EU blir viktigere som utenrikspolitisk aktør

EU blir stadig viktigere. Det er derfor overraskende at regjeringen viser liten vilje til å peke på realitetene – kanskje fordi det vil få konsekvenser for norsk europapolitikk og vårt forhold til EU.

Når Finland og Sverige blir medlemmer av Nato, representerer det en tydelig styrking av alliansen og vår regionale og europeiske sikkerhet. Men det kan også stille oss overfor noen utfordringer at 23 av 27 EU-land er NATO-medlemmer, og at Norge og Island blir de eneste NATO-landene i Norden som ikke også er med i EU.

I krisetider har EU vist en egen evne til å komme sammen og sette fart i samarbeidet. Vi har sett det i forbindelse med migrasjon og finanskrise, pandemi og krig. Og det er ikke så rart at det skjer: Landene er tett integrerte med hverandre økonomisk og politisk, og en krise som treffer ett land treffer i prinsippet alle. De har felles interesser i å løse utfordringene.

Det betyr ikke at alt EU gjør er riktig. Men EU-landene legger i økende grad vekt på å stå sammen om løsningene, fordi utfordringene er så store.

Det som skjer som følge av Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina er likevel noe nytt. Utviklingen i samarbeidet går nå raskere enn før, samarbeidet blir dypere og det utvides til områder som tradisjonelt sett har vært mindre sentrale for EU som organisasjon.

Et av disse områdene er utenriks- og forsvarspolitikk.

Det er flere årsaker til det. Behovet for tettere samarbeid har kommet som en konsekvens av krigen. I tillegg har Storbritannias uttreden fra EU gjort at mange initiativ, spesielt fra Tyskland og Frankrike, nå får fart.

Tradisjonelt har Storbritannia vært skeptisk til samarbeid om utenriks- og forsvarspolitikk. EU etter Brexit er mer enn de gjenstående 28 medlemslandene minus 1, Storbritannia. Brexit gir også en dynamikk som åpner for tettere EU-samarbeid på sentrale områder.

17. november holdt utenriksministeren sin halvårlige redegjørelse i Stortinget om viktige EU- og EØS-saker. Det er naturlig at redegjørelsen dreide seg mye om krigen i Ukraina. Det er likevel overraskende at hun ikke brukte mer enn seks korte setninger på temaet «EUs utvikling og betydning for Norge». EUs utvikling går som sagt fortere og fortere, og har stor betydning for norske interesser.

Jeg mistenker at det i sentrale deler av regjeringen er liten vilje til å peke på disse realitetene, fordi det nødvendigvis vil ha konsekvenser for norsk europapolitikk og vårt forhold til EU.

Det er også spesielt at i flere sammenhenger der det ville vært naturlig å snakke om Norges samarbeid med EU (fordi det er EU som organisasjon samarbeidet gjelder), byttes «EU» ut med «Europa» i omtalen.

Regjeringen har satt ned det såkalte Eldring-utvalget, som har fått i oppgave å vurdere erfaringene med EØS-avtalen de ti siste årene. Det er ikke uten betydning å se på EØS-samarbeidet i et tiårsperspektiv, men det klart mest relevante tiårsperspektivet, i lys av utviklingen, ville jo være de ti neste årene – fremtiden, ikke fortiden.

Utenriksministeren sa i Stortinget at «Når europeisk samarbeid går inn i nye faser, vil Norges Europa-politikk også måtte utvikles og tilpasses», men uten å peke på hva det vil ha å si og hvordan vi best kan utvikle og tilpasse politikken.

Det er interessante er jo å diskutere hvordan EU utvikler seg. Hvor bør vi søke deltagelse og samarbeid? Hvordan ivaretar vi best norske interesser? Hva med de områdene utenfor EØS-avtalen der vi ikke får delta som tredjeland?

Et av disse områdene er utenriks- og forsvarspolitikk. EU har – av grunner som ikke har å gjøre med Norge – tradisjonelt avvist å inkludere tredjeland i særlig stor grad i disse initiativene. De er heller ikke en del av EØS-avtalen. Dette er også området der Norge ikke inviteres til de uformelle ministermøtene (jevnlige møter som er viktige for politisk diskusjon, men hvor det ikke fattes formelle beslutninger).

Solberg-regjeringen jobbet hardt for at Norge skulle få delta i utvalgte prosjekter i PESCO (Permanent Structured Cooperation) – et forsvarspolitisk initiativ fra EU – der vi er med i et prosjekt om militær mobilitet sammen med blant annet USA og Canada.

Og her kommer NATO-koblingen inn: Når Finland og Sverige blir NATO-medlemmer, og 23 av 27 EU-land er allierte, snakkes det åpent i politiske sirkler i Norden og resten av Europa om at «EU blir sterkere i Nato».

Legg også til at Danmark i folkeavstemningen 1. juni med klart flertall besluttet å oppheve det såkalte forsvarsforbeholdet de tok i EU i 1993, som betyr at Danmark nå vil delta fullt ut i EUs utenriks- og forsvarspolitikk. Utviklingen tilsier klart at mer og mer utenriks- og forsvarspolitikk vil bli diskutert og besluttet i EU – på arenaer hvor Norge ikke er. Dette er politikk som har stor betydning for Norge, selv om vår sikkerhetspolitiske forankring alltid vil være i Nato. Det vil den også være for Danmark, Island, Sverige og Finland.

Konsekvensene av vårt utenforskap blir tydelige, og sårbarhetene våre kan øke. Likevel nevnte ikke utenriksministeren dette med ett ord i redegjørelsen. Jeg har heller ikke hørt noen andre i regjeringen vie dette oppmerksomhet. Det er bekymringsfullt.

Til tross for at deler av regjeringen helst ikke vil forholde seg til EU i det hele tatt, kan vi ikke lukke øynene for denne utviklingen.