Vår første sabotør

Han var en eventyrer og bohem. Alt før tyskerne hadde hærtatt hele Norge, gikk Rubin Langmo til aksjon. Han sprengte rørgaten i Ålvik.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Mens vårt forsvar lå med brukket rygg og vårt folk så tyske soldater i alle gater, ség en skøyte fra Shetland inn mot Sogn. Ved Haveland i Gulen gikk et underlig følge i land den 30. mai 1940. Et amatørlag av havarerte hvalfangere og kampvillige gutter.

Noen timers opplæring

Rubin Langmo var 20 år. Han hadde fått én ettermiddags opplæring med sprengstoff i et kalkbrudd utenfor London. Resten av gjengen var vervet på puber i storbyen, som The Scots Bar på Piccadilly Circus.Oppdraget fra England var klart, og ikke til å misforstå: Gjør mest mulig skade på norske installasjoner på Vestlandet som Nazi-Tysklands krigsmaskin kan ha nytte av. Spreng broer, veier, kraftstasjoner — og gjerne Bergensbanen.

Norske myndigheter var ikke involvert i aksjonen. Kongen og kronprinsen befant seg på en hytte i Troms, og regjeringen var spredt for krigens vinder.

Fjelltur med sekk

Det tok ikke lang tid før ekspedisjonen delte seg. Hvalfangerne var dårlige til å ro oselver, og å gå i terreng med tung sekk. De var dessuten stadig tørste, og savnet livet på pub.

Lederen for operasjonen, Simon Sinclair Fjeld, tok seg til Bergen på egen hånd, i et etterretningsoppdrag for britene. Rubin Langmo, og en svensk ingeniør med navn Axel Kronberg, lesset så mye sprengstoff og annet nødvendig utstyr de maktet i sekkene sine, og dro til fjells. De startet på Dale og tok seg opp Bergsdalen, til Hamlagrø om Torfinnsvatnet og ned i Bordalen på Voss.

Her møtte de tyskerne for første gang. Det ble skutt, men bare med et kamera. De tyske offiserene som kom kjørende i en Mercedes stoppet og tok bilde av de pussige, norske turistene med de tunge sekkene.

Det bildet skulle tyskerne få bruk for senere.

Vellykket aksjon

Natt til 17. juni tok de to sabotørene seg nedover langs rørgaten som fører vann til kraftstasjonen ved Bjølvefossen fabrikker. Produksjonen av ferrosilisium og ferrokrom måtte stanses. Dette var viktige metaller for Hitlers krig.

Kort fortalt gikk aksjonen uten problemer. Rett nok skapte en tysk vaktsoldat litt nervøsitet da han langsomt trappet seg opp, og detter ned den steile leideren - parallelt med den doble rørgaten.

Men han merket ikke at Langmo og Kronberg festet tre ladninger mykt sprengstoff til hvert løp, altså seks til sammen. Tidsblyanten (kjemisk tidstenner) ble satt til 18 timer, nok til å komme seg langt vekk.

De nådde Tokagjel før smellet kom.

Ørret og brak

På full fart bort fra Ålvik kom de naturlig nok til Fyksesund bru. Den ville de sprenge. De mente det lå i mandatet fra London.

At det sto en tysk soldat på vakt vurderte de ikke som noe problem. Han kunne elimineres. Men skal vi tro Langmos biografi kom de i andre tanker. Ingeniøren og sabotøren syntes broen var så flott og majestetisk, den sto jo ferdig bare tre år tidligere.

— Dessuten, sa de to i kor, har den ingen strategisk betydning. Tyskerne kan jo kjøre om Voss.

De lot broen stå, hilste høflig på vaktene på hver side: «Guten Tag, ein schønes Tag» - og sprengte heller noen telegrafstolper på sin ferd vestover. For sikkerhets skyld.

På Tokagjelet fjellstue spiste de lunsj. Ørret fra Kvamskogen sto på menyen. Idet de skulle forsyne seg, hørte samtlige i spisesalen et dempet, men tydelig brak et sted fra fjellene i øst. Klokken var 12.30. Tre timer senere kom et nytt brak. Begge rørgatene ble ødelagt.

— Jeg håper det ikke gikk menneskeliv, sa Kronberg til Langmo.

Det gjorde det ikke. Aksjonen var vellykket. Bjølvefossen stoppet noen uker. Men i begynnelsen av oktober var det igjen produksjon ved verket, både av krom og silisium.

En spesiell soldat

Ganske snart var Rubin Langmo tilbake i England, klar for nye oppdrag.

Men før det. Hvem var denne mannen, som ble Norges første sabotør, lenge før noen hadde hørt om begrepet?

Han kom fra Telemark, nær Kragerø. Den 9. april jobbet han på teppeavdelingen til Steen og Strøms varemagasin i Oslo.

Der ble han ikke dagen ut. Han sluttet seg til styrkene som kjempet mot tyskerne med ryggen mot veggen oppover i Valdres.

Da nordmennene overga seg, nektet han å gi opp. Sammen med noen andre dro han over fjellet til Årdal, der de kapret fergen til Årdalstangen. Herfra med ny båt til Solvorn, over til Sunnmøre, der de fikk plass på en skøyte til Shetland.

Og hele veien sang Langmo på visen om Gjest Baardsen eller spilte Sønner av Norge på munnspillet sitt, ifølge folk som var med.

Bilde på veggen

Britene hadde opprettet et organ de kalte Inter-Services-Project Board (ISPB), forløperen til SOE, som senere koordinerte sabotasje i okkuperte land. Det var denne organisasjonen som sendte Rubin Langmo til Norge på nytt, kort tid etter Bjølvefossen.

Oppdraget nå var å infiltrere tyske offiserer i Oslo, og spionere etter beste evne. Han fikk 200.000 kroner og to skytevåpen med seg.

Hos Winges Reisebyrå i Bergen kom et lite sjokk. Da han skulle kjøpe billett til Oslotoget, oppdaget Langmo en etterlyst-plakat på veggen. Det var et bilde av ham og Axel Kronberg, tatt av de tyske offiserene de møtte i Bordalen på vei mot Ålvik.

Tyskerne hadde i ettertid skjønt hvem de møtte. Nå var de begge etterlyst for sabotasje, med 10.000 kroner i belønning (263.000 kroner i 2015).

Bare nesten

Reisen over fjellet gikk greit. Men han oppdaget en mannsperson som snakket bergensk med tysk aksent, en som stadig kikket inn i kupeen der Langmo hygget seg sammen med en familie fra Bergen.

Ved ankomst Oslo ble Langmo anholdt av den sivilkledde mannen fra toget. Det ble skuddveksling på stasjonen, og han klarte så vidt å unnslippe med en drosje. Resten av oppholdet i hovedstaden var ifølge ham selv et sammenhengende party med tyske offiserer og tvilsomme kvinner på Grand Hotel og der omkring. Han kom svært tett på tyskerne, skrev han i sine referat.

Hvor stor nytte England hadde av denne unge spionen i Norge på den tiden, er ikke dokumentert.

Men han skulle komme igjen, mange ganger, og gjøre livet surt for den tyske okkupasjonsmakten.

Glemt helt

Da Rubin Langmo døde av kreft i 1981 jobbet han som betjent ved Oslo Kretsfengsel. Selv om han var en av de første som mottok Krigskorset med sverd for sin innsats gjennom fem lange år, de fleste i Kompani Linge, forble han en glemt helt. Hans biografi, som kom ut samme år som han døde, forteller om en motstandsmann med en ufattelig kapasitet og innsatsvilje på mange frontavsnitt.

Men etter krigen møtte han en annen motstand - fra norsk og britisk byråkrati. Han forlot Europa og holdt seg i USA og Sør-Amerika, ble senere sjømann og endte som rettsbetjent og fangevokter mot slutten av sitt liv.

På dødsleiet sa han dette: «Det er bare ett skår i gleden, at jeg aldri fikk noen skikkelig utdannelse. «

Men mannen uten utdannelse var den første som saboterte tyskernes aktiviteter i Norge, to år før sabotørene slo til mot tungtvannet på Vemork.

Kilder: Olav Riste; «Londonregjeringa, bind 1», Tim Greve: «Bergen i krig. Bind 1», Oddmund Berg: «Operasjon Norge, Rubin Langmos krigsopplevelser 1940-45«