Folkets opprør mot tyrannene

Opprøret i Tunisia har gitt en dominoeffekt i hele Midtøsten som vi ennå ikke ser konsekvensen av.

  • Forfatter
  • Statsviter
  • Hamdi Hassan
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel

NÅR MAN HAR levd i lang tid med politisk, sosial og økonomisk undertrykkelse, blir man apatisk og rotløs. Etter en stund kjenner man seg også «verdiløs». Før opprøret i Tunisia mot Ben Ali i desember og opprøret mot Mubarak 25. januar føltes det — i alle fall for meg - som mennesker i araberverdenen ventet på Godot, samtidig som de stadig vek unna den store kampen for rettferdighet. Dette er folk som holder ut tyranner og despoter som Vesten - fremfor alt USA - støtter og bevæpner til tennene. Dette er mennesker som er bitre over Vestens urettferdige behandling; over imperialismen og dens arv, støtte til Israel på arabernes bekostning, og ikke minst over alle kriger som aldri tar slutt.

DET MEST ALVORLIGE er at Vesten har vist total mangel på interesse for hvordan folk i Midtøsten har det. Verken i USA eller EU finnes det politiske strukturer for kontakt med vanlige folk og sivilsamfunnet slik det finnes i andre deler av verden. Vesten har alltid lyttet til de autoritære arabiske lederne som forsøker å banke inn at de er de eneste som kan holde stand mot islamismen og innvandringsstrømmene over Middelhavet.

USAS UTENRIKSMINISTER Hillary Clinton har eksempelvis nylig hevdet at «Mubarak-regjeringen er stabil og kommer til å klare seg også gjennom denne stormen». Bare dager før Ben Ali flyktet tilbød den franske utenriksminister Michèle Alliot-Marie seg å sende opprørspoliti for å hjelpe til med å kvele det folkelige opprøret mot diktatoren. Enten har Vestens regjeringer, som Sverige, stengt ambassaden i Tunisia, eller så har de, som franskmennene, knyttet seg til toppene i politistaten.

Det er ikke tilfeldig at steinen som felte en arabisk diktator først ble kastet i Tunisia. Her finnes en middelklasse, her har kvinnene en sterk stilling, leseferdighetene er store og båndene til Europa mange. Landets hundreårige satsing på utdannelse har bidratt til at menneskene ikke har funnet seg i sensur, mafiavelde og tortur. At Tunisia ikke er noen oljestat, kan ha vært landets velsignelse.

FRA TUNISIA spredte opprøret seg til Egypt, også her begynte det som ungdomsopprør som ble støttet av middelklassen. I Kairo, Alexandria, Suez og andre storbyer i Egypt har demonstrasjonen pågått i over to uker, og det ser ut som om de fortsetter. Om det ender som i Tunisia, er imidlertid for tidlig å si. I Egypt er militæret, sikkerhetsstyrkene og regjeringen tett sammenvevd. Slik det ser ut nå virker det ikke som om armeen eller politiet snur ryggen til det som skjer slik de gjorde i Tunisia.

I JEMEN kommer nå kravet om at gamle opposisjonsgrupper i sør og på landsbygden i nord forener seg for å få til en opposisjon som er sterk nok til å velte regjeringen.

Jordan blir sett på som det mest vestvennlige landet i regionen. Befolkningen i Jordan er relativt jevnt fordelt mellom beduiner, som anses som kongetro, og de innflyttede palestinerne. Som det eneste landet i Midtøsten har Jordan gitt statsborgerskap til de palestinske flyktningene. Dominoeffekten fra Egypt kan på kort sikt resultere i politiske reformer initiert av kong Abdullah. En annen tenkbar vei kan være en gradvis overgang til et konstitusjonelt monarki med innskrenket kongemakt.

DEN SEKULÆRE og autoritært styrte arverepublikken i Syria med sitt omfattende sikkerhetsapparat kontrolleres i stor utstrekning av alawitter, dvs. den shiittiske minoritetsgruppen som president Bashar al-Assad tilhører.

I 1982 slo al-Assads regime ned et voldsomt islamistisk opprør initiert av Det muslimske brorskapet. Minst 30.000 døde. Hardest slår regimet ned på ulike islamistiske bevegelser. Men også andre opposisjonelle grupperinger er nedkjempet av al-Assad, uavhengig av om de har bestått av liberalere, kommunister eller etniske (les kurdernasjonalistiske) grupperinger. Sivilsamfunnet, student- og fagforeningene m.m. er i stor utstrekning kontrollert av Baath-partiet. Noen organisert opposisjon eksisterer derfor knapt i Syria.

SIDEN HAN arvet posten fra sin far har al-Assad gjennomført økonomiske reformer. De har vært sett på som nødvendige for å omdanne landet fra tidligere å ha vært mer planøkonomisk/sosialistisk innrettet.

En «tunisisk-egyptisk» utvikling på kort sikt i Syria kan derfor komme til å ende i ubetydelige politiske (og fortsatt økonomiske) reformer. I denne sammenhengen er det også verdt å minne om at tilgangen til sosiale medier er innskrenket alt i dag i Syria, selv om kunnskapen om hvordan man kommer gjennom brannmurene er spredt blant den yngre garde. Mobilnettet har - i alle fall tidligere - vært eid og kontrollert av folk nær presidenten.

I EGYPT DEMONSTRERER ungdommen for 17. dag på rad, fremdeles uten politisk struktur, men med tydelige krav. Spørsmålet som gjenstår er hvordan demonstrantene kan utvikle strukturer som kan lede utviklingen og overgangen til demokrati. En ting synes klart: Araberverden venter ikke lenger på Godot.

Synspunkt? Sei di meining.

Publisert: