«... til det beste for barnet»

I april 1968 fødte Rita et barn på en privat klinikk i Norheimsund. Hun fikk ikke se barnet eller vite at det var en gutt. I noen dager hørte hun ham gråte på rommet ved siden av. Så ble det stille. Helt stille.

FEIRER HVERT ÅR: I 45 år har<strong> </strong>Rita Bischoff Aas feiret fødselsdagen til sønnen hun fødte i Kvam i april 1968, og som hun mener hun ble lurt til å adopterte bort. Nå håper hun å få se ham for første gang. - Jeg er like glad i det barnet som jeg aldri har holdt i armene, som i mine to andre barn. Marte Amanda Vannebo

BREV TIL EN UKJENT BROR: Rita fikk to barn til, de har hele livet visst om at de har en halvbror. Bursdagskortet på bildet skrev broren Carl Tønnes til sin ukjente halvbror for fem år siden, da de feiret førtiårsdagen.

BLE SELV ADOPTERT: Rita er selv adoptert fra et krigsherjet Tyskland. Som femåring kom hun første gang til det barnløse ekteparet i Bergen. Fra hun var tolv bodde hun fast hos dem. Siden ble hun formelt adoptert.

FLYTTET FRA BERGEN: Rita er flyttet fra Bergen, og bor i dag på Evje i Setesdal, sammen med datteren Henriette.

Det er sent på sommeren i Bergen i 1967. På en benk ved Smålungeren sitter et forelsket par og diskuterer navn til barnet de venter. Blir det en jente, skal hun hete Ina.

— Hun skal hete Joakim om det blir en gutt, sier kvinnen.

— Eller Jo, svarer mannen. De lander på det. Ina eller Jo. Men hva om det blir tvillinger?, ler de.

De er Rita og Knut, de er forlovet og de har vært og sett på en leilighet på Nygårdshøyden. Det var Knut som fant den; en liten leilighet på gateplan i Professor Keysers gate. Ett soverom, god takhøyde og et lite bad. Det er alt de trenger, for de har bestemt seg. De skal være en liten familie.

De hjemme er rasende

Rita er tyve år og går i kokkelære på Chianti restaurant ved busstasjonen. Men de siste par ukene har det gått opp for henne: Hun er gravid. Snart kommer magen til å stramme under kardigansettet og skjørtet. Hun vet at de hjemme er rasende. Sånt vil ikke ta seg godt ut i det bergenske borgerskap.

Helt til nylig fantes et stort, privat marked i Norge som ingen snakket høyt om. Det var et resultat av skam, og besto av private jordmødre, sakførere og fortvilte kvinner. Jordmødrene fantes over hele landet. Når kulen på magen begynte å vise, reiste de gravide hjemmefra og ble innlosjert på en gård nær jordmoren. Der jobbet de for kost og losji til tiden var inne. Da kom de til jordmoren for å føde.

Jeg er like glad i det barnet som jeg aldri har holdt i armene, som i mine to andre barn

Minst 30.000 norskfødte barn ble adoptert bort fra 1918 til 1979. Tallet er BTs beregning, basert på en rekke kilder. Ventelistene for å adoptere var ofte lange. Tusenvis av kvinner reiste hjem fra jordmødrene, uten barn, men med liv som var preget for alltid.

Noen av mødrene lever godt med sin historie. Noen tenker kanskje på barnet på fødselsdager, eller til jul. Andre insisterer på at de ble tvunget eller lurt til å adoptere bort barnet.

Rita Bischoff Aas er av dem. Hvert år, på den dagen i april, har hun markert barnets fødselsdag.

— Jeg er like glad i det barnet som jeg aldri har holdt i armene, som i mine to andre barn, sier hun.

Rita kontaktet BT før påske i år, etter å ha lest artikkelserien om norsk adopsjon og jordmor Nygaard som vi trykket tidligere. Hun har et sterkt ønske om å møte barnet igjen, og er den første biologiske moren som åpent forteller om sin fødsel hos jordmor Nygaard, og adopsjonen etterpå.

Flere av personene i hennes historie er døde, og mye av det hun forteller lar seg ikke dokumentere. Vi har utelatt en del og søkt å ettergå opplysningene.

Ritas historie

Sent skjærtorsdag kveld 1968 sitter Rita halvnaken og høygravid på en bøtte i gangen på jordmor Johanne Marie Nygaards private fødeheim i Norheimsund. Klokken er kanskje ti, kanskje elleve. Rita har fått beskjed om å sitte rolig på bøtten. Hun er over tiden, og nå skal barnet ut. Hun har fått noen piller, og lakserolje. Resten av livet skal hun bli dårlig bare ved tanken på lakserolje.

FØDEHEIMEN: Huset til jordmor Johanne Nygaard i Norheimsund var et av bygdens største. Det huset både leieboere, fødestue og plass til tre «jenter» på loftet. Birkhaug og Omdal

21 år gamle Rita ble sendt til Norheimsund før graviditeten begynte å vise. De sa hun skulle på «en lang ferie i Hardanger», og fraktet henne av gårde så fort at hun ikke rakk å varsle barnefaren Knut, forklarer hun. I likhet med de fleste andre bergensere i 1967, hadde han ikke telefon.

190 ugifte kvinner fødte hos Nygaard mellom 1950 og 1971. De kom fra hele landet: fra Jæren i sør, til Troms i nord og Gjøvik i øst, ifølge kommunelegen i Kvam, som har gjennomgått jordmorens protokoller for Bergens Tidende.

I magen hadde kvinnene en hemmelighet. Men i bygden var «jentene hos Nygaard» et kjent fenomen, forteller både slekt, folk som samarbeidet med Nygaard og kommunalt ansatte. Den ugifte jordmorens hus var på 700 kvadratmeter og et av bygdens aller største. Det ble bygget i 1950 og hadde plass til både fødestue, barselrom, leieboere og innlosjering av inntil tre «jenter» på loftet. Noen ble også innlosjert på gårder i området i ventetiden.

I tillegg til den private virksomheten var Nygaard distriktsjordmor i Vikøy i Kvam. Hun startet sin gjerning i 1924. Da hun sluttet som distriktsjordmor i 1963 hadde hun tatt imot 3000 barn, ifølge den lokalhistoriske årboken «Bygdajol». Nygaard var kjent for å lage god mat. Hun er husket av mange, noen forteller at hun syklet av gårde til fødslene, med mørk parykk og tykke, runde briller.

Rita Bischoff Aas har til nå vært uten papirer eller dokumentasjon på barnet hun fødte. At det var en sønn, fikk hun vite da en ansatt på trygdekontoret forsnakket seg. Rita har nå mottatt en del papirer fra adopsjonssaken som hun har krav på, blant annet en adopsjonserklæring og frøken Nygaards skjema til bidragsfogden. Hun har gitt Bergens Tidende innsyn i saken.

Vi har fått bekreftet at den bortadopterte sønnen er i live og at han har barn. Vi kjenner ikke navnet hans. Men et sted i Norge går han rundt, kanskje uten å vite at han er adoptert.

Brevet

Rita er selv adoptert fra et krigsherjet Berlin. Hun var fem år da hennes tyske foreldre i 1951 for første gang sendte henne på oppfeiting til Norge. I Berlin var hun én av en søskenflokk på åtte; i Bergen ble hun det eneste barnet hos et barnløst, velstående ektepar. Åtte ganger kom hun på norgesbesøk, men fra hun var tolv år bodde hun fast hos dem. Senere ble en adopsjon formalisert.

Søndag 14. mai 1961 ble Rita konfirmert i Årstad kirke. På et foto poserer hun med hvit kjole. Hun er det eneste barnet på bildet, og den eneste som ikke smiler. Rundt henne står godt voksne menn i smoking og kvinner i pels og vakre ballkjoler.

Ritas forlovelse med den noe eldre innflytteren Knut er ikke populær hjemme. Hun har ingen annen familie i Norge og lite voksennettverk. Så da hun sendes bort i hui og hast, er Rita livredd for at adoptivforeldrene skal kaste henne på gaten med et nyfødt barn. Når hun er tilbake i byen skal hun bo sammen med Knut. Alt vil ordne seg. At noen skulle ønske å adoptere bort barnet hennes, streifer henne ikke.

FÅ BILDER: Rita har ikke mange bilder fra sin egen oppvekst, verken før eller etter at hun ble adoptert av det barnløse ekteparet i Bergen.

Tilbake i Bergen sitter Knut og skjønner ingenting når Rita plutselig forsvinner. I et brev han skriver i 1990 forklarer han litt om hva som skjedde:

« J eg forsøkte å få tak i deg ... jeg strammet meg opp og gikk for å snakke med (farens navn, journ.anm.) men ble truet med politianmeldelse og advokat. Prest kontaktet jeg også. Noen penger ... har jeg aldri mottatt. ... De skulle nok ødelegge for Knut og Rita. »

Ritas foreldre er døde og det er ikke mulig å vite hvilken rolle de hadde i bortadopteringen av barnet. Men Knuts brev, som vi har lest, bekrefter mye av det Rita forteller.

Knut får omsider rede på at Rita er hos frk. Nygaard, og leter etter henne der, uten hell. Hun er ikke der, får han beskjed om. Ingen forteller ham at hun er på Nes gård like ved. Rita har ikke tilgang til telefon. Hun blir på gården hele vinteren, det er kaldt på rommet oppunder taket. Familien på gården forteller at de hadde mange slike jenter boende. Vinteren tilbringer Rita på gården. Om dagene hjelper hun til med husarbeid. Og snart er altså tiden inne.

Natt til langfredag 1968 er fødselen i full gang. Rita ligger i en jernseng midt i rommet. Under de verste riene holder hun seg fast i høye jernstenger på sengegavlen. Rommet er sterilt innredet, uten pynt eller bilder på veggene, kun med et nattbord ved siden av sengen og et vindu mot Norheimsund. Selve fødselen er ganske ukomplisert, men jordmor Nygaard gir henne likevel noe å puste inn. Kanskje er det lystgass. Jordmorens assistent står slik til at Rita ikke ser noe av det som skjer der nede, bare en fremmed kvinnes rygg. Hun er alene, langt hjemmefra, og langt fra Knut. Men nå skal hun føde barnet deres. Så skal alt bli bra.

Barnet gråter fra naborommet

Det er blitt langfredag, men ennå er det natt. Fødselen er over, Rita ligger igjen alene på fødestuen. Fra naborommet hører hun barnet gråte.

Det hele gikk så fort da barnet endelig kom ut; hun fikk ikke se det, ikke holde det, ikke engang vite om det var en liten gutt eller en liten pike. Straks navlestrengen var kuttet, tok frk. Nygaard med seg barnet inn på naborommet for å vaske og stelle det. Dette var vanlig også på de store norske sykehusene, om barnet skulle adopteres bort.

Det er Ritas første fødsel, og hun tenker at det vel er slik det pleier å være. Hun får noen brødskiver og noe å drikke, og slår seg etter hvert til ro med at de nok kommer med barnet når de er ferdige. Klokken kan være mellom ett og tre om natten.

Det blir en vond langfredag. Rita får fremdeles ikke se barnet sitt, men gjennom den tynne veggen som skiller dem hører hun lydene av det, gråten. Ingen vil fortelle henne om det er velskapt, om det er en jente, eller en gutt. Ingen vil gi henne ungen hennes. På nattbordet står en liten bjelle, hun ringer om igjen og om igjen, men dørene er låst. "Ta det med ro, ta det med ro. Hvil deg litt nå", sies det, om igjen og om igjen. Etter hvert kommer hysteriet. Jordmor Nygaard ringer etter hvert Ritas far. Han ber henne roe seg, og forteller at barnet skal til et hjem i Bergen, ifølge Rita. Ting vil ordne seg til det beste.

Etter hvert innfant jeg meg med at det aldri ble oss to. I 1973 eller 1974 møttes vi tilfeldig på gaten i Bergen, like ved Hotell Norge. Jeg hadde giftet meg og fått Henriette. Jeg rakk å fortelle Knut at barnet «var en gutt som de tok fra meg», men vi ble avbrutt da hans nye kjæreste kom

Når hun våkner, aner hun ikke lenger hvilken tid det er på døgnet, hvor lenge hun har ligget sånn, ingenting. Hun bare gråter og gråter, og er redd. I det som kan ha vært to-tre dager hører hun lydene av barnet sitt. Så blir det stille.

Siden virker dagene uten barnet som et stort, svart hull.

Noen dager etter fødselen blir Rita hentet inn i stuen. En vennlig, ukjent dame forteller rolig at « no har dei reist » . Jordmor Nygaard har tatt med seg barnet til Bergen. Det skal til legekontroll der, forklarer damen, og bli værende på et hjem til Rita kommer til byen igjen.

Jordmor Nygaard kommer tilbake uten barnet. Hun forklarer at Rita må bli værende en uke eller to til, fordi hun har en infeksjon. Hun virker mildere igjen nå, synes Rita. Hver morgen serverer hun et kokt egg, og det lukter alltid så deilig kaffe i jordmorens store hus. Men barnet vil ikke frøken Nygaard snakke om.

BREV TIL EN UKJENT BROR: Rita fikk to barn til, de har hele livet visst om at de har en halvbror. Bursdagskortet på bildet skrev broren Carl Tønnes til sin ukjente halvbror for fem år siden, da de feiret førtiårsdagen.

Samme dag som barnet blir født, fyller frøken Nygaard ut et standardskjema med fyllepenn-skrift. Det heter « Melding til bidragsfogden fra lege eller jordmor som har hjulpet til ved fødsel av barn som blir født utafor ekteskap»:

Gutt. Levande. Barnet er 50 cm langt og veier 3340 gram. Ugift. Adopterast.

Ritas underskrift finnes også på papiret. I dag tviholder Rita på at hun trodde papirene handlet om et utvidet opphold for barnet på spedbarnshjemmet.

Isolerer seg på rommet

Ritas adoptivfar frakter henne hjem fra Norheimsund. Hun isolerer seg på rommet, snakker ikke med noen, bare gjør det hun blir bedt om å gjøre. Når hun etter hvert kommer seg ut, oppdager hun at Knut har flyttet fra Mannsverk, uten å etterlate ny adresse. Hun har vært bortreist i et halvt år, og aner ikke hvordan hun kan finne verken ham eller barnet deres.

SPEDBARNSHJEMMET: Hit til Bergens kommunale spedbarnshjem på Kalfaret ble Ritas barn fraktet et par dager etter fødselen. Hjemmet ble brukt som «mellomstasjon» for barn som skulle adopteres bort. Rita mener hun fikk beskjed om at det bare skulle være her til hun hadde «ordnet seg». Da hun oppsøkte hjemmet, fikk hun verken se barnet eller vite kjønnet.

En dag møter hun en tidligere kollega, som forteller om Bergens kommunale spedbarnshjem på Kalfaret. Spedbarn født av mødre som ikke kan ta vare på dem, fraktes gjerne dit. Rita går dit og ringer på døren. En voksen pleier ber henne kontakte Bergen helseråd, avdeling for mor og barn. Rita spør om hun ikke i det minste kan få vite om barnet er en gutt eller jente. Det får hun ikke.Rita forteller faren hvor hun har vært. Det blir ikke tatt godt opp; ungen er nå endelig plassert hos dem som tar seg av slike. Siden skal Rita forbanne seg selv for å ha fulgt faren «som en amøbe».

Jeg burde sikkert skjønt hva som holdt på å skje, og ikke gjort det jeg gjorde. Men jeg tenkte ikke mer, der og da. Hadde ikke mer vett. Jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om, var lydig. Og redd

— Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå at noen kan la seg lure til å adoptere bort et barn. Men jeg var sosialt isolert, uten folk å spørre om råd, og trodde på at det som skjedde var «rutiner» og best for meg og barnet. Jeg må ha vært særlig naiv. Og jeg var livredd, sier hun i dag.

Rita blir kjørt til Bergen helseråd på Engen. Kommunens adopsjonsformidling foregår her, på «Avdeling for mor og barn». Rita husker at hun blir møtt av en rolig, vennlig dame som forklarer at de er der for å hjelpe henne. Hun spør om barnefaren, om interessene deres, om fremtidsplanene og utdannelse, og Rita får inntrykk av at hun vil få hjelp til å beholde barnet. Hun har tre måneder igjen i kokkelære og kan ta vare på barnet. Kvinnen gir noen papirer til Rita, som skriver under. Det er blitt 7. mai; en knapp måned etter fødselen. Oppe til venstre på skjemaet står det med liten skrift: « Vedlegg nr. 4 til adopsjonssøknad». Begrunnelsen er maskinskrevet; « ... til det beste for barnet. »

Rita husker ikke mye fra tiden etter fødselen, men hun insisterer i dag på at ordet «adopsjon» verken ble presentert for henne under graviditeten eller i møtene med det kommunale apparatet. Hun trodde hun skrev under på at barnet skulle få være en tid til på spedbarnshjemmet.

— Jeg burde sikkert skjønt hva som holdt på å skje, og ikke gjort det jeg gjorde. Men jeg tenkte ikke mer, der og da. Hadde ikke mer vett. Jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om, var lydig. Og redd.

Nederst på vedlegget til adopsjonssøknaden står en annen signatur; « Hjørdis Djuvik. Helsesøster». Hun bevitner at Ritas underskrift er ekte.

Møtet på gaten

ADOPSJONSFORMIDLING: Helsesøster Hjørdis Djuvik ved Bergen Helseråd var i en lang periode sentral i kommunal adopsjonsformidling i bergensområdet, og ble også oppnevnt som setteverge i Ritas sak. Flere beskriver henne som rolig, vennlig og imøtekommende.

Fra 1952 til 1980 jobbet Djuvik som adopsjonsformidler på Bergen helseråd. Sammen med to andre kvinner fra det offentlige systemet formidlet hun barn fra frøken Nygaards fødeheim. De tre styrte mesteparten av de offisielle adopsjonene i bergensområdet. I 1964 sto 300 par på venteliste for å adoptere, ifølge BA. Hjørdis Djuvik hentet gjerne barn selv og fikk dem lagt inn med dekknavn, enten på spedbarnshjemmet i Kalfarveien, som med Ritas barn, eller på Bergen mødrehjem på Fjøsanger.

«Barnet blir lagt inn til observasjon i 6 uker, hvorav moren har en betenkningstid på 4 uker. Det er bare jeg som vet hvis barn det er», uttalte Djuvik til BA i 1964. Da Rita møtte helsesøsteren, hadde Djuvik møtt over 500 kvinner på kommunens adopsjonskontor. Langt over halvparten endte med å gi fra seg barnet, viser vår gjennomgang av årsmeldingene fra Bergen helseråd fra perioden 1952–1966. Én formulering går igjen i papirene. « ... til det beste for barnet».

Rita går flere ganger tilbake til Bergen helseråd, hun håper stadig at hun vil få barnet sitt tilbake. Men den tredje gangen får hun beskjeden som skal prege resten av livet hennes; Hun blir forklart at hun selv har signert på en erklæring om at barnet skal adopteres bort.

Les også

Inger ble satt i fengsel. Hun bestemte seg for å spille gal. Det gjorde hun så overbevisende at tyskerne satt henne fri. 

Les også

Hit dro 200 for å gjemme seg før de skulle føde

Les også

Bak hver adopsjon ligger en unik historie

Les også

Mona ble adoptert bort. Hun tror hun hadde fått det bedre med sin egentlige mamma.

Les også

Margits far truet med å drepe både henne og barnet

Les også

Frem til 1986 var det fem års «angrefrist» på adoptivbarn

Barnet er borte, hun føler seg lurt av foreldrene og barnefaren er borte.

I dag er Knut død. De fant aldri sammen igjen etter at Rita forsvant under graviditeten. Noen måneder etter fødselen flyttet Rita fra Bergen. Knut flyttet en tid etterpå.

— Etter hvert innfant jeg meg med at det aldri ble oss to. I 1973 eller 1974 møttes vi tilfeldig på gaten i Bergen, like ved Hotell Norge. Jeg hadde giftet meg og fått Henriette. Jeg rakk å fortelle Knut at barnet «var en gutt som de tok fra meg», men vi ble avbrutt da hans nye kjæreste kom. Han sa «ha det bra». Jeg skulle spurt om vi kunne snakkes og hvor han bodde, men det kom så overraskende, forteller Rita.

— Jeg hadde vært naiv, dum, redd og godtroende, som trodde på dem som sa de skulle hjelpe, sier Rita.

— Jeg var fullstendig fortvilet og hadde ingen å søke hjelp hos og ingen som kunne gi meg råd. Alt var bare vondt.

  1. ANNONSE: «Er det noen snilde mennesker som vil ta det til seg som sitt eget?»

  2. PRIVAT PRAKSIS: Jordmor Johanne Marie Nygaard i Norheimsund var en av mange jordmødre i Norge som drev privat praksis der de tok imot fortvilte gravide som ønsket å føde barnet i hemmelighet. Mange barn ble deretter fraktet bort fra klinikkene for å adopteres bort. Identiteten til barnet på bildet er ukjent. Det samme er fotografen. Bildet ble publisert i «Bygdajol 2002», utgitt av Kvam sogelag.