- Mer tabu enn sex

Publisert: Publisert:

SNAKKER LETT: Vibeke Hellesund snakker åpent og fritt med de to barna om hva som skjedde de årene hun slet med alvorlig psykisk sykdom. Tobias og Sarah Horton Hellesund skal sammen med mor dele sine erfaringer med førsteklassingene på Årstad videregående. FOTO: CHRISTIAN BREIDLID

  • For unge er psykisk helse mer tabu enn sex, sier Sarah Horton Hellesund, som vokste opp med en psykisk syk mor.

I sofaen hjemme på Rong i Øygarden sitter Vibeke Hellesund og prater avslappet med de to barna sine, Sarah (23) og Tobias (17), begge med etternavn Horton Hellesund. De spøker og ler, avbryter hverandre og ser ut til å kose seg i hverandres selskap.

Tema for samtalen er alvorlig nok: Mamma har vært alvorlig psykisk syk. I en periode var hun innlagt flere ganger og reddet fra selvmord. Tobias ble plassert hos besteforeldre, mens Sarah søkte tilflukt hos kjærestens familie.

Nå snakker de fritt om erfaringene fra de vanskelige årene.

— Vi har i grunnen alltid vært åpen med hverandre og har sammen bearbeidet alt det vonde, sier Vibeke Hellesund og får bekreftende nikk fra barna.

- Vær åpen

Onsdag 14. oktober skal de tre samtale med førsteklassingene ved Årstad videregående skole om hvordan det er å ha en mor som er psykisk syk. Innslaget er en del av elevdagen ved Kronstad Distriktpsykiatriske senter (DPS), der Hellesund i dag jobber som erfaringskonsulent. Hellesund har diagnosen bipolar. De siste tre årene har hun regnet seg som frisk og går på medisiner. Arrangementet er ett av flere i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse.

- Hvilke råd vil dere gi ungdommene?

— Vær åpen, sier Sarah og legger til: - For ungdom er psykisk helse mer tabu å snakke om enn sex. Og særlig vanskelig er det når sykdommen gjelder egne foreldre. Da jeg endelig åpnet meg for mine venninner, oppdaget jeg at flere hadde lignende erfaringer. Jeg var slettes ikke den eneste i venninnegjengen med en forelder som slet psykisk.

- Tre av ti barn

Rådet for psykisk helse regner med at så mange som 300.000 eller tre av ti barn lever med foreldre som er psykisk syk eller har rusproblemer.

Generalsekretær Tove Gundersen medgir at antallet lyder svært høyt.

— Samtidig vet vi at halvparten av oss vil få en psykisk helseplage i løpet av livet. Noen lever med den over mange år, mens andre er syk en periode og blir så frisk.

Les også: Fikk nytt liv og nye venner

Gundersen er opptatt av at barna må fanges opp tidlig.

— Det er en risiko for at barn som lever under slike forhold, selv skal utvikle problemer. Nettopp derfor er det så viktig å fange dem opp, for jo tidligere de får hjelp, jo mindre risiko er det, sier Gundersen.

Pålagt å spørre

I 2009 kom det en lovendring som pålegger helsepersonell å spørre om barna situasjon, når voksne søker hjelp.

I divisjon psykisk helsevern ved Haukeland universitetssykehus er det utpekt en barneansvarlig ved alle klinikkene, opplyser Randi-Luise Møgster, klinikkdirektør ved Kronstad DPS.

— Barn takler veldig ulikt det å ha en syk forelder, sier hun og utdyper:

— Noen påtar seg en voksenrolle altfor tidlig, noen flykter fra problemene, mens noen klarer seg helt fint. Det vi vet er at barn og unge som er pårørende til psykisk syke, er en risikogruppe for selv å utvikle psykiske lidelser. Risikoen er større hvis de ikke har gode voksenmodeller rundt seg.

Fulle kurs

Når den voksne får en individuell plan for behandling, skal planen også omfatte barnas situasjon.

- Mange voksne er kanskje redd for at barnevernet skal frata dem omsorgen, hvis de er åpne om barnas problemer?

— Vi har en plikt til å varsle barnevernet hvis vi er bekymret for omsorgssvikt, men i de fleste tilfeller skjer det ikke. Vår rolle er å støtte og forebygge, sier Møgster.

DPS'ene i Bergens-området tilbyr blant annet «circle of security»-kurs myntet på foreldre og eventuelt andre omsorgspersoner. Kursene skal gi økt kunnskap og redskaper i omgangen med barn som pårørende.

— Våre kurs er fulltegnet og det er veldig kjekt, sier Møgster.

Rådet fra generalsekretæren i Rådet for psykisk helse og klinikkdirektøren på Kronstad er for øvrig likelydende med det familien Hellesund sier: Vær åpen.

Isolerte seg

Vibeke Hellesund er full av lovord over behandlingen hun fikk i psykiatrien. Like fornøyd er hun ikke over støtten de to barna fikk. I dag kjenner hun systemet bedre og vet at de kunne fått mer og bedre hjelp, hvis bare de riktige instansene hadde vært koblet inn.

— Fortell en kompis, snakk med læreren og fotballtreneren. Barnet trenger å være aktivisert på fritiden og ha sitt eget liv, sier hun.

Tobias var bare 11 år da sykdommen hennes forverret seg alvorlig i 2009. I en periode isolerte han seg. Ble gående hjemme og forlot henne aldri mer enn nødvendig.

— En dag gikk det opp for meg at han passet på meg. Han var ikke trygg. Slik skal ikke en 11-åring ha det, sier hun bestemt.

Sarah, som alltid hadde vært skoleflink, opplevde at skoleprestasjonene stupte. Hun slet med søvn og konsentrasjon. På skolen ble hun utredet for ADHD.

— Heldigvis var det en lærer som fanget meg opp og fikk koblet meg med helsesøster. Hos henne fikk jeg lov å komme så ofte som nødvendig. For meg ble det redningen, sier Sarah.

- Alt var hvitt og luktet rart

Sarah og Tobias forteller at de alltid har følt det var noe spesielt med mamma. Tungsinnet preget henne i mange år.

— Du var så ofte trøtt og veldig distansert, sier Sarah.

— Ofte kunne du være i samme rom, men likevel et helt annet sted, supplerer Tobias.

Vibeke Hellesund nikker: - Jeg hadde en slektning som var bipolar og jeg var redd for å få det som henne. I perioder var det tungt å leve. Da barna ble født, fikk livet ny mening, men samtidig tok jeg meg i å tenke at jeg måtte klare å overleve til de fylte 20 år.

Les også: Lykkelig som yrkessjåfør

Denne redselen for å arve problemer er ett av temaene som blir snakket om i familiegrupper på Kronstad. Da Hellesund var syk, var det ikke noe tilbud om familiegruppe.

Når barna fikk komme på sykehusbesøk, var de henvist til sterile sykehuskorridorer og sykehusrommet.

— Alt var hvitt og luktet rart, minnes Tobias.

På Kronstad fins det nå egne familierom med helt andre rammer for samværet.

Vibeke Hellesund er glad for at hun nå kan være inspirator for andre gjennom jobben som erfaringskonsulent.

— Da jeg var som sykest fortalte en av behandlerne meg at hun selv hadde vært innlagt. Hun var alene med to barn, slik jeg var. Barna klarte seg fint, hun var i jobb og hadde egen leilighet. Det ga meg håp, sier Hellesund, som nå er i jobb, har egen bolig og to voksne barn som villig deler livet sitt med mamma.

Publisert: