Økonomene Acemoglu og Robinson ser med nye øyne og ny forskning på hvorfor noen land er fattige mens andre er rike i boken "Why Nations Fail", utgitt i 2012.

De vanligste teoriene er kulturforskjeller, klimavariasjoner og inkompetente ledere. Grunnen til at land sør for Sahara er fattige kan være dårlig jordsmonn og for varmt klima til å jobbe effektivt. En mulig grunn til at land i Midtøsten er fattigere enn land i Europa, kan være kulturforskjeller. Fattige land kan også være fattige fordi landets ledere mangler kompetanse til å drive økonomien og innfører reformer som ikke fungerer eller gjør vondt verre.

Men som forfatterne av denne boken påpeker: hvordan kan disse teoriene forklare hvorfor byene Nogales, Arizona og Nogales, Sonora er fundamentalt forskjellige? Disse to byene ligger på hver sin side av grensen mellom USA og Mexico, så de har samme klima, og historisk var de en by med likt utgangspunkt for å vokse.

I dag har Nogales, Arizona tre ganger gjennomsnittsinntekten til Nogales, Sonora. Et annet eksempel som blir nøye drøftet er Sør— og Nord-Korea. Historisk var det ingen kulturforskjeller mellom disse landene. Heller er det ingen store klimaforskjeller. Det er heller ingen beviser på at lederne for landene etter annen verdenskrig var inkompetente.

Grunnen til at Sør-Korea er ti ganger rikere enn Nord-Korea er institusjonene som ble etablert etter annen verdenskrig. Mens Sør-Korea bygde institusjoner som ga lederne insentiver til demokratiske prosesser, og inkluderte folket i planene sine hadde Nord-Korea institusjoner der lederne kun ønsket å fremme sin egen rikdom på bekostning av befolkningen.

Forfatternes teori bygger på politiske og økonomiske institusjoner, og hvordan elitens insentiver i land over tid fører til at land blir rike eller fattige.

De deler land opp i inkluderende og ekskluderende institusjoner. De inkluderende har ledere som gis insentiver til å fremme landets og folkets beste. Hvis de prøver å utnytte systemet og fremme egen rikdom, vil de ikke lenger få lede landet. Befolkningen i inkluderende land har insentiver til å investere og innovere fordi de selv vil ha nytte av eventuell suksess. I ekskluderende institusjoner har lederne insentiver til å fremme egen rikdom på bekostning av landet og folket. De kan tjene penger på korrupsjon og utnytting av befolkningen. Befolkningen får ingen insentiver til å investere eller innovere fordi lederne vil uansett få tak i eventuelle overskudd. Landet kommer inn i en ond sirkel det er svært vanskelig å bryte ut av.

Forfatternes teori tilsier at flere land kan jobbe med å komme ut av fattigdom ved å tvinge gjennom institusjonelle reformer. Dette må skje utenfra eller gjennom "revolusjoner" fordi de som styrer ekskluderende institusjoner har insentiver til å fortsette i samme spor.

Kina er et eksempel på et land som er på vei ut av fattigdom etter at Xiaoping revolusjonerte kommunistpartiet og innførte økonomiske reformer som gjør at eliteklassen ikke lengre har insentiver til å utnytte befolkningen på bekostning av egen gevinst. Men som forfatterne påpeker må de også få en inkluderende politisk institusjon før befolkningen kan få samme insentiver som i de vestlige, rike landene. På den andre siden ser land i Midtøsten ut til å fortsette i samme tralt som før den arabiske våren, noe forfatterne mener har sammenheng med at politiske og økonomiske institusjoner ikke er blitt reformert.

Boken har mange interessante eksempler og gir en grundig innføring i politisk, økonomisk og institusjonell historie i mange ulike land. Boken er enkel å lese og jeg anbefaler den på det sterkeste både for økonomer, andre samfunnsvitere og alle andre som interesserer seg for globale forskjeller.