Satsing foran sparing

For Fremskrittspartiet er det ikke pasientrettet virksomhet som skal reduseres, men antall helsebyråkrater, sykehussjefer og personer som ikke steller med pasientene.

  • Frp-leder
  • Siv Jensen
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

I 1983 KREVDE Helsedirektoratet at politikerne måtte ta prioriteringsdebatten i helsevesenet. Bakgrunnen var kritikken direktoratet fikk etter å ha nektet sykehus å gjennomføre hjertetransplantasjoner fordi det var for dyrt. Daværende helsedirektør Torbjørn Mork advarte om at penger til hjertetransplantasjoner ville fortrenge midler til andre viktige områder. Norge ble likevel det første landet som utførte transplantasjoner i Skandinavia. Modige leger på Rikshospitalet valgte åikke å vente på klarsignal fra byråkratene og regjeringen, men satte i gang den første transplantasjonen, og reddet livet til en 21 år gammel jente. I dag er Norge er et foregangsland innen fagfeltet og har flest transplantasjoner i Europa sett i forhold til folketallet. Denne historien er et viktig bakteppe når Helsedirektoratet igjen ber politikerne stramme grepet om helsesektoren.

Les også

Når helsetjenester forverrer helsen

NORGE ER I DAG ett avlandene med de strengeste kriteriene for å finansiere nye og utprøvende behandlingsmetoder. Når helsedirektør Bjørn-Inge Larsen ber om en ny prioriteringsdebatt, er det ikke fordi det norske helsevesenet er for slepphendte med å akseptere nye og dyre behandlingsmetoder eller kostbare medisiner.

Helsedirektørens innledning til debatten har handlet om å spare penger. Pasienter med KOLS, hjertesvikt og kreft bør belage seg på å oftere få nei til behandling i fremtiden, var direktoratets advarsel. Årsaken var penger, det var for dyrt å tilby behandling. Hadde denne debatten blitt løftet i USA, fra en administrerende direktør i et helseforsikringsselskap, ville norske medier rapportert om debatten med betimelig forakt. Helsedirektøren har så langt sluppet billigere unna.

Dersom helsedirektørens forslag blir gjennomført vil det føre til et enda kraftigere klasseskille i det norske helsevesenet. De med tykkest lommebok vil kjøpe seg forsikringsordninger der de alltid vil være sikret den enhver tid beste behandlingen, mens folk flest kan risikere å få behandlingsnekt.

Som politiker tar jeg likevel prioriteringsdebatten hver dag

DET ER FØRST OG FREMST en legefaglig debatt som avgjør hvor lenge sykehusene skal drive livsforlengende behandling i avslutningsfasen av et menneskes liv. Der er jeg enig med helsedirektøren. Politikere kan ikke avgjøre vurderinger om bivirkninger eller svekket livskvalitet. Jeg har den dypeste respekt for at leger gjør vanskelig valg hver eneste dag. Det er derfor legene har sin lange utdanning og viktige yrkesetikk.

Som politiker tar jeg likevel prioriteringsdebatten hver dag. Når de politiske partiene setter opp sine alternative statsbudsjett viser vi hva vi ønsker å prioritere.

Når Frp avviste helsedirektørens ønske omoftere å si nei til syke, handler det derfor ikke om å «gå i vranglås», slik Ole Frithjof Norheim beskylder Frp for. Det handler om politiske prioriteringer. For det første går Norge hvert år med enorme overskudd. Bare i år er overskuddet på statsbudsjettet stipulert til et sted mellom 50 og100 milliarder kroner. Vi er ikke et fattig land. Det er ikke helsebudsjettene som representerer den største økonomiske utfordringen for landet. De store kostnadsdriverne i helsevesenet er heller ikke de smale tilbudene, de aller nyeste medisinene eller enkeltmenneskene med sjeldne lidelser.

DET ER LIKEVEL MULIG å redusere kostnadene i helsevesenet. Hvert år foreslår Frp betydelige kutt i offentlige utgifter. Også i helsevesenet.For oss er det ikke pasientrettet virksomhet som skal reduseres, men antall helsebyråkrater, sykehussjefer og personer som ikke steller med pasientene. For Frp er det et politisk valg som ligger bak vårt standpunkt om at det ikke er aktuelt å redusere helsetilbudet, selv om det koster penger.

Det er ikke et mål å bruke mest mulig penger på helse. Det er imidlertid et poeng å få mest mulig helse for hver krone vi bruker. I denne sammenheng er det svært mye som kan gjøres i forhold til strukturen i det norske helsevesenet, slik at man kan frigjøre ressurser til pasientbehandling. Det er derfor Frp så tydelig avviser helsedirektørens invitasjon. Avgrensningene han vil ha trenger vi ikke.

Les også

De uløste dilemmaene

DEBATTEN OM NYE behandlingstilbud har også en annen side. Som i 1983 — da norske leger visste at de kunne gjennomføre hjertetransplantasjoner, men ble hindret av Helsedirektoratet. Nye og bedre behandlingsmetoder er ofte dyre i begynnelsen - før de blir alminnelige. I tillegg er det ofte slik at nye behandlingsmetoder og legemidler er drivkraften for videre forskning. Dersom land for eksempel ikke benytter nye kreftlegemidler, vil utviklingen stoppe. Jeg er optimistisk og har tro på kreftforskningen. Pasientgrupper som i dag får dødsdommen vil i fremtiden kunne kureres. Da må vi være villig til å satse, ikke spare.

Når Frp avviste helsedirektørens ønske omoftere å si nei til syke, handler det derfor ikke om å «gå i vranglås», slik Ole Frithjof Norheim beskylder Frp for. Det handler om politiske prioriteringer. Hva mener du? Kommentarfeltet under er åpent for deg!

Publisert: