Sjef hele livet

  • Selvfølgelig var det jeg som tok straffesparkene, sier Roald Bruun-Hanssen. Toppfotballsjefen har i grunnen vært sjef hele livet.

— Å være leder er en egenskap, og for meg faller det naturlig. Å ta ordet, å ta ansvar, å være kaptein. Å ta straffene.

— Og du har aldri bommet?

— Jo, det har hendt, men aldri når det virkelig gjaldt.

Han er blitt 44 nå, Roald Bruun-Hanssen, og har fått en slags gråstenket distanse til sin egen karriere. Den kler ham, denne verdigheten, for nå er det samsvar mellom fremtoning og uttrykk. Roald Bruun-Hanssen kan ikke lenger beskyldes for å være veslevoksen.

Den påtroppende toppfotballsjefen analyserer med betydelig selvinnsikt ikke bare gamle styrker og svakheter på banen, men også hva det er som har brakt ham dit han er i dag. Til et sted skummelt nær toppen av norsk fotball. Til en posisjon der han vil ha betydelig påvirkningskraft på norsk toppfotball.

- Jeg har vært litt dyktig og litt heldig og har kunnet ta jobber etter hvert som mulighetene til å få dem har oppstått. Ingenting har vært planlagt, men jeg har jo opplevd at timingen hver gang jeg har skiftet jobb, har vært god, sier Bruun-Hanssen.

Han understreker at han har hatt seks flotte år som daglig leder i Hordaland Fotballkrets, blant gode medarbeidere, i et godt miljø og i en stimulerende organisasjon.

— Enda litt mer utfordrende og spennende blir det nå. Jeg kjenner organisasjonen jeg går til, og mange av folkene i den. Det er et inspirerende steg å ta, sier Roald Bruun-Hanssen.

Det er i kjøtt og blod og tankegods en breddens mann som overtar jobben som toppfotballsjef. Roald Bruun-Hanssen har gått trappene i fotballhuset, etasje for etasje. Med seg har han oppveksten på Haukeberget, like bak det som den gangen var en topp moderne fotball- og friidrettsbane på Åstveit i Åsane. Tiåringen brukte syv, åtte minutter gjennom skogen, så var han der sammen med tjommiene og sparket fotball på grusen til sol gikk ned.

Tertnes var klubben til han var 19. Så fulgte ett år med Varegg i 1. divisjon. Siden ble det Åsane, først som spiller, etter hvert som trener. Bare avbrutt av to sesonger i Drøbak/Frogn.

— Jeg kunne løpe langt og mye. Dessuten hadde jeg to gode pasnings- og skuddføtter og et klokt fotballhode. På små flater var jeg nok ikke all verden, vedgår Roald Bruun-Hanssen, som tror han fikk ut av fotballkarrieren noe nær det som var å få ut av den.

I ettertid ser han likevel at han kunne ha trengt bedre veiledning. Noen til å fortelle ham hva det var han burde ha brukt tid på å forbedre.

— Jeg var selvlært, fordi det var ikke folk med kompetanse rundt meg. Slik kunne det ha seg at jeg trente langløp og intervall, der jeg burde trent hurtighet. I dag er kompetansen i klubbene mye bedre, forutsetningene for å kunne veilede spillerne en helt annen. For det er veiledere mer enn trenere ungdommen trenger, sier Roald Bruun-Hanssen.

Vårsolen er kommet dit at den begynner å kaste løfterike striper inn i stuen på Våganeset i Åsane. I nabolaget har gamle- og nyrike bygget stort og fornemt i generasjoner, og på motsatt side av vågen ligger seilbåter og cabincruisere som en ytterligere bekreftelse på den lokale velstanden. Rett rundt svingen ligger golfbanen.

Roald, konen Tone Nybakken og guttene Thomas (12) og Magnus (9) bor godt, men nøysomt nordvestvendt helt nede i sjøkanten. 14-foteren bare venter på litt mer vår, så er den klar til å bli sjøsatt. Hunnkattene Nussi og Tinka stryker mot terrassedøren og vil inn fra mars-snøbygene. Fra terrassen kunne Roald ha fisket om det var det som var lidenskapen.

Bruun-Hanssen virker forbausende uanfektet overfor utsiktene til en vår uten sjøutsikt og den umiskjennelige lukten av tang og tare. Kanskje har det nettopp med den altoverskyggende lidenskapen for fotball å gjøre.

— Beslutningen om å gripe denne muligheten har vi vært sammen om, Tone og jeg. Nå er vi enige om at jeg skal prøve pendlertilværelsen i en periode, så får vi se hvordan det fungerer, sier Bruun-Hanssen. Han har fått seg leilighet i barskogen et sted midt mellom Toppidrettssenteret ved Sognsvann og Ullevaal stadion. Slik kunne han jo ha prøvd å bygge bro mellom Olympiatoppen og Fotballforbundet, i den grad det måtte være nødvendig, etter Karen Espelunds etter hvert bredt kringkastede omtale av førstnevnte.

