Håper flere gir beskjed om barn som har det vondt

Terskelen for å varsle er for høy, mener Svein Skogstrand hos Barnevernvakten i Bergen.

Publisert Publisert

TØFF BARNDOM: Cathrine Langfjell Torsvik vokste opp med en mor som ruset seg og en fraværende far. Mange så, men ingen varslet barnevernet om forholdene Cathrine levde under. Nå håper Barnevernvakten i Bergen terskelen for å gi beskjed senkes. Foto: Eirik Brekke

Ingen voksne varslet om omsorgssvikten Cathrine Langfjell Torsvik ble utsatt for. BTMagasinet skrev i helgen om Cathrine som vokste opp med en ruset mor og en fraværende far.

Barnevernskonsulent Svein Skogstrand hos Barnevernvakten i Bergen tror sakene om Cathrine kan bidra til å senke terskelen for å varsle om barn som har det vondt.

— Ja, det handler om å bry seg. Det er viktig å forstå at slike saker angår oss alle, sier Skogstrand.

Han mener alle har plikt til å varsle om bekymringsfulle forhold, selv om ikke denne plikten er lovfestet.

— Det er ofte en veldig høy terskel for å ringe, dessverre, sier han.

Les også

- Jeg gikk med en konstant angst for at mamma skulle dø. Jeg ventet på den telefonen.

Får råd

Han mener det er bedre å ringe en gang for mye enn å ikke ta den viktige telefonen.

— Folk behøver ikke fortelle hvem de er i utgangspunktet. De kan komme med bekymringen sin, så kan vi si hva vi synes og hva de bør gjøre, sier barnevernskonsulenten.

- Når bør man varsle?

— Når du er usikker på om det er noe, er det beste å ringe oss og få avklart om det er såpass alvorlig at barnet lever under omsorgssvikt og i en uakseptabel livssituasjon, sier han.

Ofte venter folk for lenge med å gi beskjed.

— De går og plages med det. Du vet gjerne noe som ikke er bra for barnet, men av ulike grunne gjør du ikke noe. Da er det lurt å ringe oss eller direkte til barnevernstjenesten, oppfordrer Skogstrand.

Les også

- En liten pris å betale for at mange kan få det litt bedre

— Vær inkluderende

Organisasjonen Voksne for barn driver en egen Bekymringstelefon der de gir råd til dem som er bekymret for barn eller unge.

Generalsekretær Randi Talseth understreker at voksne kan gjøre mye selv uten at man må bringe inn barnevernet.

— Spørsmålet kan deles i to. Hva kan du gjøre for at barnet skal få en bedre hverdag og hva kan du gjøre for å få barnet ut av situasjonen. Jeg synes ofte folk begynner å tenke det siste, at det offentlige må ta ansvar. Men man kan gjøre mye uten at det offentlige er involvert, sier Talseth.

Les også

- Man trenger ikke å vite, det er nok å tro eller frykte

— Hva kan vi som voksne gjøre?

— Invitere barnet inn. Ofte er disse barna også utstøtt og faller ut av sosiale sammenhenger. De er kanskje dårlig kledd, og er ikke kule. Man kan jobbe med egne holdninger og egne barns holdninger. Man kan også sørge for å få en dialog med barnet, opparbeide tillit og få vite mer om hvordan barnet har det.

Les også

«Cathrines historie handler om et av vår tids tabuer: Personlig ansvar»

— Redd for å ta feil

Barnas lojalitet til foreldrene gjør ofte at de prøver å dekke over hvordan det egentlig er i hjemmet.

— Mange barn har gitt melding hvis man bare ser etter. Dette er tabubelagt og lojaliteten er sterk. Mange vil ikke si det direkte, men indirekte. Når barnet ikke vil hjem og ingen spør etter barnet, er det sterke signaler.

- Hvorfor har vi så høy terskel for å gripe inn?

— Voksne identifiserer seg gjerne med voksne og frykter å ta feil.

Publisert