Mubaraks siste sukk

Ånden er ute av flasken. Den lar seg ikke mane inn igjen.

ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker
  • Forfatter
  • Journalist
  • Morten Strøksnes
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel

INGEN HADDE VENTET at 2011 skulle starte med en rekke demokratiske revolusjoner i Midtøsten. Nå farer det araberne kaller en «Tunisami» over regionen. Det ene åreforkalkede militærregimet etter det andre vakler, og situasjonen er blitt fullstendig uforutsigbar.

Midan Tahrir, Frigjøringsplassen i sentrum av Kairo, har vært origo for det egyptiske folkeopprøret. På det som vanligvis er et forurenset, kaotisk trafikknutepunkt har opp mot en million mennesker samlet seg for å kreve president Mubaraks avgang. Da hæren lot seg omfavne av jublende egyptere, sammenlignet mange medier det som skjedde med et karneval. Men gleden i Kairos gater stakk dypere og var mer befriende. De rørende scenene fikk frem revolusjonsromantikeren i de fleste av oss. Ned med diktatoren! Leve friheten!

Les også

- Mubarak går i kveld

Det er vakkert å se et folk reise seg mot undertrykkelse.

ONSDAG TRENGTE tilhengere av president Mubarak seg inn på Tahrir-plassen. Mange kom ridende på kameler og hester. Det brøt ut voldsomme gatekamper. I løpet av noen få timer ble stemningen mer skremmende og ustabil enn den hadde vært siden demonstrasjonene startet.

Også nå forholdt hæren seg passiv, men på en litt ubehagelig måte, som tilsa at den mestret situasjonen. Hæren sitter nå med nøkkelen til Egypts fremtid. Men hvis hæren anerkjenner folket, hvorfor ber den ikke Mubarak om å gå av? Hvem kontrollerer egentlig hæren? Mubarak? Eller bruker andre generaler i hærledelsen Mubarak for å fremme sine egne interesser?

Så langt er det flere spørsmål enn svar. Hæren har spilt sine kort med stor kløkt. President Nasser kom til makten ved et militærkupp i 1952, og de militære har siden dominert egyptisk politikk. Man skulle ikke tro det var mulig, men ved ikke å angripe demonstrantene fremstår hæren nå som en progressiv kraft og det egyptiske folks edle beskytter.

SITUASJONEN kan når som helst endre seg. Bryter det ut voldsomme gatekamper, vil Mubarak og/eller hæren kunne si at de ble tvunget til å gripe inn. Alternativet ville vært borgerkrig og kanskje den egyptiske statens sammenbrudd, med de enorme implikasjonene dette vil ha for resten av Midtøsten og verdensøkonomien.

Denne situasjonen kan Mubarak og hæren åpenbart utnytte. Sivile politifolk skaper kaos og blodbad, slik at hæren blir «tvunget» til å gripe inn. Mubarak kan forsøke å fremstå som den som redder folket fra den farlige situasjonen som oppsto da folket mistet hodet og krevde hans avgang. USA og det internasjonale samfunn vil stilltiende akseptere at Mubarak styrer videre, i hvert fall frem mot valget i september.

I REALPOLITIKKENS NAVN er dette ikke nødvendigvis den verste løsningen. Hva er alternativet? At visepresident Omar Suleiman tar over? Alle vet at han er Mubarak og CIAs lakei, og ikke engang er noen midlertidig løsning.

Om Egypt skal bli et demokrati, trenger landet en ny grunnlov. Det vil ta tid, og må foregå i ordnede former. I mellomtiden må noen styre landet, og siden Egypt ikke er et demokratisk land finnes det heller ingen demokratisk opposisjon som kan gjøre det.

De som vil komme til å dominere politikken i et demokratisk Egypt har så langt vært hindret fra å stille til valg — ikke minst Muslimbrødrene.

ALLEREDE NÅ PRESSER et spørsmål seg frem: Vil islamistene la seg sluse inn i et demokratisk system i Egypt, slik de har gjort i for eksempel Tyrkia og Indonesia? USA og Israel frykter mer enn noe det motsatte, og at man får et slags «nytt Iran». Men man må spørre: Hva er vitsen med demokrati hvis det skal nektes et folk man tror kommer til å stemme på feil parti? Demokrati vil gi Muslimbrødrene mer makt enn noen gang tidligere, det burde være motiv nok.

Islamistene er heller ikke nødvendigvis så sterke som mange har hevdet. Mubarak har hatt interesse av å blåse opp trusselen, for å legitimere unntakslovene som ga ham all makt.

I de siste årene har en rekke politiske bevegelser - nasjonalistiske, panarabiske og sekulære demokratiske sådanne - organisert store demonstrasjoner og protester mot Mubarak. Omfanget har vært bagatellmessig i forhold til nå. Frykten for Mubaraks beryktede sikkerhetspoliti, som etter sigende har to millioner informanter, har vært stor.

DEMONSTRANTENE krever at Mubarak går av umiddelbart, og det er lett å skjønne at de ikke stoler på presidenten. Samtidig har presidenten gjort innrømmelser han ikke kan slippe unna.

For et par år siden uttalte Mubarak at han vil sitte med makten i Egypt «til jeg trekker mitt siste sukk og mitt hjerte slår sitt siste slag». Tirsdag denne uken hadde ambisjonene sunket kraftig. I den TV-sendte talen til folket sa Mubarak at han ønsket å dø i Egypt, men ikke som landets president.

Midtøsten vil aldri kunne bli det samme. Det har åpnet seg scenarier som inntil nylig virket fullstendig usannsynlige. Hendelsene endrer i seg selv dynamikken og logikken rundt politikken i Midtøsten. Plutselig er det som om verdensånden rir til hest, eller at det romerne kalte «skjebnehjulet» spinner med vill fart i Midtøsten.

Om noen måneder spør vi kanskje ikke hvordan flere arabiske diktatur kunne kollapse så raskt, men hvordan de kunne beholde makten i tiår etter tiår.

Enig med forfatteren? Bruk kommentarfeltet under!

Publisert: