datasettene hun viser til. Det kan tilsi at hun ikke har en åpenhet i sin forskning – at den faktisk kan ettergås av andre forskere».
Johnsen viser da til at hun har publisert svar på kritikken.
– Åpen diskusjon og å bli utfordret er et viktig prinsipp i forskning, men da må man også ta til seg svarene man får, sier hun.
– Ubehagelig oppvask
– Er det fare for at vi «går tom» for forskere på dette feltet?
– Ja, jeg lar være å søke på forskningsprosjekt som hadde vært aktuelt for meg å søke på, nettopp fordi jeg i mange tilfeller måtte ta stilling til samarbeidet mellom de ulike aktørene. Min forskning er jo på oseanografi, men her måtte man vært fredsmegler, for det virker som en helt uhåndterlig oppgave å få de ulike aktørene til å samarbeide.
– Så det påvirker jo absolutt hvor mange forskere som søker. Det er helt greit å ha en del av stillingen innenfor det, men det kan ikke blir for altoppslukende, man må fordele belastningen. Det er flere forskere som ikke vil det, og da blir det jo færre forskere på feltet, sier hun videre.
– Man vet at her er det stor fare for at det får etterspill, en ubehagelig oppvask i etterkant.
Johnsen tilføyer at selv om noen uttaler seg veldig krast og ikke driver en konstruktiv debatt, så er det stor bredde og mange gode debatter også.
– Det kan være en vanskelig kamel å svelge at vi sitter på uutnyttet kunnskap. Vi mener de ulike aktørene har en stor påvirkning på hverandre. Da må de samarbeide mellom selskapene i større grad enn det de gjør, sier Johnsen.
