Ikke beroliget etter høring

I går var det åpen høring om kommunens avlastningstjenester for utviklingshemmede i Bergen. - Jeg er ikke beroliget. Her er fortsatt mye å ta tak i, sier Siw-Anita Lien (Ap).

ÅPEN HØRING: Byråd for helse og omsorg, Hilde Onarheim (H) og kommunaldirektør Finn Strand (til høyre i bildet) måtte svare for prioriteringer og økonomi i tjenester for utviklingshemmede i den åpne høringen. Både ansatte og pårørende var møtt frem. RUNE SÆVIG

Lien, som er leder for helse— og sosialkomiteen i Bergen kommune, ser også behov for en egen kommunerevisjon av tjenestene.

— Det er så stor avstand mellom det administrasjonen sier og det brukerne forteller, sier hun.

Høringen kom i stand etter krav fra Ap og Venstre, etter at flere familier med funksjonshemmede barn har hevdet at de får for lite hjelp av kommunen.

— Vi krever en egen levekårsmelding for familier med store omsorgsoppgaver, sier Åsta Årøen (V).

— Mange av brukerrepresentantene forteller om utfordringer knyttet til omsorgssituasjonen, egen livssituasjon og yrkesdeltakelse, og en opplevelse hos de pårørende av at det å klage ikke nytter, legger hun til.

Årøen mener høringen også har gitt et bilde av en situasjon der belastningen ved å be om hjelp ikke blir møtt med den nødvendige empati, innsikt og forståelse.

Orker ikke å klage

Både BTs og kommunens undersøkelser viser at flere familier mener de får for lite avlastning for sine barn. Brukerne som hadde ordet under høringen i går, fortalte om sine opplevelser i hverdagen.

Flere mente at det ikke var poeng i å klage når kommunen ga avslag på deres søknader om avlastning. De vil heller bruke tiden på å være med barna sine enn å slåss mot kommunen. Bare 78 familier svarte på kommunens spørreundersøkelse om hvordan de opplever hjelpen, 234 fikk tilbudet.

— Vi føler ikke vi når frem likevel. Vi orker ikke klage til kommunen, det koster for mye, sa en mor.

SPENT: Anniken Amundsen følger høringen spent. - Det er mye interessant som kommer frem her, sa hun, etter å ha hørt administrasjonens redegjørelser. Hun er mormor til Elena og Constance Amalie Tranberg Olsen, som begge er psykisk og fysisk utviklingshemmet. RUNE SÆVIG

— Jeg bruker den avlastningen vi får til å jobbe inn de timene jeg ikke er på jobb når mitt barn er hjemme. Vi har et schizofrent liv, ett når min datter er på avlastning og ett når hun er hjemme. Vi har også andre barn vi skal følge opp, sa moren.

Tillitskrise

Det kom frem både ris og ros, men tillitskrisen mellom hjelperne og dem som trenger hjelpen, ble bekreftet på høringen.

— De som jobber i bofellesskap skulle vært forgylt hver dag, de har kompetanse og kjærlighet, sa Tom Skauge fra Norsk forbund for utviklingshemmede, som også var klar i sin kritikk. Han startet sitt innlegg med å vise til BTs dokumentar og artikkel om familien Tranberg Olsen.

— Det er en sterk historie og det er vondt at vi må vise all denne smerten i det offentlige rom for å få frem hva dette handler om, sa han.

Må gjøre mer

Byråd for helse og omsorg, Hilde Onarheim (H) fikk siste ordet. Hun erkjente at forvaltningen har en jobb å gjøre, og understreket at mye allerede er igangsatt.

Les også

Kjetil og Ulrikkes umulige valg: Skille seg. Eller gi fra seg Elena (9).

Les også

- Det var uvirkelig å få brevet. Først ble vi veldig glade. Så ringte vi rundt i hytt og vær.

— Vi bruker en milliard kroner på disse tjenestene, og det er en dobling siden 2004. Mye av det som har kommet frem under høringen, jobber vi med allerede. Vi har styrket avlastningen med 1300 døgn. Men vi erkjenner at vi har redusert for mye på støttekontakter, så det må vi se på, sier Onarheim.