Kunstnerne som ble vekk

Billedkunstneren Søren Onsager og komponisten Christian Sinding havnet begge på feil side under krigen. Derfor har det norske samfunnet latt som de ikke har eksistert i 60 år. Kanskje på høy tide å se og høre dem i år, spør kulturredaktør Jan Nyberg.

Publisert:
Jan Nyberg

Det er ikke akkurat noen storslagen markering det legges opp til når Nationalbiblioteket i dag inviterer til en liten forestilling basert på Christian Sindings ord og musikk. Onsdag er det 150 år siden komponisten ble født — en komponist som i sin samtid ble regnet for å være større enn Jean Sibelius og fullt på høyde med Edvard Grieg.

Sindings «Frühleinsrauschen» var verdens mest spilte klaverstykke i sin tid, notene hans kom ut på 50 forskjellige forlag i USA - men han gjorde én feil; ble NS-medlem. Derfor er han knapt nok blitt spilt, verken av NRK eller norske orkestre etter krigen. Men om ikke annet får han nå sin biografi, skrevet av Per Vollestad, som senere i måneden skal til Moskva, som arrangerer sin egen Sinding-festival.

Utgått på dato?

Billedkunstneren Søren Onsager var en av de ledende malerne etter forrige århundreskiftet, men siden 1946 er det knapt noen som har hørt om ham. Han var en sterk beundrer av Edvard Munch og de franske impresjonistene og ble sammen med Ludvig Karsten, Bernhard Folkestad, Theodor Laureng, Henrik Lund og Anders Svarstad ofte omtalt som «munchianerne», eller bare «de seks» - som følge av en artikkel Chr. Krogh skrev i tidsskriftet Kunst og Kultur i 1911.

Det var også i denne perioden - fra 1908-1925 - at Onsager skapte det som i ettertid er blitt betraktet som de beste bildene. Etter hvert kom han sterkere og sterkere i konflikt med de Matisse-inspirerte norske modernistene, og ble en innbitt talsmann for «den gamle verden» - mot det moderne. Da krigen kom stilte han seg til disposisjon for NS, angivelig i ren opportunisme for å ta et oppgjør med modernisten og ble med i kulturtinget. Han ble direktør for Nasjonalgalleriet, der han satt til krigens slutt. Etterpå ble bildene hans spredd for alle vinder, og bare sporadisk har noen få dukket opp på utstillinger og auksjoner. I oktober i år, kommer formodentlig den første store Onsager-utstillingen, i regi av Grev Wedels Plass auksjoner.

Brukt av NS?

Så kan en selvfølgelig spørre hvorfor norsk etterkrigstid hadde så stort behov for å late som om de to kunstnerne aldri hadde eksistert. Per Vollestad, som også har skrevet en doktorgradsavhandling om Sinding, tror noe av forklaringen for Sindings vedkommende, var at sjokket over at en tidligere radikaler som Sinding gikk til NS var så stort. Større enn tilfellet Hamsun, som alle visste hadde sympatier for Hitler, lenge før krigen.

Men Vollestad mener også å kunne påvise at den aldrende Sinding ble brukt av NS, han var nærmest døv på det tidspunkt han ble innmeldt, og hadde selv allerede i flere år erklært seg som utilregnelig. Et upublisert radiointervju politisjef Jonas Lie gjorde med ham etter en tysk festival så tidlig som i 1937, er en sterk indikasjon på at Vollestad har rett. Hvorvidt Sinding selv visste om at han var innmeldt i NS, er også uklart. I alle fall ble det på innbetalingsblanketten som ble utstedt åtte uker før han døde i 1941, påført med rød penn at kontingenten ikke skulle betales av Sinding selv. Komponisten - som levde et helt liv på pensjonater og hotell, og først fikk sin første faste adresse 68 år gammel - var den første som bodde i æresboligen Grotten. Der hang et bilde av vennen Nordahl Grieg over arbeidspulten da han døde. Etterpå ble arbeidsrommet hans pakket ned, og har siden lagt nedstøvet i en kjeller på Norsk Folkemuseum.

Økende interesse

Heller ikke når det gjelder Søren Onsager har norsk offentlighet greid å skille mellom kunstneren og NS-medlemmet. Ifølge Hans Richard Elgheim ved Grev Wedels Plass Auksjoner, er det påfallende at det ikke finnes noen akademiske studier av Onsagers kunst, eller noen form for dokumentasjon over et relativt stort kunstnerskap. Bortsett fra en mindre utstilling i Holmestrand kunstforening i 1992, har det bare vært sporadiske bilder av Onsager på auksjoner de siste årene.

Når Elgheim planlegger en auksjon til høsten, er det fordi han har merket en økende interesse etter Onsagers bilder i markedet, og spesielt gjelder det de mange aktbildene han lagde rundt 1908-1925. Kunsthistorikeren Marit Lande har karakterisert Onsager som «en delikat maler med en fin fargesart stil og som yndet vakre, unge kvinnekropper i sin tid». Landskapsmaleriene han malte etter denne perioden, var mer robuste i formen, og har ikke vekt den samme interessen i markedet.

Høye priser

Prisrekorden for Onsagers kunst stammer ifølge Elgheim fra 1989, da Bukowskis i Oslo (som var forløperen til Grev Wedels Plass Auksjoner) solgte «Toilett 1927» for 583.000 kroner. Bildet «Liggende kvinneakt» klubbet Elgheim i fjor for 145.000. På Blomqvist samme år gikk «Kvinne ved speilet» for 120.000, mens noen få andre har gått for rundt 30.000-40.000 de siste tre årene. Så sent som på Sommerauksjonen hos Mohn i Bergen, ble bildet «Ung kvinne» lagt frem med en prisantydning på 30.000-40.000, men forble usolgt.

Hans Richard Elgheim vet ikke hvor mange bilder de greier å oppspore til høstens utstilling, som vil bli en kombinasjon av bilder som skal selges og bilder som ikke er til salgs, men har håp om at det i alle fall skal være mulig å oppdrive et femtitall, av en antatt produksjon på noen hundre. Til utstillingen vil det også bli laget en utvidet katalog med informasjon over Onsagers liv og kunst.

For Onsagers gjerning under krigen ble det tatt ut tiltale, men han døde i 1946, før saken hans kom opp.

POPULÆR AKT. Søren Onsagers aktbilder er de mest etterspurte i markedet. Dette, «Liggende kvinne, akt, 1911», gikk for 145.000 kroner på auksjon i 2004.

FOTO: GREV WEDELS PLASS AUKSJONER

Publisert: