Ekorn mot Flodhest

Bergens slappeste-deltaker Herman Valkner blogger om blod, svette og tårer, ekorn og flodhester under Tonje Sørlies treningsregime.

Publisert Publisert
  • Guro Istad
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

FULLT KJØR: Herman Valkner sliter seg opp en bakke i fullt tempo for å finne makspulsen. Da han trodde det hele var over, måtte han trene styrke. Foto: GIDSKE STARK

Så var det duket for mandagstrening. Jeg fikk heldigvis ingen varige men etter syklingen på fredag, og føler meg klar til dyst med unntak av såre knær etter å ha beiset terrassen i helgen. Det var imidlertid med skrekkblandet fryd jeg bega meg ned på Danmarksplass for å møte min gruppe.

På mandagene er de åtte slappeste delt i to grupper, sannsynligvis en nødvendig nivådifferensiering. Vi har heldigvis ikke blitt kalt Slappest 1 og Slappest 2, trenerne er for pedagogisk anlagt til det. I god tråd med barnefotball har vi derimot i stedet fått dyrenavn. Den andre gruppen er Ekorn og vår gruppe er Flodhest. På den måten føler ingen seg stigmatisert.

Dagens deltakere ble foruten undertegnede, Pia og Torild. Jørgen var dessverre forhindret fra å komme. Vi visste ikke mye om hva Tonje hadde planlagt for oss denne dagen bortsett fra at vi hadde fått i lekse å studere pulsklokkene vi hadde fått, fordi vi skulle teste makspulsen.

Fra Danmarksplass bar det oppover Løvstakken til Tonje fant en egnet bakke. Jeg følte allerede jeg var på makspuls og lurte på hvordan dette skulle gå. Tonje beroliget meg og sa at det hele kom til å være over på tre minutter. Det var viktig å starte rolig det første minuttet for å ha krefter til å holde helt inn. Det neste minuttet skulle vi øke farten. Det siste minuttet skulle vi gi alt vi kunne for å nå klimaks på toppen. 3 minutter hørtes overkommelig ut selv for Bergens Slappeste.

Vi jogget i to minutter bort fra bakken. Deretter snudde vi og startet i rolig jogg og økte tempoet etter hvert før vi ga ALT i oppoverbakken. Vi fulgte instruks, men jeg er langt fra sikker på at tilfeldig forbipasserende kunne merke noen tempoforskjell. Det føltes som å løpe i sakte film, og den største forskjellen var nok graden av grimaser i ansiktene våre.

Da oppdraget var utført og alle tre lå strødd oppover bakken backet Tonje oss og sa at vi hadde gjort en god jobb. Det lovet bra siden dette bare var prøverunden… Vi gjentok prosessen og presset oss om mulig enda hardere enn første runde. Vi angret nok litt på at vi hadde gitt alt da Tonje informerte om at hun kom til å lage et treningsopplegg ut fra makspulsen vår.

Vi håpet nok innerst inne at treningsøkten var over med dette, men den gang ei. Vi ble pisket opp en laaaang og bratt bakke der Tonje på forhånd hadde båret opp noen passende trebenker og kampesteiner. Før vi hadde rukket å få pusten igjen (siden vi ikke måtte bli kalde) bar det løs på sirkeltrening. På treningen forrige onsdag var det 40 sekunder øvelse og 40 sekunder pause. I dag var pausen halvert. Vi hadde armhevinger, en øvelse for triceps, knebøy, benkegåing, samt en øvelse for magen. Jeg regner med at jeg kommer til å gå som en gammel mann i morgen med smerter i deler av kroppen jeg ikke engang visste jeg hadde.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. En slappings bekjennelser