Ingen pingleidrett, som amerikansk fotball

Bergens slappeste-Herman ble overrasket over at breakdance-trinnene han hadde øvd inn, ikke var lov å bruke i rugby. Sånt er forbeholdt pingleidretten amerikansk fotball.

Publisert Publisert

EVIL ORANGE: - Vi skal spille verdensmesterskap i Bergens slappeste. Hva heter dere, spør Karl Frisch. - Evil Orange, kommer det fra ene siden. - Gasellene, roper Herman Valkner ironisk fra andre flanken. Foto: MARIE HAVNEN

  • Herman Valkner
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

I dag var det duket for bekjentskap med en ny idrett, rugby. Flere av deltakerne var nok nervøse før vi startet opp, og så for seg å bli løpt overende av store muskelbunter. De fleste av utøverne som møtte oss på treningsfeltet i Fana var da også fulle av muskler. Jeg la merke til at flere av de andre ikke ble mindre nervøs da instruktøren la ut om hvordan rugby var en skikkelig sport, ikke som amerikansk fotball der pinglene var utstyrt med beskyttelse over hele kroppen.

Instruktøren kunne også love at scoringer i rugby var skikkelig kontante touch downs, og ikke slappe som i amerikansk fotball. Break Dance etter scoring var også uglesett, så alle timene breakende foran speilet i helgen hadde vært helt forgjeves.

Les også

Gikk opp førti kilo på belgiske fristelser

Vi begynte rolig med oppvarming. Vi jogget frem og over banen mens vi sentret til hverandre. Deretter fikk Tonje tips om en øvelse som vi sikkert kommer til å bli plaget med: Spiderman. Med utgangspunkt i en armhevingsstilling skulle vi krabbe fremover med rumpen lavt, mens knærne ikke skulle røre bakken. Det var nok flere enn meg som følte seg som en lite elegant edderkopp med store problemer å holde knærne unna bakkenivå. Øvelsen ble fulgt opp med et slags froskehopp som også var tungt å gjennomføre.

Til slutt syntes instruktøren at det var på tide med mer øvelser med ball. Vi skulle dele oss parvis med en ball per par. Den ene skulle løpe med ballen inn i den andre, mens den andre skulle stoppe den som kom løpende og ta fra ham ballen. Vi fikk beskjed om å bruke cirka 30% styrke, da dette bare skulle være en øvelse. Han hadde ikke sett fått med seg Toril sitt konkurranseinstinkt. Hun beskyttet ballen som den var en baby, og hennes partner Guri en dingo som prøvde å stjele den. Guri hadde ikke sjanse til å ta fra Toril ballen. Toril bedyret at hun bare ga 30%, Guri lurer nok på hvordan det skulle gått om Toril hadde gitt alt og litt til.

Les også

Bergens slappeste-Toril fikk dødsdom

Balløvelsen ble fulgt opp av diverse andre parøvelser der en skulle måle krefter mot hverandre, men også måtte samarbeide for å fullføre oppgavene. Når flesteparten av deltakerne lå pesende i gresset mente instruktøren at det var duket for litt ekte rugby. Med visse modifikasjoner. Han hadde sett killerblikket til Toril og bestemte at vi ikke var klare for fullkontaktrugby, så vi spilte en versjon der to hender på en motstander kvalifiserte som en takling. Etter fem taklinger fikk det andre laget ballen. Siden en bare har lov til å kaste ballen bakover i rugby betyr det at en må ha stor bevegelse blant alle spillerne for å skape posisjoner til å motta ballen og løpe fremover. Tonjes fotarbeid kom til sin rett og hun var vanskelig å få has på. Til slutt så ikke Jens noen annen utvei enn en skikkelig kroppstakling for å roe henne ned litt. Jens sitt lag måtte dog til slutt bite i gresset etter et knepent 3-4 nederlag mot Tonjes gaseller.

Etter treningen var vi alle dyktig slitne og hadde fått kjørt oss både på styrke og kondisjon i løpet av økten. Treningen ga mersmak, så jeg ser ikke bort fra at jeg dukker opp på helgens EM i rugby som skal spilles på Fana Stadion.

Publisert