4700 barn lever i fattige familier i Bergen

Stadig flere barn i Bergen vokser opp i fattigdom, viser byrådets fattigdomsmelding. SV mener byrådet gjør for lite for å snu utviklingen.

VIL BEKJEMPE FATTIGDOM: Erlend Horn (V) er byråd for sosial og inkludering. Bjørn Erik Larsen

Tirsdag skulle BT arrangert debatt om dette temaet på Litteraturhuset. Debatten er avlyst, men vil bli satt opp senere.

I byrådets handlingsplan mot fattigdom kommer det frem tall som viser at det er rundt regnet 4700 barn i Bergen som bor i familier som kommer inn under EUs definisjon av fattigdom. Det utgjør nesten hvert 13. barn i kommunen.

Med EUs definisjon regnes du som fattig om du har levd i mer enn tre år med en inntekt som er under 60 prosent av medianinntekten. Det er dermed snakk om en relativ fattigdom, men meldingen fra byrådet viser at inntektsforskjellene har vært økende de siste årene.

«For å redusere barnefattigdom og fattigdommens konsekvenser, mener byrådet det må jobbes langs to hovedakser; inntektssikring og målrettede tiltak som reduserer, og helst fjerner fattige barns manglende mulighet til å delta på aktiviteter sammen med andre barn» skriver byråd for sosial og inkludering, Erlend Horn (V) i sin innstilling.

Vil ikke heve sosialhjelpen

Han lover at kommunen skal følge statens normer for sosialhjelp, i motsetning til enkelte andre kommuner. Dessuten vil Bergen kommune fortsatt holde barnetrygden utenfor inntektsgrunnlaget som fastsetter sosialhjelpen.

«Det er viktig å ha et stønadsnivå som sikrer verdighet og en rimelig god levestandard» skriver Horn.

Likevel ønsker han ikke å heve satsene for sosialhjelp slik at de når et såkalt «SIFO-nivå». Det er basert på det såkalte referansebudsjettet for en familie, laget av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Det gir en kjernefamilie på to voksne og to barn et budsjett på 260.000 kroner i året - også det under EU-definisjonen av fattigdom.

«Dette vil være så kostnadskrevende at det måtte gått ut over en rekke andre og mer målrettede tiltak denne planen legger opp til», mener Horn, og peker på at sosialhjelp uansett kun skal være midlertidig.

Internett og sportsutstyr

Han nevner i stedet følgende tiltak:

  • Å sørge for at alle fattige barn har tilgang til internett.
  • Videreføre målrettede stønadsordninger som fritidstilskuddet og klestilskuddet, og fortsette arbeidet ved å utvikle et eget aktivitetskort for barn og unge.
  • Opprette en utlånsordning for sportsutstyr i områdene med lav levekårsindeks.
  • Få på plass flere kommunale boliger.
  • Videreføre områdesatsingen i levekårsutsatte områder.

Barnefamilier med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for inntektsfattigdom enn andre barn, og Horn nevner derfor en rekke tiltak for inkludering av innvandrere på sin liste. Et kjennetegn ved familiene som regnes som fattige, er at svært få av foreldrene er i arbeid.

– Moralisme

Mikkel Grüner (SV) er skuffet over at byrådet ikke vil øke satsene på verken sosialhjelp, klestillegg eller bostøtte.

– De tiltakene byrådet vil satse på, er tiltak som skal kompensere for følelsen av å være fattig, men de gjør ikke noe med kjøpekraften for de fattige, sier han.

SV har tatt til orde for øke sosialsatsene gradvis opp til SIFO-budsjettet. Det vil koste rundt 90 millioner kroner i året.

– Det er bra med gratis internett og lån av sportsutstyr. Men det disse familiene trenger, er jo mer penger i lommen, ikke veldedighet og almisser, sier Grüner.

– Men hva med argumentene om at sosialhjelp skal være midlertidig, og at man skal gi folk insentiver for å komme i arbeid?

Småjobber

– Dette er et moralistisk argument. Det finnes ingen eksempler på samfunn der alle klarer å finne arbeid. Det vil alltid være noen som ikke får seg arbeid, og da må vi forholde oss til det. Faktum er at vi ser det er folk som blir ganske lenge på slike ytelser. Mange går også inn og ut av sosialhjelp. For et barn er to-tre år på sosialhjelp en stor del av barndommen, sier Grüner.

Han mener arbeidsinnvandring fra EØS-land gjør det vanskeligere for folk å finne ledige småjobber som før kunne hjelpe folk ut av fattigdom.

– Dette handler ikke om latskap eller manglende vilje, men at vi har et ekskluderende arbeidsmarked som ikke alle klarer å komme inn i. Da må vi sørge for at de personene fortsatt kan leve verdige liv, sier han.