Spionen som kom hjem fra Kypros

Det er 25 år siden Arne Treholt ble dømt, men vi våkner til saken hver dag.

  • H.c. Hanssen
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

JEG VAR på jobb i Dagsnytt radio da meldingen kom om at Arne Treholt var arrestert, mistenkt for spionasje.

Det var nesten uvirkelig, og vi brukte ikke navnet hans i den første sendingen. Mange i redaksjonen kjente ham personlig. Kona hans, Kari Storækre, var dagsnyttvikar og hadde hatt kolleger med hjem på selskap i Oscarsgate.

JEG HAR vært med på mange nyhetssensasjoner, men ingen som denne. Det var en lørdag med liten stab og få dagsnyttsendinger. Jeg ble sendt på jakt etter riksadvokat Magnar Flornes, som ikke hadde noen kommentar. Det kom kommentarer fra andre. Vi måtte utvide sendingen halv syv og gikk ti minutter inn i «Ønskediktet». Det hadde visst aldri skjedd før.

Det tok tid før det politiske miljøet tok fullt inn over seg at Treholt var spion, og noen har aldri godtatt det. I tillegg kommer en gruppe «insidere» som har gjort det til en livsoppgave å belære alle andre om saken. Jeg nevner ikke navn, men jeg har tatt en øl med mange av dem. Jeg går ikke før de begynner å diskutere forståelsen av paragraf 90. Selveste spionparagrafen.

JEG HØRTE selv på Treholts forklaring i lagmannsretten, og var aldri i tvil om at han var skyldig. Jeg har bare hørt én av et pressekorps på nærmere hundre som trodde på forklaringen hans. Den var tilforlatelig når han fikk snakke fritt, men jeg glemmer aldri da Tor-Aksel Busch spurte om reaksjonen hans da han fikk se bildet av seg selv sammen med KGBs Gennadij Titov.

Treholt husket ikke helt, og Busch hjalp ham på vei. «Måtte du kaste opp, Treholt? Måtte du be om å gå på do for å spy?»

JEG HAR aldri lest den hemmelige delen av dommen mot Treholt. Jeg har ikke en gang lest den åpne delen ut over det å referere den i Aftenpostens radio. Den hemmelige delen er et medlemskapsbevis i klubben av Treholt-kjennere som ennå holder ut. Det er bare straffeutmålingen som har fått betydning i ettertid.

Statsadvokatenes påstand om 20 års fengsel var overraskende streng, og domsslutningen ble den samme. I tillegg kom setningen «han svek oss alle». Jeg tror den strenge straffen har utløst mye av kritikken i ettertid. 20 år gjorde Treholt til landssviker, og det falt mange tungt for brystet.

JEG DEKKET den etterfølgende behandlingen for Høyesterett inntil Treholt selv trakk saken, men det var noe som sa meg at vi ikke var ferdige med den. Selv var jeg ferdig med den og så hvor vanskelig det var for Arne Haugestad å få norsk presse interessert i pengebevis for gjenopptakelse. Han fikk interesse for saken i Danmark og Sverige, til det sivet inn til Norge, der en ny generasjon journalister tok over.

Det er kanskje ingen grunn til å stole blindt på oss journalister som fulgte straffesaken for 25 år siden. Også journalister har en tendens til å forsvare rettsavgjørelser de selv bare har referert.Vi som leste Jens Bjørneboe i 70-årene trodde Fredrik Fasting Torgersen var uskyldig dømt, men jeg fikk høre en ganske annen historie fra gamle reportere som hadde dekket saken.

NÅ HAR det skjedd et tydelig generasjonsskifte. I flere uker har vi stått opp til fjernsynsnyheter om fabrikkerte pengebevis, taperester på kofferten, parkett og videoovervåking. Her om dagen så jeg et intervju med Arne Treholt der han harmdirrende fortalte at han var blitt tråkket på i 25 år. Han satt på fjernsynet som offer for et antatt justismord, og da har vi kommet langt.

Arne Treholt fikk en streng straff, han fikk også rigorøse soningsforhold på Ila, men han er ingen forfulgt uskyldighet. Han kan føle ubehag over måneder med videoovervåking av leiligheten, men det var ikke guttestreker han drev med. Spioner blir stort sett bare avslørt gjennom inngående overvåking.

DET ER selvfølgelig ikke noe galt i at en straffedømt mann får slippe til på fjernsynet i en sak av slike dimensjoner, men jeg reagerer på at han knapt får et ubehagelig spørsmål. De rettes ene og alene mot PST og påtalemyndighet, som om påståtte ulovligheter var opp og avgjort. Noen tror at en rettssak er en debatt der den som snakker best for seg vinner, men det er ikke slik det fungerer. En domstol trenger heller ikke ugjendrivelig bevis for å avsi fellende dom.

Nå får vi en gjennomgang av påstandene om at pengebeviset var fabrikkert. Et utvalg i Stortinget skal vurdere lovligheten av videoovervåkingen, og vi andre får bare vente på neste akt i dramaet. Eller farsen, som noen vil si.

Kanskje de til slutt kommer til at Treholt er uskyldig her og nå. Det er liten tvil om at han var skyldig der og da.

Kommentarer? Vennligst bruk feltet under!

Publisert:
ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker