Jødeparagrafen - Norges pinlige skamplett

I adventstiden i 1814 murret det blant handelsstanden i Bergen. Det gikk rykter om fire jøder i byen. I løpet av et par måneder var de fordrevet eller deportert fra Bergen.

Denne artikkelen er over ni år gammel

Reaksjonen i Bergen var utløst av den kompromissløse formuleringen i den ferske Grunnlovens paragraf 2: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Borgerskapets valgte representanter skrev klage til byens myndigheter: «Hvad nytter os den ypperlige Constitution naar den ikke bliver overholdt?». De viste til fire navngitte unge menn og skrev at de mistenkte dem for å være jøder.

Det kraftfulle initiativet fra det bergenske borgerskapet førte til en omfattende etterforskning, og de mistenkte og flere andre ble kalt inn til forhør. I byen ble det mye snakk om jøder denne tiden. De fire unge handelsmennene kom fra tyske områder og kunne ikke bevise at de var kristne, slik de hevdet. To av dem forklarte at de var jøder som hadde konvertert til kristendommen.

Fryktet konkurranse

Den såkalte jødeparagrafen ble raskt tatt i bruk i Norge, og en rekke personer ble fordrevet, utvist, fengslet eller fikk store økonomiske krav. Jødeparagrafen symboliserer på en særlig brutal måte et majoritetssamfunns holdning og politikk overfor minoriteter, og har gått inn i historien som en pinlig skamplett, ikke bare på Grunnloven, men på det norske samfunnet. Selv om formuleringen som ble fjernet fra Grunnloven i 1851 både er godt kjent og beryktet, har kunnskapen om hvordan den virket vært liten.

I Bergen hadde de unge mennene som ble utsatt for paragrafen forbindelser til Edvard Hambro og Heinrich Glogau. De to var tidligere jøder som hadde konvertert og tatt borgerskap som kjøpmenn i Bergen kort før 1814. Begge gjorde det økonomisk godt i en tid da andre kjøpmenn slet. En viktig drivkraft for å håndheve paragrafen blant handelsstanden i Bergen var frykten for konkurranse og at det skulle etablere seg et jødisk handelsnettverk. Bergen hadde nære kulturelle, økonomiske og sosiale kontakter med de nordtyske hansabyene, som var preget av en antijødisk holdning og førte en antijødisk politikk. Den «hansestædiske Aand», som biskop Johan Nordahl Brun forklarte fremdeles hersket i Bergen, bidrar til å forklare de antijødiske holdningene som veltet frem i 1814.

Politimester fikk reprimande ...

Også på Østlandet fikk flere jøder merke bestemmelsen i Grunnloven. Innen nyttår var to dansk-jødiske handelsmenn utvist, og en tredje var blitt fordrevet. Våren 1815 ble en hel jødisk familie som opptrådde som artister i Oslo utvist. Jødeparagrafen var langt fra en sovende paragraf. Tvert om viste statsmakten både en vilje og en evne til å følge den opp.

Statsmakten sentralt stod for en prinsipiell og konsekvent håndhevelse av jødeparagrafen de første årene. Lokale politimyndigheter både i Bergen og på Østlandet fikk klar beskjed i desember 1814 om at ingen jøder fikk krysse grensen, og at de som hadde gjort det skulle utvises umiddelbart. Politimesteren i Bergen, Johan Friele (1765— 1823), fikk reprimande for ikke å ha vært handlekraftig nok denne første vinteren.

Overfor omverden var den norske statsmakten like tydelig og konsekvent. På nyåret i 1816 ble hollandske myndigheter forklart at ingen jøder fikk komme inn i landet, og det ble understreket at det heller ikke fantes unntak av noe slag. Om en jøde kom til landet som skipbrudden, skulle han «snarest mueligt besørges ud af Landet».

... så ble det rettssak

Statsmaktens prinsipielle holdning ble imidlertid raskt tilpasset i møte med statsfinansielle vanskeligheter. Den nye staten fikk store utgifter og svikt i inntektene. Norge stod i fare for å gå konkurs.

Like før nyttår 1817 meldte jøden Michael Jonas seg for politimester Friele i Bergen. Han var passasjer på et skip på veg mellom Østersjøen og England som måtte søke nødhavn i Bergen. Politimesteren må ha husket reprimanden han fikk vinteren 1814/1815 og satte umiddelbart i gang utvisning. Hans nærmeste underordnede ble beordret til å eskortere Jonas over land til Oslo. Men også denne gang fikk Friele refs av sentrale myndigheter, nå fordi utvisningen hadde påført en slunken statskasse store utgifter. Statsmakten mente jøden burde vært internert til han kunne forlate landet på skipet han kom med. Staten gikk til rettssak mot Friele som i Høyesterett ble dømt til personlig å betale omkostningene med utvisningen, et krav som oversteg politimesterens årslønn.

Reddet av jødiske penger

Også i 1822 valgte statsmakten en pragmatisk linje. Årsaken var statens finansielle krise. Et stort avdrag på gjelden til Danmark var forfalt, men Norge kunne ikke betale. Selvstendigheten stod i fare, og Karl Johan truet med å legge Norge under svensk forfatning om ikke avdraget ble betalt. Redningen ble et statslån fra det dansk-jødiske finanshuset Hambro. Den danske jøden Joseph Hambro, bror til kjøpmannen i Bergen, kom to ganger til Norge dette året for å forhandle om statslån. Også den svenske jøden Vilhelm Benedicks fra det svenske finanshuset Michaelson & Benedicks kom til Norge i samme ærend. Den norske statsmakten, med konge, regjering og Storting i spissen, valgte å ignorere at Grunnloven ble krenket i håp om at ingen blåste alarm. Det var det ingen som gjorde og staten og selvstendigheten ble reddet. Norges finansielle krise hadde parkert håndhevelsen av «jødeparagrafen».

På 1830-tallet ble politikken liberalisert videre ved igjen å åpne for unntak. Jøder kunne søke om leidebrev. Det første leidebrevet ble symptomatisk nok gitt til Joseph Hambro i forbindelse med et nytt statslån i 1834.

Bot på 250.000 kroner

Den norske lovgivingen mot jøder var streng etter 1814, og den stod også i kontrast til utviklingen ellers i Europa fram mot 1814. Sammenlignet med mange større land på kontinentet og våre egne naboland Sverige og Danmark, skilte norsk politikk seg ut som særlig ekskluderende. Men samtidig er det upresist å fremstille Norge som unik i jødeparagrafens virketid. Det er å underdrive både antijødiske holdninger og antijødiske restriksjoner i Europa ellers, særlig etter 1814. Det var også karakteristisk at tolerante holdninger til jøder sprang ut av stats- og fyrstemakters interesser, gjerne i konflikt med bredere samfunnsgrupper som borgerskap og bønder. Også norske myndigheter praktiserte raskt en mer pragmatisk håndhevelse, særlig når det var i statsmaktens egne interesser.

Liberalisering og pragmatikk hindret likevel ikke enkelttilfeller der paragrafen ble aktualisert, med kraftige og kontroversielle reaksjoner som resultat. Fra slutten av 1820-tallet ble for eksempel straffebestemmelser fra tiden før 1814 tatt opp igjen, og bøtestraffen for jøder som kom til landet tilsvarte en kvart million kroner i dagens beløp. Manglende betaling førte til fengsel.

Forslag om å oppheve eksklusjonen av jøder ble for alvor tatt opp på 1840-tallet, til sterk motstand fra borgerskapet i Bergen. Først i 1851 fikk forslaget tilstrekkelig stort nok flertall på Stortinget, og fra samme høst hadde jøder fri adgang til riket.