Hvordan skal vi si nei?

Hvor skal vi trekke grensene for det offentliges ansvar for befolkningens helse i et av verdens rikeste velferdssamfunn? Hvem må vi si nei til? På hvilket grunnlag?

  • Forsker Ved Rokkansenteret
  • Benedicte Carlsen
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

I sommer har Bergens Tidende invitert en rekke forskere og politikere til å rydde opp i debatten om helse og prioriteringer. Først ut er BENEDICTE CARLSEN.

FOR ET PAR UKER SIDEN startet Aftenpostens intervju med helsedirektør Bjørn Inge Larsen en debatt om prioriteringer i helsevesenet. Slik jeg tolker det var helsedirektørens budskap å åpne for en offentlig debatt ved å være ærlig om at det hele tiden og i økende grad prioriteres i helsevesenet.

Dessverre valgte Aftenposten en nyhetsvinkling på saken: Det ble trukket frem at vi står overfor noe ille som er i ferd med å bli verre; at alvorlig syke pasienter «langt oftere vil nektes effektiv behandling» og at «Vi står ved et tidsskille». Dette er ikke reelt. Det er ingenting som står på akkurat nå og som kan betegnes som et tidsskille, selv om det er riktig at hva som er teknologisk mulig å tilby, og hva folk forventer av helsetjenester og behandling, øker. Dette er en utvikling som har pågått i flere tiår. Det er heller ingen dramatikk over situasjonen i Norge. Sammenlignet med andre land og andre tider prioriterer vi kun vekk helt marginale tiltak, slik det også fremkommer i intervjuet.

I KORTE TREKK har helsedirektørens utspill blitt fulgt av engstelige og sinte reaksjoner fra den delen av befolkningen som deler sine personlige historier og infantile hatmeldinger med offentligheten gjennom nettavisene. Anført av Siv Jensen, som den påtatt naive lederen av klagekoret, takker folkets røst nei til prioriteringer. Folks frustrasjoner ble så tatt alvorlig i en moderlig tone av helseministeren som forsøkte å tåkelegge helsedirektørens budskap. Siden har profilerte leger bekreftet at vanskelige prioriteringer gjøres daglig i helsevesenet, og at det til og med, som Larsen påpekte, kan være til pasientens beste å la være å behandle intensivt til siste levedag.

Det er en viktig debatt Larsen etterlyser, men debatten han ber om er ikke om vi skal prioritere (les: rasjonere) i helsevesenet, den ubehagelige debatten som det er rett og rimelig å dele med offentligheten, er hvordan vi skal rasjonere. Som både Larsen, og Ole Frithjof Norheim i et intervju med BT 10. juni, påpeker, er det en umulighet å tenke seg et helsevesen med ubegrensede ressurser. Vi har allerede noen grunnleggende prinsipper for prioriteringer i Norge som er nedfelt i pasientrettighetsloven, nemlig graden av behov, nytte og kostnader ved tiltak. Videre ville det være nyttig med en offentlig debatt om hvordan disse prinsippene bør anvendes til å avgjøre hvilke konkrete behandlinger vi ikke skal tilby.

Politikkens vesen er å fronte saker og grupper en vil prioritere, og tie om det som da implisitt blir nedprioritert.

TILBAKE TIL hvorfor debatten står i fare for å havne i grøften: For det første er det å forvente at politikere ikke snakker eksplisitt om rasjonering. Politikkens vesen er å fronte saker og grupper en vil prioritere, og tie om det som da implisitt blir nedprioritert.

I tillegg blir debatter om ressursbruk, som her, preget av hvordan temaet blir presentert i media: Hvis vi blir spurt om vi vil ha rettigheter uten at dette blir stilt opp mot alternativ ressursbruk, svarer vi ja, og hvis vi blir spurt om vi vil ha svekket våre rettigheter, svarer vi nei. Pasienter og pasientgrupper må forventes å kjempe for sine egne behov. Når en derimot spør folk i spørreundersøkelser om de vil prioritere tiltak A eller B, der eksempelvis alvorlighetsgrad og nytte av behandling varierer, viser det seg at det er mulig å få relevante og gjennomtenkte svar. Og om en spør om råd gjennom offentlige høringer, slik blant andre Norheim foreslår, er det godt mulig at en kan få en tjenlig prioriteringsdebatt.

ET KANSKJE ENDA MER problematisk spørsmål, som før eller siden må inn i debatten, er hvordan en skal prioritere i praksis. Til tross for at leger med rette hevder at de stadig tar vanskelige prioriteringsvalg, vet vi fra forskning at fastleger finner det ubehagelig å si nei ansikt til ansikt med pasienter, selv når pasientene ikke oppfyller kravene til prioritering. Også ved helseforetakene er det ofte andre hensyn enn retningslinjer for prioritering som avgjør hvordan ressursfordelingen blir i praksis. Spesialister kjemper for oppmerksomhet og ressurser til sine felt på samme måte som pasientgrupper gjør det. Det har også vist seg at leger har en sterk motvilje mot å la sin autonomi bli begrenset av retningslinjer om prioriteringer.

Det er derfor grunn til å tro at prioritering i praksis ofte blir ad hoc og på tvers av rettferdighetsprinsipper som det egentlig kan være bred støtte for i befolkningen. Helsetjenesten er en komplisert sektor å styre fra overordnede prioriteringer til praksis uten at det går utover det faglige skjønn, som gode tjenester ofte avhenger av. Skal dette løses, må vi diskutere hvordan en skal balansere den enkelte leges makt, men dermed også legens mulighet til å bruke sitt faglige skjønn opp mot prioriteringsregler som kan sikre rettferdig fordeling av helsetjenester, men samtidig også gi en mer byråkratisk tilnærming til pasientene. Dette er kanskje den mest ubehagelige debatten: Hva skal til for å si nei?

Hva mener du om prioriteringene i helsevesenet?

Publisert: