I skattedebattens minefelt

Skatten er tilbake i den politiske debatten. Det betyr bråk - men kanskje også noen viktige avklaringer.

  • Sjur Holsen
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

HVIS NOEN fortsatt skulle være i tvil: Vi er på vei mot en ny skattedebatt i Norge, og den vil ramme oss med full tyngde frem mot neste stortingsvalg i 2013. De rødgrønnes løfte om at skattenivået skal stå urørt på 2004-nivå, vil neppe bli gjentatt.

I forrige uke brøt Aps partisekretær Raymond Johansen sommerstillheten med det som må ha vært en nøye kalkulert høyttenkning. Eldrebølgen kan gjøre det nødvendig å øke skattene fra 2017, sa Johansen.

Det utløste en fonn av begeistrede støtteerklæringer fra fagbevegelsen, fra alle de tre regjeringspartiene og fra aviser som Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen. Mange var utålmodige etter å komme raskere i gang enn 2017.

«Kast tvangstrøyen», skrev Dagsavisen. «Katta er ute av sekken», svarte Høyres Jan Tore Sanner.

DER BØR katten bli værende. Debatten Raymond Johansen prøver å reise — spørsmålet om hvordan vi skal finansiere velferden i fremtiden - er en av de absolutt viktigste vi kan ta.

Om Johansens konklusjon er den rette, er mindre åpenbart. Dels fordi skattenivået allerede er relativt høyt i Norge - også de rød-grønne vedgår det. «Det er grenser for hvor mye skattene kan økes uten å svekke arbeidsinnsats og verdiskaping», heter det i regjeringens egen langtidsmelding, som kom i fjor.

Og dels fordi skatt på inntekt og formue bare utgjør rundt 18 prosent av inntektene på statsbudsjettet. Massive offentlige utgiftsøkninger kan simpelthen ikke løses gjennom økt skatt alene.

DEN VIKTIGSTE årsaken til at regjeringen ikke automatisk bør gripe til skattevåpenet, er at det vanskeliggjør de valg og prioriteringer som enhver ansvarlig regjering må gjøre før eldrebølgen er her for alvor - fra rundt 2020.

På dette punktet har den rød-grønne regjeringen et visst troverdighetsproblem: Den har aldri vist at den behersker kunsten å prioritere. Først fikk den tre år ved makten da landet fløt av melk og honning, med sterk vekst, høy oljepris, god skatteinngang og en moderat vekst i folketrygdens utgifter. Så kom finanskrisen, og det var plutselig helt ok - også høyresiden mente det - å øke statens utgifter for å blåse nytt liv i økonomien.

Vi vet at vi har en regjering som kan bruke penger, men kan den spare? Nå som finansministeren har sagt at pengebruken skal ned, blir høstens statsbudsjett en meget viktig prøve.

DET ER HELLER ikke nok å «flå de rike», slik SV vil ha oss til å tro. Den norske lønnsstrukturen er så sammenpresset at det er middelklassen som må til pers dersom skatteøkningene skal monne. Det er krevende å vinne et valg på budskapet om høyere skatter for «folk flest».

Håpet og muligheten for de rød-grønne ligger i å fremstille behovet for skatteøkninger som så stort at vi knapt har noe alternativ. Altså: Det offentlige må enten ha mer penger, eller det må redusere omfanget av, eller fraskrive seg ansvaret for viktige velferdsoppgaver. Velferd selger blant mange norske velgere, kanskje også om prisen den enkelte må betale går opp.

HØYRESIDEN VIL svare at regjeringen heller bør gå løs på effektiviseringer og omorganiseringer i offentlig sektor, hvor sparepotensialet er stort. Den sittende regjeringens sterke bånd til de store organisasjonene i offentlig sektor, som ofte motarbeider en mer påholden bruk av skattepengene, er høyresidens sterkeste kort i denne debatten.

De borgerlige vil også hevde at det viktigste grepet i møtet med eldrebølgen er å sørge for bedre verdiskapning, gjennom sterkere grep for å få flere i arbeid og bedre konkurransevilkår for næringslivet. Da er skatteøkninger en del av problemet, ikke en del av løsningen.

MEN SKATTEDEBATTEN er ikke enkel for høyresiden heller. Dels fordi de store utgiftsøkningene i offentlig sektor - som økningen i folketrygden inneværende år på rundt 30 milliarder kroner - hviler på forpliktelser som ingen regjering kan løpe fra. Og dels fordi personalkostnadene dominerer det offentlige utgiftsbildet, samtidig som alle er enige om behovet for flere hender i helsevesenet og eldreomsorgen.

Omorganiseringer og effektiviseringer alene er derfor ikke nok i møtet med eldrebølgen. En mer konsekvent høyreside burde være mindre ensporet opptatt av skattelette, og samtidig mer åpen på hvordan vi må begynne å velge bort visse velferdsgoder.

VI SER TENDENSENE i Høyre, som i sommerens debatt om prioriteringer i helsevesenet var alene om å innse at prioriteringer samtidig betyr at noe velges bort . Men vi ser det slett ikke fra Fremskrittspartiet, som vil ha massiv skattelette samtidig med økte ytelser i helsevesenet, eldreomsorgen og samferdselssektoren.

En ny skattedebatt er dermed ikke noe walkover for de borgerlige, men snarere en katalysator for forskjellen mellom den ansvarlige og den mindre ansvarlige høyresiden. Det behøves.

HVIS EN NY skattedebatt kan kaste lys over noe av den virkelighetsvegringen og de ideologiske tvangstankene som preger både høyre- og venstresiden, vil mye være oppnådd. Samtidig er det lite som tyder på at partiene er klare for den virkelig store skattedebatten - om behovet for å vri skattene i grønn retning, fra arbeid til forbruk.

Neste gang Raymond Johansen tenker høyt, håper vi grønnere skatter er temaet. Og så kunne det jo vært fint å høre Johansens syn på innstramminger i høstens statsbudsjett.

Hvem skal betale for økte utgifter til velferd? Bruk kommentarfeltet.

Publisert