Samlet mot Putins Russland

I løpet av en knapp uke har Europas syn på Russland blitt grunnleggende endret. Det nye spørsmålet er: Hva skjer hvis vi ikke står ved Ukraina?

BEDRE DAGER: Russlands Vladimir Putin og Tysklands daværende kansler, Angela Merkel, under et russisk besøk i Berlin i 2012.
Publisert: Publisert:

Hvordan vi forstår Russlands motiver har alt å si for hva vi bør gjøre fremover.

  • Står vi overfor et Russland som først og fremst krever sikkerhetsgarantier, blant dem at Nato ikke skal fortsette sin utvidelse østover?

I så fall kunne krigen vært unngått. Og veien videre bør bygge på en pragmatisk holdning fra Vesten hvor vi også vurderer å gi konsesjoner til Putin.

  • Eller blir vi konfrontert med et aggressivt, revisjonistisk og nasjonalistisk regime som ønsker å underlegge Ukraina et stor-russisk imperium?

Hvis Russland truer den grunnleggende stabiliteten i Europa, og i neste runde også andre land, da er det bare et språk som blir forstått: makt.

Det er stor debatt om hvordan vi skal forstå Russland, og debatten har gått lenge. Undertonen er til tider bitter. Akademiker kritiserer akademiker.

USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger er blant dem som er tillagt sitatet: «Akademiske kamper er så bitre nettopp fordi de betyr så lite.» Men disse debattene betyr mye. Veldig mye. Både for vårt syn på Russland og for hvilke valg vi bør ta fremover.

Alle seriøse akademikere og forskere vil understreke at virkeligheten er kompleks. De vil si at det finnes flere forklaringer på et fenomen, og de behøver ikke være gjensidig utelukkende. De vil understreke at informasjon – særlig i anspente situasjoner – ofte kan være heftet med stor usikkerhet. Tolkninger er nettopp det, tolkninger.

Spørsmålet er hvilke forklaringer som tillegges mest vekt og hva som best kan forklare det som skjer. Forskerne studerer Russland med forskjellige blikk. De har ulike briller på.

Det har skjedd et seismisk skifte på rekordtid

Der forskerne sitter med detaljkunnskap opparbeidet gjennom mange år, er beslutningstagerne nødt til å ha overblikk. De har tenketanker, forskere, synsere og opinion å forholde seg til, men deres beslutninger formes ikke i en akademisk verden av fakta, gråsoner og usikker fortolkning.

Politikere må ta valg. Og disse valgene formes av hvordan de grunnleggende sett ser på verden.

Det har skjedd et seismisk skifte på rekordtid. Det fremste symbolet er Tyskland. De endret over natten sin utenrikspolitikk fra en forsonende og relativt russiskvennlig linje, til opprustning og et klart fiendebilde.

En slik rask og oppsiktsvekkende utvikling er ikke et resultat av lange prosesser, møysommelige studier og diskusjon om finere faktapunkter. Det skjer fordi verden endrer seg dramatisk.

De gamle brillene – den gamle måten å se ting på – virker med ett håpløst utdatert.

Den store debatten om Russland er heftig. Likevel er det mange ting det hersker bred enighet om:

  • Russland har beveget seg i stadig mer autoritær retning.
  • Russland ser på nærområdene – grovt sagt innenfor det gamle Sovjetunionens grenser (minus Nato-medlemmene i Baltikum) – som sin interessesfære.
  • De har hele veien vært kritiske til Natos utvidelser østover.
  • Russland har fremmet ett narrativ om at USA lurte dem etter den kalde krigen. Særlig etter 2014 har de også et annet narrativ: Russland hører sammen med Ukraina, på en eller annen måte.
  • Russland har i mange år ført en aggressiv politikk i nærområdene med støtte til vennligsinnede regimer og destabilisering av andre.

Samtidig er det store uenigheter.

I den store diskusjonen som har formet europeiske og norske politikere, kan vi også se konturene av to grunnleggende syn på Russlands motiver – to analyser som kan gi svært forskjellige svar på hvordan vi bør reagere nå.

Det ene synet legger stor vekt på utviklingen etter den kalde krigens slutt. Et desillusjonert Russland, med en kaotisk økonomi, var ikke i stand til å sette reell makt bak protestere mot Natos utvidelser østover.

At Nato i 2008 åpnet for medlemskap for Georgia og Ukraina, var et utslag av vestlig overmot etter Sovjetunionens fall.

Hvis frykten for Vesten ligger bak, tilsier et slikt syn at Nato og EU bør utvise en type pragmatisk fleksibilitet. Forsker Tormod Heier beskrev tidligere i år hvordan Nato både har en prinsippfast og en mer pragmatisk holdning de kan legge vekt på (Dagsnytt 18 7.01).

Regimet er autoritært, men også en rasjonell aktør

Putins krav om å reforhandle hele den europeiske sikkerhetsordningen ble sett som et forhandlingsutspill. Kravene var helt urealistiske, men det ga mening å forhandle, snakke med og forsøke alle diplomatiske kanaler.

Russland har legitime sikkerhetsinteresser (i det minste interesser vi ikke kan ignorere). Regimet er autoritært, men også en rasjonell aktør. Kort sagt, som vi sier i Grenland: de er tilsnakkanes.

Det er et stormaktsspill hvor Ukraina bare er en brikke, og hvis ikke spillet finner en løsning, vil konflikten bare eskalere. Vesten burde gi konsesjoner, for eksempel en de facto garanti om at Ukraina aldri vil bli med i Nato eller EU.

Tidligere toppdiplomat Kai Eide la et slikt syn til grunn i en kronikk før jul. Det gjorde også Robert Mood i et innlegg.

Les også: «Løgnens imperium»

Det andre synet er at Russland er blitt nasjonalistisk og aggressivt, drevet av en slags ideologisk og historisk drøm om å gjenreise fordums storhet.

Kremls handlinger er ikke først og fremst et svar på det Vesten har gjort, men finner sin dypeste årsak i regimets eget verdensbilde.

Som Svein Holtsmark og Lars Rowe skrev, er frykten for at Nato skal sende soldater inn i Russland «en absurd påstand».

Putins Russland motiveres av en dyptfølt, ideologisk nasjonalisme

Vi behøver ikke å lure på hva Putins mål er. Han har vært klar på det selv.

I fjor sommer skrev den russiske lederen et 30.000 ord langt essay om det historiske forholdet mellom Russland og Ukraina. Essayet avslørte hans «imperiale ambisjoner» og kunne leses som noe nær en krigserklæring.

Putins Russland motiveres av en dyptfølt, ideologisk nasjonalisme.

Kravene til Vesten var et spill for galleriet, det var aldri mulig med en diplomatisk løsning. Det var et narrespill. Det samme var de diplomatiske møtene i Kreml, forsikringene om at Russland aldri ville invadere og de falske nyhetene om at troppene ble trukket tilbake.

Vi burde ha sett det komme. Det var «sluttspillet om Ukraina» som tidligere utenrikspolitiker Michael Tetzschner skrev om 10. januar.

Den historiske parallellen er Münchenavtalen i 1938 hvor stormaktene med Storbritannia i spissen, lot Hitlers Tyskland få okkupere en del av Tsjekkoslovakia og dermed sikret «fred i vår tid». Trodde de.

Men Hitler ønsket aldri fred. Han ønsket krig, «Lebensraum» og et nytt tusenårsrike for sin ariske rase. Han var på en annen ideologisk planet enn den fornuftige, milde britiske statsministeren Neville Chamberlain.

Hva kan forklare den brå og dramatiske omleggingen i europeisk politikk? Hva kan forklare et Tyskland som snur opp ned på sin utenrikspolitikk, et Norge som endrer sitt forbud fra 1959 mot å sende våpen til land i krig, et EU som brått er revitalisert og strutter av besluttsomhet?

Kommentator Andreas Slettholm i Aftenposten spør om Vesten virkelig vet hva vi gjør når vi sender våpen til Ukraina. Det er et betimelig spørsmål, men virker å miste av syne det tektoniske skiftet i synet på Russland som har kommet i løpet av en knapp uke.

Europeiske politikere spør snarere: hva skjer om vi ikke står opp for Ukraina?

Dersom Russland er en stormakt som primært søker stabilitet og sikkerhetsgaranterier, tilsier det diplomati og konsesjoner.

Men dersom Putins Russland styres av en aggressiv nasjonalisme hvis mål er å sluke Ukraina og gjøre det til et russisk lydrike, drevet av et ekko fra historien og en mektig fortelling om Moder Russlands plass i verden, står vi overfor et regime som ikke forstår noe annet språk enn makt. Ikke våpenmakt fra vår side, men politiske, kulturelle og økonomiske sanksjoner av et omfang vi ikke tidligere har brukt eller sett.

Europas politikere tror kanskje at sanksjonene vil påvirke Kremls vurderinger. Kanskje gjør de det ikke. De tror kanskje at reaksjonene vil vanne de spirene av motstand som finnes i Russland. Eller kanskje ikke.

Jeg tror et annet perspektiv er vel så viktig: Europa bygger diker med tanke på årene som kommer. For å beskytte seg mot vannmassene.

Les flere av samfunnsredaktørens kommentarer om Russland og Ukraina:

Russland har et viktig pressmiddel: Gass til EuropaFinnes det en kostnad han ikke vil bære?Russland får ryggdekning fra Kina
Publisert: