Solveig Åsheim til minne

Minneord: En bærebjelke i det botaniske fagmiljøet i Bergen gjennom 40 år er borte.

Publisert: Publisert:

MEDMENNESKE: – I en travel universitetshverdag hadde Solveig alltid tid til å være et medmenneske. Hun brydde seg oppriktig om sine studenter og medarbeidere, skriver venner i minneordet. Foto: Privat

Solveig Åsheim, tidligere førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, døde den 4. juli, 87 år gammel.

Med henne er en bærebjelke i det botaniske fagmiljøet i Bergen gjennom 40 år borte.

Hennes forskningsfelt var kiselalger og deres betydning som miljøindikatorer. Men det meste av sin arbeidsinnsats brukte hun på studentene.

Hun preget flere generasjoner av biologer og naturfaglærere med sin engasjerte undervisning. Ikke minst lærte hun sine studenter at botanikk var et fag som først og fremst måtte studeres ute i naturen, ikke bare i bøker og herbarier.

Hennes mange studentekskursjoner fra fjære til fjell i all slags vær er legendariske.

Da Knut Fægri gikk av for aldersgrensen i 1979 ble Solveig den første valgte leder av Botanisk institutt.

Som styrer gjennom ti år ledet hun arbeidet med å utvikle et moderne
universitetsinstitutt basert på arven etter det gamle Botanisk museum og hage. Dette var ingen enkel oppgave, men Solveig klarte det til alles tilfredshet.

På 90-tallet sto hun i spissen for oppbyggingen av en helt ny studieordning for biologifaget.

I dag er det selvsagt at kvinner har de samme rettigheter på universitetet som menn. Slik var det ikke da Solveig startet sin akademiske løpebane.

Allerede da hun valgte reallinjen på gymnaset ble hun advart av læreren: «Det er jo så tungt. Det er mange som dør!»

Men Solveig lot seg ikke skremme, og i kampen for kvinners rettigheter på universitetet ble hun en av pionérene innen realfagene.

Seinere generasjoner av kvinnelige akademikere har hatt stor nytte av denne innsatsen. I en årrekke satt hun også i universitetets likestillingsutvalg.

Med entusiasme og pågangsmot tok hun opp små og store spørsmål som hun så måtte løses – som da hun tok initiativet til etablering av barnehage for studenter og universitetsansatte, eller stellerom for nybakte mødre (og fedre).

Hennes engasjement var grenseløst, og etter hvert som instituttet ble mer involvert i internasjonalt samarbeid, ble Solveig en pådriver for at også kvinner fra den tredje verden skulle få muligheter til å komme ut og skaffe seg høyere utdannelse.

Hun bevarte dette engasjement like til det siste.

I en travel universitetshverdag hadde Solveig alltid tid til å være et medmenneske. Hun brydde seg oppriktig om sine studenter og medarbeidere. Du kunne komme til henne med alle slags problemer, og så hun en mulighet, strakte hun seg langt for å finne en løsning.

Hun brukte ikke store ord og vendinger. Men i det stille fikk hun utrettet ufattelig mye, ofte uten at folk helt fikk med seg hva hun hadde gjort. Men for henne var det resultatene som var det viktigste.

Solveig lot aldri sine mange gjøremål gå på bekostning av sin familie, da tok hun dem heller med seg på feltarbeid og ekskursjoner.

I dag sitter hennes nærmeste sorgtynget tilbake. Men også blant oss som var hennes elever, kolleger og venner er det et stort savn å vite at hun ikke lenger er her.

Venner og kolleger i det botaniske fagmiljøet ved Universitetet i Bergen.

Publisert: