De uløste dilemmaene

Sommerens prioriteringsdebatt trenger en opprydding i begrepene.

  • Inst. For Samfunnsmedisin Uib.
  • Kjell Arne Johansson
  • Av Ingrid Miljeteig
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

HVORDAN SER sommerens prioriteringsdebatt ut fra et etisk perspektiv? Vi vil benytte anledningen til å klargjøre begreper, dilemmaer og prinsipper som er i konflikt når vi snakker om fordeling av begrensede helseressurser.

Prioritering er å holde tilbake potensielt nyttig helsehjelp til fordel for andre helsetjenester eller samfunnsgoder. Behandling holdes innimellom tilbake fordi legen/pasienten selv mener behandlingen har mer vonde bivirkninger enn ønsket effekt. Dette er ikke prioritering, men faglige og verdimessige avgjørelser om individuell nytte for pasienter. Nylig gikk helsedirektøren ut med at vi fremover også må våge å ikke gi behandling fordi den er lite effektiv og har for høy kostnad per vunnet leveår. Da braket det løs.

I Norge handler prioriteringsdebatten – i motsetning til mange andre land – om de marginale effektene eller «siste håp» medisinene. Det er dyrt å tilby slik hjelp. Både helsepersonell og politikere har trukket fram at 25 prosent av de totale helseressursene brukes på pasienter i siste leveår.

Per Fugelli, som selv har alvorlig kreft, har sagt at vi heller må forsone oss med døden enn å bruke krefter på å kjempe oss til noen dager ekstra. Anne Lise Ryel i Kreftforeningen foreslår derimot at vi ikke bør si nei til noen helsetiltak, men heller ta fra andre samfunnssektorer. Det er uenighet om hva som er riktig å gjøre. Nettopp det er definisjonen på et etisk dilemma: en situasjon med minst to ulike utfall hvor det er verdimessig uenighet i om hva som er det rette alternativet. Hva er så de etiske dilemmaene i sommerens prioriteringsdebatt?

SKAL VI PRIORITERE de mest alvorlig syke eller de med best effekt av behandlingen? Stener Kvinnsland poengterte nylig i BT at det ikke er sykdommen som skal bestemme om du skal få eller ikke. Alvorlighetsgraden av sykdommen og i hvilken grad helsetjenester kan påvirke prognosen er viktigere når vi skal prioritere mellom grupper, uttalte han. Leger på Radiumhospitalet konkluderer med at ofte er det andre grunner som påvirker hvem som blir prioritert til dyr behandling med liten effekt: «De pasientene som ikke gir seg, de får» (Aftenposten 11/6).

I prioriteringer må vi sette pasientgrupper opp mot hverandre. Kreftlege Olav Mella stiller seg skeptisk til at det overhodet er mulig å sammenlikne pasientgrupper på tvers. Han sier vi ikke kan sammenligne livreddende kreftbehandling med behandling av ruspasienter. På den ene siden er det rett: det er store forskjeller mellom en ruspasient og en kreftpasient, og behandlingen de får. På den andre siden er det feil: det finnes mål som har vært forsket på og brukt i flere år. Felles for disse målene er at de kombinerer leveår og livskvalitet, og at de gir et mål på alvorlighetsgrad og effekt som er uavhengig av hvilken sykdom eller behandling det er snakk om.

SELV OM VI KAN sammenligne pasientgrupper på tvers, forsvinner ikke de etiske dilemmaene. Vi må fortsatt velge mellom hvem vi synes det er viktigst å behandle. Noen av spørsmålene som etikere stiller seg når de analyserer vanskelige prioriteringsvalg er: Hvem er mest alvorlig syk? Er det de som har dårligst prognose uten behandling eller er det de som totalt sett har fått minst helse (de yngste)? Hvor viktig er det at vi ser en umiddelbar effekt av behandlingen, i forhold til at effekten først kommer om noen år? Hvor mye effekt skal til før vi sier at dette er viktigere enn alvorlighetsgraden av sykdommen? Disse spørsmålene er det ingen som har et rett svar på. Vi kaller dem uløste prioriteringsdilemma (faktaboks).

De uløste prioriteringsdilemmaene overlapper ofte når vi skal ta konkrete prioriteringsvalg og mange interesser er involvert. Stein Evensen savner større vilje fra politikerne til til å kanalisere mer ressurser fra dyr sykehusbehandling til forebygging av sykdom på områder som rus, overvekt og røyking (Aftenposten 8/6). Ressursbruken til forebygging falt med 2 prosent i perioden 2002-2008, mens sykehusutgiftene økte med 31 prosent. Dette er et eksempel på indirekte prioriteringer, dvs. prioriteringer som er skjulte, ofte ubevisste, men som likevel fører til at noen får mindre fordi andre får mer.

Skjulte prioriteringer er en viktig grunn til at mange prioriteringsforskere mener vi bør få åpnere helseprioriteringer, som bygger på demokratiske prinsipper. Det blir spennende å se hvordan en i den varslede offentlige høringen vil forholde seg til de uløste verdibaserte prioriteringsdilemmaene.

Publisert: