Mødrene deres ble utsatt for seksualisert vold i Kongo. Nå gir bergensere dem skolegang.

Milfrid Tonheim har forsket på reintegreringen av jentene som har vært utsatt for seksualisert vold i krigføringen i Kongo. Nå jobber hun for å gi barna deres skolegang. Hun er takknemlig for at Denis Mukwege er tildelt fredsprisen 2018.

Publisert: Publisert:

HJELP TIL SKOLEGANG: Barna ved École Primaire Eliho i Kabare-provinsen i Kongo har alle fått hjelp til skolegang gjennom stiftelsen Buddies for Africa. Foto: Buddies for Africa

Mukwege er lege og har spesialisert seg på kvinner som har blitt utsatt for seksualisert vold.

– Dette er en anerkjennelse av situasjonen i Kongo, og forhåpentligvis blir det satt et internasjonalt søkelys på den. At Mukwege får fredsprisen er bra på alle måter, sier Tonheim.

Hun jobber nå for å gi skolegang og utdanning til barn født av jenter som har vært brukt som barnesoldater i krigføringen i Kongo.

Les også

Fredsprisvinnerne krever handling mot seksuell vold: – Fordømmelse er ikke nok

– Min forskning viser at disse barna ofte får navn som henger ved dem, de blir stigmatisert og de havner nederst på rangstigen i samfunnet. Mødrene deres kommer hjem uten noe. Med lite støtte fra sine familier har de ikke selv mulighet til å gi dem skolegang og utdanning, sier Tonheim.

FUGLEDANSEN: Disse barna ved skolen Kanyuinyi i Kalehe-provinsen i Kongo har akkurat lært seg fugledansen. Foto: Buddies of Africa

– Det var sterkt å høre jentene fortelle

Høsten 2010 satte Tonheim seg på flyet til Den demokratiske republikken Kongo for å forske på jentesoldater i landet.

– Feltarbeidet ble gjennomført da jeg jobbet som forsker ved Senter for Interkulturell kommunikasjon i Stavanger. Tidligere er det blitt forsket svært lite på jentesoldater i Kongo. Det gjenspeiler at både Kongo og situasjonen til kongolesiske jentesoldater er glemt. Det er en glemt konflikt og en glemt humanitær krise, sier Tonheim.

Les også

Mukwege ut mot batteriindustrien: – Vi har alle ansvar for konflikten i Kongo

Fokuset på forskningen hennes var jentenes opplevelse av å vende hjem til sine landsbyer og det sivile livet etter å ha vært barnesoldater. 17 jenter deltok i forskningsprosjektet. Den yngste jenten var 16 år da datainnsamlingen skjedde.

– Det var sterkt å høre jentene fortelle, det var sterke historier om tiden i de væpnede gruppene. Det var også vondt å høre om hvordan de har det i dag. De blir stigmatisert, utestengt og føler seg avvist av familier, venner og naboer. De har hatt et håp om å få det fint når de endelig har fått komme hjem, men blir ofte skuffet, sier Tonheim.

MØDRE OG DØTRE: To av mødrene sammen med sine døtre utenfor skolen Upendo Force i Kabare-provinsen i Kongo. De to mødrene er tidligere jentesoldater. Foto: Buddies of Africa

Blir stigmatisert og avvist

Hun forteller at definisjonen på barnesoldat innlemmer alle oppgaver og roller i en hær.

– Noen har roller som soldater eller spioner, andre henter ved og bærer vann og noen jenter blir sexslaver eller gitt bort som en kone til en soldat eller en av høyere rang, sier Tonheim.

En viktig grunn til at jentene som kommer hjem blir stigmatisert og avvist er at de har krysset tradisjonelle kjønnsroller i Kongo.

– Å være en del av militæret er en maskulin rolle og for dem som kommer hjem gravide eller med barn er dette et bevis på at de ikke lenger er jomfru. Det at barna har blitt til utenfor ekteskap, og i tillegg har en far som anses som rebell får følger for både mødrene og barna, sier Tonheim.

Les også

Fredsprisvinnerens kone og venner deltok på fredsgudstjeneste

Barn som er født på grunn av seksuell vold i krig, opplever minst like mye stigmatisering og ekskludering som sine mødre. Også barna til jentene blir stigmatisert. I sin forskning så hun at jentesoldater i Kongo sjeldent fikk god reintegreringshjelp, og ingen av reintegreringsprogrammene innlemmet assistanse til å møte barna deres sine behov.

– Etter feltarbeidet tenkte jeg at dette må noen gjøre noe med, sier Tonheim.

VIL BLI SYKEPLEIER: Konsole (18) hadde bestemt seg for å lære seg engelsk og kunne det før hun begynte på skolen. Hun ønsker å bli sykepleier og mor for sitt land. Foto: Buddies for Africa

Startet en stiftelse

Løsningen skulle bli et møte med en gammel kjenning fra Bergen.

– Jeg hadde hørt at Eirik Monsen og noen venner skulle starte en stiftelse for hjelpearbeid i Kongo. Jeg tok kontakt og presenterte min idé. Den tente de på, og slik var vi i gang.

Sammen med sin kompis Kristian David Elgen satt Monsen, noen år tidligere, og snakket om hvilken lykke det er å bli født inn i Norge.

– Vi ønsket å bruke litt tid og penger på å bidra for å gjøre noe for dem som ikke har det like bra som oss. Vi gikk sammen, fire kompiser fra Bergen, og startet stiftelsen Buddies for Africa.

– Vi har nå utvidet omfanget vårt

Tilfeldigheter førte til at Kongo ble området stiftelsen startet sitt arbeid i.

– Vi ønsket å engasjere oss i Afrika og begynte med drift av et sykehus i byen Kaziba, forteller Monsen.

Etter hvert begynte stiftelsen å opprette skoler i Sør Kivu-området, øst i Kongo.

– Det var allerede skoler og undervisning, men forfatningen til de skolene var så dårlig at man ofte måtte avbryte undervisning i regntiden, sier Monsen.

Det er nå etablert til sammen seks skoler. Arbeidet med å gi midler til skolegang for barna med mødre som tidligere har vært utsatt for seksualisert vold, startet samme året som stiftelsen ble opprettet.

Publisert: