Den melankolske lyden av Paradis

PARADIS: I en kjeller på Paradis finnes et musikkstudio som lyder navnet Carnival. Navnet til tross, tonene som kommer ut av denne kjelleren er dunkle, melankolske og kritikerroste.

Denne artikkelen er over 17 år gammel

— Sgt. Pepper ble spilt inn på en firespors opptaker, kommer det fra Markus Scholz, trommeslager og altmuligmann i bandet Paynbird.

Bandkamerat Erik Olaus ser spørrende på ham.

— Hva er det du sier? Spiller Sgt. Petter inn på fire spor?

— Sgt. Pepper. Beatles.

— Åja, selvfølgelig.

De to befinner seg i hjertet av Carnival Studio. Det eneste musikkstudioet på Paradis (så vidt vi kjenner til) som noensinne har gitt fødsel til en kritikerrost fullengdes rockeplate.

Tvinges til kreativitet

I virkeligheten er Carnival Studio en liten krok i kjellerstuen i huset til Erik. Det er heller ikke så fargerikt som navnet skulle tilsi. Lyssettingen er sparsom. En liten nattbordslampe lyser opp det som for tiden er rommets sentrale gjenstand, en opptaksmaskin med åtte spor. Det er dobbelt så mange spor som Beatles brukte, men likevel forsvinnende lite i dagens digitaliserte musikkverden.

— Det at vi har begrensninger i antall spor gjør at vi skjerper oss. Vi tvinges til å være kreative. Det er lett å bli litt sedat og miste nerven i musikken når du har uendelige muligheter, sier Olaus.

På hyllene finnes analogt opptaksutstyr fra femtitallet, og vintage utstyr fra syttitallet som samlere etter sigende ville gjort hva som helst for å få tak i. Men Olaus gir ikke slipp på noe av det.

— Vi bruker mye av dette på innspillingene. Vi liker å kombinere gammelt og nytt, sier han.

Olaus går bort i en krok og viser frem en trefarget maskin med to digre spoler.

— Dette er en Tandberg opptaksmaskin fra slutten av 50-tallet. Den brukte vi til å lage en lydeffekt på platen. Min far hadde et gammelt BBC-opptak liggende som vi spilte av og brukte som intro på en låt. Det fungerte helt fint, gliser han.

Ekteskap

Bandet Paynbird har eksistert siden 2001, og består av Scholz og Olaus i tillegg til vokalist Kjersti Olsen. Da bandet ga ut debut-EPen "Veil" i 2003, resulterte det i fine kritikker, radiospilling på P3 og en celeber fan, radioprogramleder Harald Are Lund. Han falt pladask for bandets stemningsfulle, melankolske lydverk og inviterte dem til Oslo for radiointervju.

Etter EP-utgivelsen begynte det møysommelige arbeidet med å spille inn debutalbumet. Bandet valgte å gå den tunge veien. Ingen produsent, ingen dyre studiofasiliteter. Ikke noe digitalt utstyr. Olaus tok plass bak de utallige skruknottene hjemme på Paradis. Så begynte resten av bandet å komme med ideer.

— Det var en lang og vanskelig prosess. Om vi kommer til å gjøre det igjen vet jeg sannelig ikke, smiler Olaus, og legger til at de ønsker seg en utenforstående produsent neste gang. En som kan høre musikken med "friske" ører.

Det største problemet med å gjøre alt selv, skulle det vise seg, var at alle musikerne fikk sterke følelser for prosjektet. Det kunne det bli lange, endeløse diskusjoner av.

— Det er litt som et ekteskap. Det er vanskelig å få et ekteskap til å fungere når man er tre, sier Scholz med et lurt smil.

Men de lar det ikke være tvil om at de fortsatt er gode venner. Kanskje har det vanskelige ekteskapet bidratt til å gjøre platen enda bedre.

— Her kunne vi sitte i timevis og diskutere om vokalen burde gå opp eller ned på en tone, og nesten bli høyrøstet av det. For utenforstående ville det vært helt absurd å høre på. Hver og en av oss hadde en klar ide om hva vi ville med en bestemt detalj. Det ble veldig mange kompromisser. Platen er full av kompromisser, sier Olaus.

— Det er ikke uten grunn at de laget Spinal Tap, legger bandkameraten til, og sikter til den fiktive dokumentarfilmen som tar rockeres særegenheter på kornet.

Det rommet hvor det ble brukt mest tid under innspillingen var stuen ved siden av studioet. Ifølge bandet gikk åtti prosent av tiden med til å sitte i sofaen, drikke te og diskutere lyder, stemninger, klanger og andre viktige temaer.

Ikke band. Kollektiv.

Paynbird-guttene forteller at de ikke ønsker ikke å fremstå som et rockeband i tradisjonelt format. De spiller sjelden konserter, og har ennå ikke noen live-besetning klar. De går heller ikke i øvingslokalet for å øve inn låtene før de spiller dem inn.

— Vi liker å kalle oss et individuelt kollektiv. Vi kommer hit med våre egne ideer, og så ser vi hva som kommer ut av det, sier Schultz.

At det stort sett er dunkle og melankolske stemninger som kommer ut av instrumentene nekter de ikke for. Men de synes ikke musikken er trist.

— Vi prøver å lage noe som vi synes er vakkert, ikke nødvendigvis mørkt. Mørkt er et litt negativt ord. Jeg mener det finnes mye oppløftende i musikken vår, sier Scholz.

Ting skjer

Debutalbumet "The Street of Seven Stars" så dagens lys i fjor høst, uten at verken pressen eller musikk-Norge gjorde noe stort nummer ut av det. Nå har Paynbird sikret seg en avtale hos det nystartede bergenske distribusjonsselskapet Granat. Ved hjelp av filmselskapet Kollektiv har en musikkvideo blitt spilt inn, og bandets fremtid ser dermed lysere ut enn noen gang.

— Nå skjer det ting. I går var vi hos Bård Ose i NRK for å snakke om platen. Vi er også i gang med å tenke frem mot neste album. Og så prøver vi å få på plass en live-besetning slik at vi kan få vist frem musikken på en scene, sier Olaus.