Mannen som fornærmet Muhammed

Her er mannen som fornærmet Muhammed. Og startet Danmarks verste krise siden krigen. Spør om han angrer, da.

PRINSIPPER FORAN ALT: - Det handler om troverdighet. Det er det eneste vi som avis har å selge.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 16 år gammel

LØRDAG 18. FEBRUAR 2006 ble Michael Gajeres siste dag på denne jord.

Gajere var prest i menigheten St. Rita's i bydelen Bulunkutu i Maiduguri i Nigeria. Uendelig langt fra København. Det var den dagen illsinte menn stormet inn i huset hans. De sparket ham, skambanket ham, og dynket ham med bensin.

Så slo de ham i hjel, og lot ham brenne inne. 49 andre medlemmer av menigheten fikk samme behandling.

Gajere hadde aldri vært i Danmark. Han hadde ikke lest danske aviser.

Michael Gajere hadde ikke gjort annet enn å være kristen i en overveiende muslimsk provins, der illsinte islamister demonstrerte mot at Morgenavisen Jyllands-Posten hadde trykket tegninger av Muhammed.

Var dette prisen for ytringsfrihet? Eller var det noe helt annet som tok livet av Michael Gajere?

Er det nådeløst å spørre?

Vi får se.

FLEMMING ROSE begynner lavmælt. Fikler med kulepennen, tenker lenge før han snakker. Det har skjedd så ufattelig mye. Og i Jyllands-Posten hviler en merkelig sensommerstillhet.

Kulturredaktøren har vært på ferie, han har vært i Spania og intervjuet tidligere statsminister Jose Maria Aznar, han har reist rundt og sett Picasso-malerier. Og nå har han kommet hjem.

Hjem er ikke det samme lenger.

— Hvordan lever du nå? Har du et helt normalt liv?

— Nesten, vil jeg si. I Spania hadde jeg to bodyguards 24 timer i døgnet. Og det syns jeg ikke var behagelig, sier Rose.

— Lever du uten beskyttelse her?

— Ikke helt. Jeg tar noen elementære foranstaltninger i mitt daglige liv.

— Hva er det da?

— Det vil jeg ikke snakke om.

KULTURREDAKTØREN er kjent over hele verden nå. Det yrer med henvendelser, intervjuavtaler, telefoner, et og annet trusselbrev.

Rose er likevel ikke plaget av markeringsbehov. Han er en lavmælt og grundig resonnerende fyr. Rose likner en stålgrå bokholder, en seig og påståelig statsbyråkrat. Rose er sta som en statistiker. Like flyttbar som fjell.

Men han ser seg over skulderen nå. Det er ikke så trygt der ute lenger.

— Er det et paradoks for deg at dette er en pris du må betale for ytringsfriheten?

— Det har jeg ikke tenkt på. Men jeg har aldri spurt meg selv om dette har kostet meg noe. For meg handler det om prinsipper. Jeg hadde hatt utrolig vondt for å stå opp og snakke for ytringsfrihet hvis ikke jeg var parat til å ta konsekvensene av at det noen ganger har en pris. Ikke sant?

ET HALVT ÅR er gått siden Danmark ble kastet ut i den verste utenrikspolitiske krise siden krigen. Siden kløften mellom islam og Vesten åpnet seg på vidt gap, og katastrofalt mange falt nedi.

Muhammed-tegningene skapte uro, demonstrasjoner, boikott, vold og drap fra Kabul og Peshawar til Beirut, Kairo og Køben. Over 150 mennesker mistet livet.

I Midtøsten ble både danske og norske ambassader satt i brann.

Danske landbruksvarer ble boikottet av arabiske land, og danske bedrifter skal ha tapt oppunder en halv milliard kroner på det. De materielle skadene er ennå ikke ferdig oppregnet.

Men det verste må være alle menneskelivene. Alle som døde.

MANGE HAR SAGT til Flemming Rose at han er skyld i mange menneskers død på andre siden av kloden. Hvordan takler han det?

— Jeg prøver å tenke klart og logisk, og ikke la meg rive med av følelser.

— Er det vanskelig?

— Ja, selvfølgelig er det vanskelig. Men jeg har hele tiden vært opptatt av å tenke logisk og rasjonelt, sier han, stillferdig.

— Jeg vil ikke løpe fra mitt ansvar. Jeg og avisen står ved vårt ansvar ved å trykke de 12 tegningene. Men jeg aksepterer ikke den logiske forbindelsen mellom satiretegninger i en dansk avis, som meget få muslimer ute i verden kan lese, og det at mennesker blir slått i hjel.

NOEN SOM VET HVEM Stig Olesen er?

Kanskje ikke. Men det var hans idé, alt sammen. Og ikke mange vet at Rose ble ansvarlig for hele Muhammed-krisen ved rene tilfeldigheter.

Olesen er journalist ved Jyllands-Posten. Han hadde lest i sin egen avis om at en forfatter slet med å finne en tegner til sin nye bok om Muhammed. Under et møte foreslo Olesen at Jyllands-Posten burde be flere tegnere om å tegne profeten. Som en slags protest mot en plagsomt voksende selvsensur blant danske kunstnere og kulturfolk. Mange av dem var livredde for å få bank, en kniv i ryggen, en bombe under bilen.

Så fikk man se hvor utbredt selvsensuren var.

JA VISST , sa redaktørene. Og ga ansvaret til Pierre Collignon, sjef for avisens «Indblik»-redaksjon. Først tett oppunder deadline ble saken plassert i Roses fang, fordi redaktørene mente den passet bedre på kultursidene.

Kulturredaktøren har tenkt litt på dette. Men nekter å skyve ansvaret over på andre.

— Jeg syns det var en god idé, men for meg betydde det bare mye mer arbeid. Når det så først var skjedd, så er det klart at jeg spurte meg selv mange, mange ganger. Har vi en god sak, eller har vi ikke en god sak?

— Ja, og?

— For meg handler journalistikk om å sette fingeren på ømme punkter og å bringe ting frem i lyset. Sånn at den enkelte borger har mulighet til å ta stilling på et mer kvalifisert grunnlag. På den måten har tegningene til fulle oppfylt sin misjon. Jyllands-Posten har ikke skapt en ny virkelighet. Den virkeligheten som kom opp til overflaten, var der allerede. Den var bare ikke synlig for de fleste av oss.

TEGNINGENE kom på trykk 30. september i fjor. Det har snart gått et år. Jyllands-Posten ruger mistenksomt midt på Kongens Nytorv, i en selvtilfreds bløtkake av murstein og glass. De siste turistene samler seg der borte i Nyhavn, til lyden av bajer, pølser og frikadeller.

Lukten av aggresjon, bombetrusler og angst er borte. Men Danmark lider fremdeles av granatsjokk. Nå er det senskadene som skal behandles.

— Undervurderte dere det vanskelige forholdet mellom muslimer og dansker?

— Hvis Danmark virkelig er et islamofobisk samfunn, hvorfor står muslimer så i kø for å komme inn i Danmark? Spør Rose, retorisk.

Og tar seg inn igjen:

— Poenget med de tegningene er nettopp at jeg er tilhenger av at alle borgere i Danmark behandles likt. De tegningene er et uttrykk for at muslimene i Danmark blir behandlet på nøyaktig samme måte som kristne, hinduister, buddhister, kommunister, frukt-avlere, kurdiske nasjonalister og så videre.

— Men hete religiøse følelser lar seg vel ikke fjerne ved logiske resonnementer?

— Nei, men når noen muslimer ber meg som er ikke-muslim, om å underkaste meg deres religiøse tabuer og dogmer, så gjør de krav på en særstilling og en særbehandling som er helt uakseptabel i et demokrati.

DET VAR I RUSSLAND Flemming fikk fyr på sine holdninger. Rose var russisk-ekspert, tolk og lærer ved den danske flyktninghjelpen i ni år, helt til Berlingske Tidende kom og hentet ham for 15 år siden.

De sendte ham til Moskva for å dekke resten av den sørgelige historien om Sovjetunionen. Rose ble værende i Russland i 11 år. Tre av dem for Jyllands-Posten, før han ble kulturredaktør. Det gjorde voldsomt inntrykk.

Det gjorde ham blant annet kraftig anti-totalitær, og til en liberalist av første rang. Rose hater at staten begrenser individets frihet. Og dette kan han diskutere i dagevis. Bare spør kollegene hans.

— Etter å ha oppholdt meg så lenge i Sovjetunionen og Russland, er jeg blitt befridd for de fleste illusjoner, sier ham, nesten livstrøtt.

— Jeg syns kanskje at mennesker i Danmark ikke helt har forstått at det er en stor verden der ute. Dansker har vært vant til å leve sine kuvøse-liv. De forstår ikke at vi lever i et helt unikt samfunn. Vi har vært utrolig heldige, vi har ikke vært involvert i de verste ulykker og kataklysmer rundt omkring. Det meste av verden er jo ganske kaotisk og brutal og barsk og darwinistisk. Ikke sant?

FLEMMING ROSE er uhyre verbalsterk og veltalende. Derfor er det på en måte utrolig at han gjorde sin aller verste forsnakkelse på CNN, i beste sendetid.

Men det var på høyden av Muhammed-krisen, Rose hadde ikke sovet på flere døgn, han var dehydrert, sulten, og kanskje medansvarlig for at Midtøsten sto i brann. Han ble pepret av gode og dårlige spørsmål og tung retorikk, og kolleger i andre aviser mente han var en barnslig provokatør.

Det ble for mye. Rose satt på CNN og lovet at Jyllands-Posten skulle ta kontakt med en iransk avis, for å få tilgang til tegninger som harselerte med holocaust.

Da sa det stopp.

Sjefredaktør Carsten Juste måtte dementere sin egen kulturredaktør på spektakulær måte, og Rose ble sendt på ferie.

Han dro til USA. Han hadde vært der før, som korrespondent i tre år. Det var som å komme hjem.

MMMMM, AMERICA. Det er der mange av hans kritikere plasserer ham. Som en nyfrelst og halvblind konservativ med uklare kontakter til amerikansk høyreside.

Rose flirer litt av det.

— Ja, «it goes with the territory», som de sier, ikke sant? Det er jo kjørt alle mulige slags konspirasjonsteorier på internett om meg, sier han, humrer litt oppgitt.

Så her må ryddes opp: Flemming Rose er ikke jøde. Han er ikke kristenfundamentalist. Ja, han er gift med en russisk kvinne, men han er ikke KGB-agent, og hans svigerfar var heller ikke KGB-general. Han er ikke de amerikanske nykonservatives forlengede arm i Europa. Han avviser også totalt at han skal være CIA-agent. Det får da være måte på.

— Folk kan lese inn i meg alle sine fordommer og fobier og alt det de har lyst til, men det er ingen av dem som kjenner meg. Det er ingen av dem som vet hva jeg har gjort før, og hvor jeg kommer fra, slår han fast, nesten bittert.

DET VIRKER så lenge siden nå. At Michael Gajere kjempet for livet sitt, at ambassadene brant, at Muhammed fikk et ansikt, og det så ikke pent ut, noe av det.

Flemming Roses kontor er dunkelt og stille, uåpnede bøker ligger i talende uorden. Det er så mye som skal gjøres og sies, og Rose snakker med sjefredaktøren på telefonen, ler av og til sin halvtørre latter, og sier at han egentlig elsker jobben sin.

— Er det flere tabuer du ønsker å utfordre?

— Nei, det har jeg ikke. Muhammed-krisen handlet mye om å være på et bestemt sted på et bestemt tidspunkt. Pluss noen enorme tilfeldigheter. Jeg er ingen spesielt konfronterende person.

— Er du blitt mindre kompromissløs?

— Nei, livet består jo av kompromisser. Jeg har blant annet levd med en samme kvinne i 25 år, i et bikulturelt, multietnisk ekteskap. Det er noe som krever daglige kompromisser, sier han. Og smiler prøvende.

MEN DET VAR det spørsmålet. Var det verdt alt sammen? Var Roses Muhammed-prosjekt en suksess? Eller en dundrende fiasko?

— Det vet jeg ikke. Tolv tegninger i en avis er uansett ikke ett eneste menneskeliv verd, svarer Rose. Kort og likevel nølende.

— Men hvis du går rundt i Danmark og kommer til private fester, til en restaurant, til en kafé, så vil du høre at folk sitter og diskuterer. Hjemme rundt spisebordet sitter ektefeller og krangler om Muhammed-tegningene, og det har vært en fantastisk god debatt. Virkelig en god debatt

Publisert: