Sol og stor stemning på Kvarteret

Har absolutt rykket opp en divisjon.

Denne artikkelen er over syv år gammel

En nesten fullsatt sal på Kvarteret fredag kveld vitner med all tydelighet at Silja Sol er i ferd med å forlate merkelappen som ung og lovende for å nå ut til et bredere publikum. Og det uten å miste noe av særpreget som kjennetegner henne.

Nylig kom hennes andre album på norsk «Væremeh». En plate som har fått lovord overalt. Det har nok aldri vært noe mål i seg selv, men når Silja Sol kan høres som ventemusikk på telefonen til landet største bank DnB, skulle det i hvert fall være et solid bevis at hun har nådd langt utenfor rutenettet til Skyss.

Hun begynner med «Aleine» fra det nye albumet, og fortsetter med «Tid» fra det forrige. På alle måter en atskillig mer rutinert og selvsikker artist på scenen denne kvelden enn da hun slo gjennom for noe over et år siden. Ikke bare er produksjonen mer gjennomført med skikkelig lysdesign, men det hele virker også som en godt gjennomarbeidet forestilling.

Låtene er vanligvis korte , men ved et par anledninger bygger hun ut det hele til lengre nesten dronete instrumentalpartier som er ganske fjernt fra det visesangaktige indiepreget hun ellers har vært eksponent for. I ryggen har hun gitarist Fredrik Vogsborg og Linn Frøkedal på bass som begge kommer fra årets Spellemannsprisvinnende band Megaphonic Thrift. Bak trommene sitter ringreven Einar Olsson. Musikere som i tillegg til sine egne band også har vært Siljas faste følgesvenner det siste året. Det kan absolutt høres.

Selv om lyden er rimelig bra denne kvelden, (vi snakker tross alt om den utskjelte konsertsalen Teglverket på Kvarteret), hender det dann og vann at ordene forsvinner litt når det støyer som verst.

Noe som er synd, for et av Silja Sols sterkeste trekk er uten tvil tekstene. Underfundig hverdagslyrikk på høyt nivå om alt fra karameller og monstre til den evig problematiske kjærligheten. Herlig naivistiske og lett barnlige observasjoner fritt for nødrim og fremført på den reneste bergensdialekten en kan tenke seg. Den moderne dialektutgaven med sj-lyder av det slaget som ville fått en sendt til logoped for 30-40 år siden.

Etter hvert kommer også «Stemning». Sangen som er blitt signaturlåten hennes og som tydeligvis også mye av publikum kan utenat. «E de nokke stemning her» synger Silja, og visst er det stemning. Ikke minst når hun på legger vekk gitaren, hopper og danser og forsøker å ta rotta på mikrofonstativet. For blant all melankolien finnes det i høyeste grad også en livsglad punkejente som elsker å bråke sånn dann og vann.

— Eg har skrevet en huskelapp om at no skal eg si nokke og så skal en synge en sang. Det er ikke plagsomt høytidelig når Silja Sol står på scenen. Men hun når absolutt frem til salen. Noe som blir svært tydelig når hun etter å ha bråkt som verst, roer det hele ned alene med gitar. Og likevel får full konsentrasjon fra et lydhørt publikum.