En tilfeldig oppdagelse

Romalderen gjorde det mulig å undersøke stråling i verdensrommet.

FØRST UT: Sattelitten Sputnik 2 med løshunden Laika ble skutt opp 3. november 1957 og returnerte vitenskapelige data i syv dager. Laika døde etter to dager, og Sputnik 2 brant opp da satellitten vendte tilbake til atmosfæren 14. april 1958.

Trygve Buanes

Astronomer hadde lenge mistanke om at gammastråler ble produsert mange steder i verdensrommet. Men det var først etter at daværende Sovjet sendte opp satellitten Sputnik i 1957, at det ble mulig å undersøke. De store oppdagelsene i verdensrommet fortsatte, og i 1961 ble den første satellitten med et gammateleskop plassert i bane rundt jorden. Det ble en beskjeden start. Færre enn 100 gammalyspartikler ble observert, men det viste i alle fall at det finnes kosmisk gammastråling, og at det er mulig å se den.

Den første virkelig store oppdagelsen skjedde ved en tilfeldighet. Etter at USA og Sovjet hadde underskrevet en avtale om å forby kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og verdensrommet, sendte USA opp en serie satellitter for å forsikre seg om at Sovjet holdt seg til avtalen. Siden kjernefysiske våpen lager gammastråler, var de amerikanske satellittene utstyrt med gammadetektorer. Det var bare det at gammastrålene de observerte ikke stammet fra noe sted på eller nær jorden, men fra langt ute i verdensrommet.

Militært hemmelighold gjorde at det tok nesten ti år før oppdagelsen nådde frem til vitenskapelige miljøer. Etter de militære gammasatellittene ble det sendt opp en serie satellitter av ren vitenskapelig interesse, og mange kilder til gammastråling er kartlagt både i og utenfor vår egen galakse.