Roald Bruun-Hanssen humrer over symbolikken, men understreker at han er hundre prosent enig med sin generalsekretær i at de beste til å utvikle norsk fotball finnes innenfor fotballens egne rekker.

— Det er vås at vi ikke kan nok i norsk fotball.

Den påtroppende snakker varmt om kompetansen innenfor Fotballforbundet og er ikke nevneverdig urolig over A-landslagets manglende prestasjoner i den senere tid.

— Det er store fotballnasjoner som Spania og Tsjekkia som har stanset oss i de to seneste kvalifiseringene. Nå skal ikke jeg uttale meg med faglig skråsikkerhet om detaljene i dette, men jeg vet at vi har mulighetene både til å kvalifisere oss til mesterskap og til å prestere i sluttspillene. Vi er kanskje nede nå, men det betyr ikke at vi ikke kan komme opp igjen. Riktignok har vi ikke så mange å ta av i hvert årskull som de store nasjonene har, men det må vi leve med, sier Roald Bruun-Hanssen og minner om dem som bare i løpet av det siste året er blitt introdusert og har fått sitt gjennombrudd på landslagsarenaen: Kristofer Hæstad, Christian Grindheim, Petter Vaagan Moen, Morten Gamst Pedersen, Brede Hangeland.

Hans nye tilværelse vil innebære tett kontakt med de miljøene som skal få frem flere slike, men også med dem som det stilles prestasjonskrav til hver gang de er i aksjon.

— Vi har tolv landslag, av dem er det A-landslagene på dame- og herresiden som skal prestere. De andre skal utvikle spillere. I løpet av et år har vi rundt hundre landskamper totalt, og i apparatet rundt disse landslagene har vi 60-70 mennesker. Det blir mitt ansvar å sørge for at prosessene rundt disse lagene fungerer på en god måte, sier Roald Bruun-Hanssen.

Fredag 31. mars har han sin siste arbeidsdag på kretskontoret på Brann Stadion. Den blir sikkert følelsesladet, den talen han kommer til å holde, for det ligger til personligheten mer enn til stillingen at han benytter anledningen til å slå på glasset. Kanskje kan han ikke beskyldes for å elske rampelyset, men han er ikke blant dem som så lett blendes av det og skygger unna.

Roald Bruun-Hanssen er fornøyd med det som er blitt gjort i hans ledertid, men han kommer nok ikke til å ta æren alene, for han vet at hans regime har falt sammen i tid med en privat raushet uten sidestykke i lokalfotballen.

- Anleggsutbyggingen er det viktigste som har skjedd i min ledertid. Vi har fått 48 nye kunstgressbaner og 110 ballbinger. Trond Mohns giverglede er hovedårsaken til det, men vi opplever også hvordan utviklingen ett sted stimulerer til en tilsvarende utvikling et annet sted. Både klubbene og kommunene har vært kreative og flinke til å finne løsninger, slik at nye anlegg kan bli bygd, også uten Mohn-midler, sier Bruun-Hanssen.

Han er ydmyk overfor Trond Mohns engasjement for fotballen. Gjennom hele Bruun-Hanssens ledertid har de to hatt jevnlige møter, og de har utviklet en gjensidig respekt og aktelse for hverandre. Det er liten tvil om at Bruun-Hansens personlige egenskaper iallfall ikke har lagt noen demper på Mohns lyst til å bidra.

— Ja, vi har et godt og tillitsfullt forhold. Jeg er glad for at han har valgt å bruke av sin rikdom til å bidra til fotballen. Han opplever at det er der pengene gjør mest nytte for seg, og det er ingen tvil om at, målt i aktivitet, er kunstgress den billigste investeringen. For meg er det ikke viktig at alle spiller fotball, og for andre idretter er det en utfordring å finne løsninger som skaper økt aktivitet, slik som kunstgresset har skapt økt aktivitet for fotballen, sier Bruun-Hanssen.

Han har respekt for dem som i dag reserverer seg mot kunstgress, men tror utviklingen går mot kunstig underlag på alle arenaer.

— Tre, fem eller åtte år. Det tør jeg ikke spå, men det vil overraske meg mye om ikke flere elitearenaer, iallfall i Norden, får kunstgress. For meg er det et spørsmål om tid. Da slipper vi de rene komedier av noen fotballkamper som vi av og til ser. Selv Chelsea-Barcelona ble spilt på en bane som ikke så ut. Jeg kan ikke se at vi kan leve med det, sier Roald Bruun-Hanssen og inkluderer landslagsarenaen i den diskusjonen rundt spillflate som nå er i gang i fotball-Norge.

I den diskusjonen kommer Roald Bruun-Hanssen til å delta - og være velkommen. Han har skaffet seg en stemme i norsk fotball som blir lyttet til. Tydelig, skarp, skolert. Den har han tenkt å bruke.

— Men det kan bli for mye av meg også, påpeker Bruun-Hanssen.

Ja, det hender de tar plass, og ikke sjelden er de mer enn gjennomsnittlig krevende. Men velsignet er det laget som har en som ikke nøler med å ta straffene.