Hardangerfjorden ble direktørens våte grav

Direktør Albert Petersson var fortvilet. Livsverket, industrien i Odda, var i ferd med å gå over ende. 600 arbeidere sto uten lønn. Ubetalte regninger hopet seg opp. Den nye industribyen hadde stolt på ham. Nå kunne han svikte alle.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Direktør Petersson pakket for langtur. Han dro fra Odda for å be om hjelp. Første stopp skulle være Bergen, og deretter London. Dit kom han aldri. For den natten forsvant han i Hardangerfjorden.

Skipper og styrmann om bord på MS «Ullensvang» hørte et plask. De syntes det var mistenkelig. Ingen så noe, men de hørte plasket.

Passasjerbåten hadde lagt ut fra kaien i Odda denne tirsdagen klokken 18.00. Neste stopp var Lofthus med avgang klokken 21.30. Nå hadde HSDs faste nattrute fin fart på vei mot Bergen.

Det var natt til onsdag 19. august 1914. I Europa var 1. verdenskrig i gang. Østerrike-Ungarn hadde gått til krig mot Serbia. I Norge rådet usikkerheten, og landets største industrisatsing var i ferd med å kollapse.

Petersson var tynget av bekymringer. Han ble regnet som et teknisk geni, og hadde Europas aller fremste kompetanse på karbidindustri og ovnsteknologi. Han var Oddas første industrimann. Han var den som ledet arbeidet da gårdsbrukene innerst i Sørfjorden ble omgjort til fabrikkby.

«Hans gode hjerte misbrukt»

Og han var en mann som ble omtalt som «for god for denne verden». Albert Petersson og hans tyske kone. Leonie, hadde hjerte for arbeiderfamiliene og de røffe rallarene. Leonie hjalp med utdeling av mat og medisiner. Hun var ingen Florence Nightingale, men viste omsorg på en slik måte at ingen følte seg støtt.

Petersson hadde personlig stilt som garantist for 15.000 kroner til bygging av Folkets Hus. At direktøren, fra det svenske borgerskap, gift med den unge datteren til Tysklands kjente kjemiprofessor, med gigantvillaen «Blåsenborg» midt i Odda, ga penger til Folkets Hus av egen lomme, gjorde inntrykk i det dypt klassedelte samfunnet.

De andre direktørene fryktet at hans gode hjerte «av og til ble misbrukt».

I Odda stolte folk på Albert Petersson. I England hadde de mektige eierne og de mange småinvestorene satt sin lit til ham. Nå raknet alt.

«Nå er alt over»

På fabrikkporten var det hengt opp plakater der han fortalt at det var slutt — alt var over. Det var ikke mer penger å drive for. Fabrikken hadde ikke engang råd til å betale strømregningen fra A/S Tyssefaldene, som forsynte smelteverket med rimelig kraft.

Strømmen var slått av i karbidfabrikken.

I løpet av få dager hadde flere hundre arbeidere forlatt Odda. De trodde ikke lenger det fantes en fremtid her.

Klokken var halv to om natten. Det var den mørkeste tiden på augustnatten. Kanskje var det så vidt begynt å lysne da skipperen hørte plasket. MS «Ullensvang» befant seg på Hisfjorden utenfor Oma, rett nord for Varaldsøy.

De fleste sov. Fjorden var mørkeblå, det skinte kvitt på Folgefonna og passasjerene kjente den friske sjøluften.

Alarmen gikk om bord. Kanskje ble det skreket «mann over bord». Mannskapet låret redningsbåt, og MS «Ullensvang» sirklet rundt på fjorden etter livstegn.

Ifølge en artikkel i Aftenposten pågikk søket en time. Det ga ingen resultater.

- Tror han hoppet i fjorden

- Mange har spekulert på det som skjedde. Noen har tenkt på industrispionasje, og at det var noen som ville bli kvitt Petersson. Den raskt voksende sprengstoffindustrien trengte råstoffet karbid. Trolig strittet Petersson imot, og ville ikke bli involvert i krigen, sier fagkonsulent Brita Jordal ved Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum.

Peterssons etterkommere i Sverige vil heller tro det var en ulykke. De synes det er den mest naturlige forklaringen for en mann med to barn hjemme.

-  Personlig tror jeg han fikk en innskytelse og hoppet. Fra en dag til den andre var Odda i en dyp krise. Gjelden var høy, og kravene fra investorene store. Men folk håpte Petersson skulle redde situasjonen. Byrdene på hans skuldre var enorme, sier Jordal.

Albert Petersson ble aldri funnet - verken i live eller død. Hardangerfjorden ble hans grav.

- Hva som skjedde må forbli spekulasjoner. Bortsett fra korte notater i politiets protokoller, er politirapportene tapt. Men det er viktig å arbeide videre med temaet. Albert Petersson liv er for Odda og norsk industribygging viktig historie, sier Jordal.

Museet i Tyssedal er i gang med en ny innsamling av kilder for å lage et program om de norske industripionérer. Her skal Albert Peterssons skjebne gjennomgås på ny.

Bar på en evig sorg

Petersson bar med seg også en annen tung skjebne gjennom livet. En evig sorg. Den gjorde noe med ham:

Han var 36 år gammel da han giftet seg med 18 år gamle Leonie fra Tyskland. Året etter de kom til Odda fikk de først sønnen Klaus (1907). Tre år etter ventet de nytt barn, men Leonie døde i barsel da Ingrid ble født.

Petersson skrev brev til sin søster, og her avslører hvor deprimert han kunne være. Savnet av Leonie var sterkt, og han var bekymret for barnas fremtid uten mor.

-  Han hadde et enormt ansvar. Det gjaldt barna, men også alle i Odda som håpte det var han som skulle redde dem. Investorene hadde gitt ham all tillit. Han levde nok under et umenneskelig press, sier Jordal.

Før århundreskiftet var Tyssedal bare en revne i fjellet, med grønne bakker og to gårdsbruk nede ved fjorden. Engelske turister så villskapen og at de styrtende fossene kunne gi rikdom. Norske fossespekulanter kjøpte opp rettigheter. Elven Tysso, fra Ringedalsvatnet i Skjeggedal og ned dalen til Tyssedal, skulle temmes.

Svensk og engelsk kapital

Den unge ingeniøren Sam Eyde var kommet hjem etter flere år i utlandet. Han hadde utviklet Norges største ingeniørforretning, og sammen med brødrene Knut Wallenberg og Marcus Wallenberg ble selskapet Elektrokemisk (Elkem) opprettet i 1904.

Eyde var i gang med fabrikkutbygging på Notodden da A/S Tyssefaldene ble stiftet. Han ble selskapets første direktør, og i årene 1906-08 ble Tyssovassdraget utbygd med hjelp av svensk kapital.

Samtidig leter en svensk ingeniør, Albert Petersson, etter et sted å bygge en ny karbidfabrikk - på oppdrag fra et engelsk selskap. De britiske gruveselskapene trengte godt lys i gruvene. Ingenting var mer effektivt enn karbidlykter, som gir et intenst hvitt lys. Enda viktigere var at karbid kunne være råstoff i produksjon av kunstgjødsel, og i fremstilling av acetyl til gassveising.

Petersson hadde vært med på oppstart av en av verdens første karbidfabrikker i Frankrike, og senere karbidfabrikk i Alby i Sverige. Nå skulle han bygge fabrikk i Norge. Her fantes ikke bare brusende elver og fossefall, men også isfrie havner og kort vei til Storbritannia - hovedmarkedet for kalsiumkarbid.

Engelske The Sun Gas Company Ltd. eide også fabrikken i Alby. Albert Petersson og hans ingeniører ble sendt til Norge.

- Hvor vakkert!

De kommer inn den trange Sørfjorden med rutebåten en februarkveld i 1906. Sjøen er stille, det er måneskinn og snødekte fjelltopper.

- Hvor vakkert! Hvordan er det å bo her? Og for en plass for fabrikker, skal Petersson ha sagt ifølge historiske kilder.

Han så mot de flate jordene inne i Odda. Der skulle verdens største karbidfabrikk reises

Utbyggingen i Tyssedal og i Odda ble gjort på rekordtid. Etter ett og et halvt år - i mai 1908 - leverer Tyssedal kraftstasjon strøm til karbidfabrikken.

I 1909 står enda et fabrikkanlegg klart. Her skal det lages kunstgjødsel - eller cyanamid.

På få år ble en fabrikkby som ingen hadde sett maken til, planlagt, bygd og satt i drift. Hundrevis av arbeidere strømmet til. Ryktene gikk om storanlegg og god fortjeneste.

- Petersson var en nøkkelperson da karbid- og cyanamidfabrikkene og bysamfunnet ble etablert. I dag er villaen og Folkets Hus borte, men minnesmerket som ble reist etter hans død står. Og han er den eneste personen som har fått en gate oppkalt etter seg i Odda. Det tror jeg nettopp skyldes hans betydning og at han viste ekte omtanke for folk rundt seg, sier Jordal.

Hun mener eksempelet Albert Petersson viser hvor stor rolle enkeltmennesker spiller i historien.

- Gründere med en fremstående kompetanse er avgjørende for nyetableringer, og ofte en forutsetning for at noen vil investere. Petersson hadde denne evnen, men klarte også å skape tillitsfulle miljøer rundt seg - ikke minst til ingeniørene og de andre direktørene. Han representerte den klokskapen og kunnskapen som er så viktig. Det er spennende å forske videre på Petersson lederskap og person for å vite mer om hvordan denne viktige industrien vokste frem.