Verden under vann

Hvem er borgeren i en nasjonalstat som angripes av globaliseringen?

Publisert Publisert

Carsten Jensen

Forfatter

En forvirret høyrenasjonalist, en trengt patriot, eller, som optimistene hevder: ikke en danske, østerriker, tysker, engelskmann eller franskmann, men en nyfødt verdensborger?

Enten han nå er det ene eller det andre, er han fremfor alt en vandrende identitetskrise, ifølge pessimistene et kontinuerlig nervesammenbrudd i et allerede atomisert og fragmentert sinn, en levendegjort multippel personlighetsforstyrrelse, hvor det opprinnelige individet med dets faste røtter i historie og tradisjon for lengst er tapt, og ingen bedring er i sikte. Han er innbygger i en flytende verden, ennå ikke tilpasset det våte element, for han gisper stadig etter luft med pattedyrets lunger, i stedet for å puste med fiskenes gjeller. Dette er individet i globaliseringens tidsalder: Ifølge optimistene en mektig, suveren personlighet som i verdensborgerens skikkelse ferdes hjemmevant overalt, ifølge pessimistene et sårbart ikke-vesen som har mistet hele kontrollen over sitt eget liv, fordi det bolverk mellom ham selv og det tomme univers som nasjonalstaten med dens hellige suverenitet og forsterkete grender engang utgjorde, er forsvunnet.

Svak stat, sterkt individ

Oppsmuldrende nasjoner med innbyggere som gjenfødes som evig og påtvunget unge, det er nasjonalstaten i globaliseringens tidsalder. Når staten er svak, må individet være sterkt. Det vil si: ungt, med tenåringens typiske kjennetegn, en permanent identitetskrise uten utganger. Det gamle uttrykket «en skole for livet» får en helt ny mening når overlevelsen avhenger av evnen til å tilpasse seg stadig skiftende omstendigheter. Du er alltid oppe til vurdering. Du går inn eksamenslokalet for aldri å gå ut igjen.

Ernest Gellner konstaterer i sin bok om «Nationalism» at når en stat er ustabil, og dens autoritet bryter sammen, går snarveien til en gjenoppretting av den tapte sosiale sammenhengskraften gjennom militante etniske bevegelser. Når borgerne mister troen på statens evne til å beskytte dem og dens villighet til å lytte til klagene deres, eller representere deres legitime interesser, slutter de seg i stedet sammen med sine etniske feller, dem de deler hårfarge, dialekt, religion eller kulturell bakgrunn med. Dette er Balkan-løsningen på nasjonalstatens krise. Og det er også den irakiske løsningen, som den nye grunnloven tydelig demonstrerer.

Den tredje vei

Det finnes en annen løsning, den treenighet som for noen år siden ble kalt «Den tredje vei» av Anthony Giddens, og ført ut i livet av Tony Blair: Utdannelse, utdannelse, utdannelse. Den oppsmuldrende nasjonalstaten forvandler seg til kunnskapsstaten og utstyrer sine borgere med de redskaper som skal sette dem i stand til å leve opp til informasjonsalderens krav, og til å beskytte seg selv når staten ikke lenger kan gjøre det. Balkan-løsningen på nasjonalstatens krise var væpnet kamp. Den tredje vei er kamp uten våpen; individet som begir seg alene ut på et marked som ikke lenger er nasjonalt, men globalt, en software-Rambo, sponset av Giddens og Blair.

Da jeg var barn, og hadde problemer med å spise opp, sa mine foreldre alltid: «Tenk på alle de sultende barna i India.» Det var ikke bare utakknemligheten min de ville gjøre meg oppmerksom på. De ville også minne meg om det privilegium det var å bli født i den rikeste delen av verden.

Dagens foreldre har kanskje større grunn til å bekymre seg for sine barns lærevillighet enn for appetitten deres. Så hva skal jeg si til min datter når hun vil spille PlayStation i stedet for å gjøre lekser? Thomas Friedman har et forslag i sin nylig offentliggjorte feiring av globaliseringen, boken «The World is flat»: «Gjør heller leksene. Tenk på alle de kloke barna i Kina som mer enn gjerne vil ha den fremtidige jobben din.»

Hvis jeg kommer med denne formaningen gjør jeg det motsatte av hva foreldrene mine gjorde. Jeg minner ikke datteren min om hennes privilegier som innbygger av den rikeste del av verden, og jeg gir henne heller ikke noen følelse av trygghet eller sikkerhet. Jeg forteller henne i stedet at det ikke er noen grenser eller vern som vil beskytte henne. Det kan godt være at det stadig vil være en del av verden som er rikere enn en annen, men privilegier og geografi følger ikke lenger hverandre. Rike mennesker finnes overalt, men det gjør taperne også. Det eneste som skiller den ene fra den andre, er lekselesing og villigheten til å adlyde informasjonsalderens Ti bud. Det jeg i virkeligheten forteller henne, er ikke at skolen er for livet, men at markedet er for livet, og at hun allerede har trådt inn på et sted som er langt mer krevende enn noen skolegård, et sted hvor alle og enhver, inklusive ni år gamle, lekesyke jenter, står grunnleggende alene, og at bare hardt arbeid i den truende skyggen av fremtidig fiasko kan redde dem.

«Identitetskrise»

Jeg surfet på internett da jeg støtte på ordet «identitetskrise». Det var RTM News, en forkortelse for Raving Toy Maniac som markedsførte en helt ny serie actionhelter under fellesbetegnelsen «Identity crisis action figures». Figurene, som har navn som Deadshot, Green Arrow, Dr. Light og Hawkman, er fullt utstyrt med «multiple points of articulation and an Identity Crisis logo base».

Identity Crisis logo base? Leketøy for barnlige voksne eller leketøy for barn som kjenner voksenlivets dilemmaer altfor godt?

Det finnes en visjon for den globaliserte verden, man kunne nesten kalle det en utopi, om det ikke hadde vært for at dette ordet er bannlyst fra det ordforrådet vi bruker til politiske diskusjoner. Men denne utopien har ingenting med fremtidsstater å gjøre, snarere med en sinnstillstand, et bokstavelig ingensteds, som samtidig er uendelig lite og uendelig stort.

Thomas Friedman og Ulrich Beck snakker begge i sine nyeste bøker om en ny multi-personlighet. Friedman føyer spøkefullt til det ekstra ordet «forstyrrelser», idet han antar at den mest utbredte sykdom i fremtidens globaliserte verden vil være «multiple personlighetsforstyrrelser». Men de indre konfliktene han sikter til, stikker ikke dypere enn den allerede velkjente konflikten mellom borgeren som konsument og som produsent. Som forbruker ønsker borgeren billige produkter, som produsent ønsker han en skikkelig betaling for det arbeidet han utfører, og de to tingene er uforenlige. Hvor virkelig denne konflikten enn måtte være, representerer den ikke akkurat noen revolusjon i vår oppfatning av den menneskelige identitet.

Den nye sivilisasjonen

Men det gjør Ulrich Becks visjon. Selv om den kosmopolitisme han profeterer ikke er ukjent i historien, er det nye at den blir et bevisst grunnvilkår for alle. Den er en del av et stort eksperiment som vi alle er tvangspåmeldte deltakere i; fødselen til en ny sivilisasjon som på paradoksalt vis ikke holdes sammen av konsensus, men av konflikt. Den nye sivilisasjonen har som sitt grunnlag et individ som uavhengig kombinerer og velger mellom etikk og kulturer, idet han nesten konstant befinner seg i et ingenmannsland, en evig overgangsfase mellom gamle sannheter som er blitt ubrukelige, og nye sannheter som bare er vunnet halvveis.

Dette er den postmoderne visjonen av vår eksistens som en tilstand av evig konstruksjon og dekonstruksjon, hvor det ikke finnes et stabilt eller samlet selv, men i stedet en fleksibilitet av vekslende selv-er, selvet som et lykkelig fellesskap av innbyrdes motstridende jeg-er. En gang et akademisk tidsfordriv, nå en politisk realitet: Subjektets død. Men hva er det i så tilfelle som blir gjenfødt?

Hvem er den globale borgeren som stadig er fanget bak nasjonalstatens oppsmuldrende murer, men som er parat til hvert øyeblikk som helst å bryte ut med et triumferende kamprop på leppene: «Verden er en østers.»

Herkules

Hvis jeg skal sammenlikne dette vesen med en kjent forgjenger, ikke i de levendes verden eller i de berømte dødes, men i mytenes, må det være Herkules, den greske halvguden som for å kunne vende tilbake til Olympen og innta sin plass mellom gudene, først må gjennom en rekke krevende og ydmykende prøver. I en av disse prøvene møter han titanen Atlas, som bærer himmelhvelvingen på sine enorme skuldre. Herkules ber Atlas hjelpe seg med å stjele de gylne eplene fra hesperidenes hage og tilbyr til gjengjeld å avløse ham en stund. Men Atlas har ikke til hensikt noen gang mer å bære universets kolossale vekt når han først har avlevert himmelhvelvingen til Herkules. Bare snarrådigheten til Herkules redder ham, slik at han fritt kan gå derfra igjen. Dette er vår nåværende situasjon. Atlas, nasjonalstaten, opprettholderen av universet som vi kjenner det, har abdisert og overlatt oss en byrde som en gang ble båret av et stort fellesskap, men som nå i stedet blir hver enkelts, helt alene. Det er vårt dilemma. Vi er Herkules i det øyeblikket hvor hans snarrådighet ennå ikke har reddet ham. Vi står som ham med verkende ryggmuskler og skjelvende ben mens vi som rasende leter etter en utvei. Finnes det en måte å dele denne uoverkommelige byrden på? Kan Atlas narres til å komme tilbake?

De rotløse

I Salman Rushdies roman fra 1999: «Grunnen under hennes føtter», er det et profetisk øyeblikk hvor en av bokens hovedpersoner, fotografen Rai, tenker over de sjelene i hver generasjon som «fødes uten å høre til noen steder», og som kommer inn i verden uten sterke bånd til verken familie eller lokale steder, nasjon eller rase. Det finnes millioner, kanskje milliarder av slike sjeler, like mange uten tilhørighet, som med, og fenomenet er kanskje en like naturlig manifestering av den menneskelig natur som av dets motsetning. De rotløse har bare aldri satt sitt preg på historien, ganske enkelt fordi de aldri fikk sjansen.

Bare seks år senere, midt i en av de hurtigste revolusjoner som verden noen gang har opplevd, er sannhetens øyeblikk kommet for Rais antakelse. Er det like mange rotløse mennesker i verden som det er rotfaste? Er rotløshet et like naturlig stadium som rotfasthet? Nå er sjansen her. I dag fødes vi alle som rotløse, på samme måte som vi en gang ble tvunget til å bære tradisjonens lenker, er det nå friheten vi ikke kan unnslippe. Ønsker vi den virkelig? Er det overhodet frihet? Er friheten i stedet den tyngste av alle byrder? For noen en utopi som er blitt virkelighet, for andre en forbannelse?

Det foregår en borgerkrig i den nye, globaliserte verden. Den utkjempes mellom de rotløse og de rotfaste. Den viktigste scene er ikke Irak eller Afghanistans slagmarker eller metroene i de europeiske storbyene. Den virkelige slagmarken ligger inne i hver enkelt av oss. Det er den sanne betydningen av det moderne grunnvilkåret som kalles «multippel personlighetsforstyrrelse», eller som Rushdie beskriver det i «Grunnen under hennes føtter»: «den kakofoni av stemmer som aldri samler seg i et integrert selvs symfoni».

Nasjonalstatens død

Borgerkrig mellom sinnets uorganiserte fragmenter, mellom frihet og lengsel. Kan vi ikke leve med sinnets borgerkrig uten at det hele eksploderer i form av en virkelig borgerkrig i det øyeblikk hvor det ser ut til at verden kan samles og bli i stand til å oppfylle alle våre drømmer?

Jeg sier borgerkrig, for i en globalisert verden blir alle kriger borgerkriger. De handler ikke om territoriet. De springer i stedet ut av modernitetens løfter og nevroser. Som opphav til kriger hvor motivet kan finnes i nasjonal stolthet og erobrertrang, er nasjonalstaten for lengst avgått ved døden. Den globale volden, enten den dreier seg om terrorisme eller åpen krig, som i Irak, har langt mer kompliserte årsaker. Den starter i et sinn som er i krig med seg selv.

Representerer selvmordsbomberen med sitt offer avslutningen på individualismen, eller åpenbarer det seg i et lysglimt en ny global individualisme, en kakofonisk individualisme som i dødsøyeblikket gir sin egen indre borgerkrig videre til verden?

Enten vi bryr oss om det eller ikke, er vi alle blitt borgere av New Orleans etter oversvømmelsen. Livet bak de beskyttende dikene vender aldri tilbake. Vi er i ferd med å bli vesener som må tilpasse oss et nytt, flytende element. Vi kan begynne å svømme og håpe at vi overlever alene midt ute på havet, eller vi kan bygge skip og lære å navigere, alt mens vi skaper nye fellesskap på dekk.

Dette er de alternativene vi har.

De gamle sannheters kontinenter er forsvunnet, og de kommer ikke tilbake.

ETTER OVERSVØMMELSEN: Vi er alle blitt borgere av New Orleans etter oversvømmelsen. Livet bak de beskyttende dikene vender aldri tilbake, skriver den danske forfatteren Carsten Jensen. FOTO: KRISTINE NYBORG

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Jente (3) frakta til Haukeland med luft­ambulanse etter å ha havna i sjøen

  2. Bergen sentrum: – Falt stygt på elsparkesykkel

  3. DN: Flere smittet etter fest i hjemmet til smittevern­overlege

  4. Slik er nye Marineholmen tenkt – kommunen er litt skeptisk

  5. Reagerer på lade­kaos etter norgesferie. Elbil­foreningen mener Tesla har svaret.

  6. Her pipler klimagass opp fra norsk sokkel

  1. Arna