Skandaler uten ansvar

Journalistikken virker ikke lenger. Er det blitt for mye av den?

Publisert:
Søndagsgjest: Halvard C. Hanssen

Jeg er frilansjournalist og tilbringer for mange timer foran fjernsynet. Jeg ser nyheter på flere kanaler, og kan innslagene utenat etter et par formiddagstimer.

Det er ikke nok riksdekkende nyheter, eller østlandsnyheter om dere vil, til å holde nyhetskanaler gående hele dagen for ikke å si døgnet rundt. Sendingene blir ofte en uendelighet av repriser. Godt redigerte og presenterte gjentakelser, men en gjentakelse er ingen nyhet med mindre du har alzheimer.

Likevel blir jeg sittende. Behovet for å være orientert og oppdatert sitter ennå i ryggmargen. Journalistene på skjermen leser opp den ene oppsiktsvekkende nyheten etter den andre, men sensasjoner og avsløringer får ikke lenger konsekvenser. Statsråder går ikke av, og ingen direktører må pakke snippvesken om de er aldri så mye avslørt som ansvarlige for grove tabber eller det som verre er.

En god avsløring skaper bare nye innslag, litt mer fjernsynsunderholdning før det hele koker bort i kålen. Enten med en beklagelse og en forklaring fra ansvarlig statsråd eller «ingen kommentar» fra næringslivslederen.

Sist vinter satt flere tusen arbeidsledige og sykmeldte og ventet i uker og måneder på rettmessige utbetalinger fra Nav. Arkivopptak av daværende arbeidsminister Dag Terje Andersen ble vist på skjermen døgnet rundt i flere dager, men han kom ikke en gang hjem fra ferie i Egypt. De «lappet» Nav-systemet med noen hundre millioner igjen, og så var det hele glemt.

De syke og arbeidsledige fikk vel pengene til slutt, men ble glemt i farten de også. De er ikke de eneste. Med jevne mellomrom får vi brettet ut store nyhetssaker på skjermen, men de gjør ikke inntrykk som annet enn fjernsynsunderholdning. Jeg har sett det lenge, men klarte ikke å sette ord på det før jeg møtte den gamle gravejournalisten Arne O. Holm i et 60-års selskap. Journalistikken virker ikke, sa min tidligere kollega fra Dagbladet. Han er en av de nærmeste til å vite det etter årtier på jakt etter nettopp avsløringer og ansvarlige. Ingen går lenger av.

Journalistikken kan avsløre skandaler og plassere ansvaret der det hører hjemme, men det får ikke lenger konsekvenser for de ansvarlige. De er bare en av så mange nyheter over skjermen, og snart, snart kommer det en ny avsløring og gjør at den forrige blir glemt.

Vi ser det gang på gang, men ingen journalister snakker om det, for det er så mye som ikke fungerer som før. Dramatiske nyheter selger ikke lenger aviser, skandaler blir møtt med skuldertrekk, og i bakgrunnen hører vi siste nytt fra NRK og TV 2.

Nyhetene er neppe blitt så mye større eller flere. Det skjer så og så mange drap, så og så mange ran i et land år etter år. Det er tilgjengeligheten til nyheter og den vanvittige omløpshastigheten som har endret oss. Nyhetene flimrer over skjermen på fjernsyn og PC og blir gamle før de virkelig er brettet ut og dissekert. Jeg er ikke en gang sikker på at de som lager dem vet hvordan de skal gjøre det.

Det ville neppe virke likevel. En av de to som er dødsdømte i Kongo er en sambygding av meg. Saken hans har gått nesten uavbrutt over skjermen siden tidlig i sommer, men blir knapt diskutert ved stambordet på kafeen. Nyheter, selv dramatiske som de fra Kongo vekker nesten ikke interesse lenger, og noe må være galt.

Journalister løper etter hverandre og stjeler raskere enn bander fra Litauen, men vi blir sjelden klokere av det. Hele den siste uken har jeg fulgt utskiftningene i regjeringen som endte i de faste smilene på slottsplassen. Hvert smil, hvert nikk, hver minste lille kommentar blir kringkastet som en stor begivenhet. Mikrofonstativ kalte vi slike journalister før, men nå gjør de bare jobben sin og registrerer kjendisenes ankomst eller sorti.

Det er fjernsyn og nettaviser som skaper omløpshastigheten i nyhetsformidlingen, og ingen av dem har eller bruker ressurser på stort mer enn å registrere ulykker og kjentfolks bevegelser. Nyheten blir nå som før produsert i papiraviser med stadig mindre ressurser til å grave dem frem. Det er en runddans hvor de er dømt til å tape fordi deres egne nettaviser og andre lever høyt på å bringe dem raskere rundt.

De store løssalgsavisene sliter for livet fordi nyhetene ikke varer lenge nok etter at avisene er på gaten. De store abonnementsavisene har fått en nådetid til å finne nye måter å kommunisere med leserne på, men jeg tror vi står foran en avisdød vi ikke aner omfanget av.

Og mens vi venter, diskuterer vi gjerne litt presseetikk.

Hvorfor virker ikke journalistikken? Si din mening!

Publisert:

Foto: Odd Nerbø