Alene i det kalde vannet tok Arild Godø farvel med sine nærmeste og ropte at de måtte tilgi ham. Han var overbevist om at han skulle dø.

Foto: Rune Sævig

Publisert:

Det var en nydelig dag med fin vind fra sør. Fjorden lå blank og rolig, da han la ut fra Bergen med kurs for Førdefjorden. Arild Godø seilte alene for første gang.

Etter seks timer nærmet han seg Byrknesøy i Gulen. Det var tid for en matbit. Han startet påhengsmotoren, for å ha bedre kontroll mens han spiste og planla turen videre. Så la han ned seilet og reiste seg for å gå bak i cockpiten. I samme sekund tok en brå bølge tak i den 22 fot lange seilbåten.

Godø mistet balansen og falt så tungt mot rekkevaieren at den røk. Med hodet først stupte han baklengs i sjøen.

I en brøkdel av et sekund så han et bilde han aldri skulle glemme. Skroget. En hvit sky. Den blå himmelen. Så lukket vannet seg rundt ham.

Da Godø fortumlet fikk hodet over vannet, så han båten bli mindre og mindre for så å forsvinne i sakte fart. Han kjente det kalde vannet trenge inn i den todelte seilerdrakten med flyteelement.

Godø kom til å tenke på en hobbyfisker han hadde passert for litt siden. Han fisket frem en liten fløyte som var festet til drakten og blåste alt han kunne for å tilkalle fiskeren. Alt som hørtes, var et lite pip. Fløyten var verdiløs, et leketøy.

Han så rett ut på havet. Bare noen små øyer skilte ham og Nordsjøen. Det gikk opp for ham at redningen var nær. En holme lå bare 30–40 meter unna, og Godø smilte allerede ved tanken på hvor deilig det skulle bli å komme opp av vannet. Men uansett hvor hardt han prøvde å svømme, kom han ikke av flekken. Drakten var blytung av vann, strømmen for sterk.

Ingen hadde sett ham falle over bord. Det var en vanlig torsdag og ingen helgetrafikk til sjøs. Godø visste med seg selv at det ville gå flere timer før noen ville savne ham.

Det var elleve grader i vannet. Kroppstemperaturen sank og sank. Mannen i sjøen begynte å riste og skjelve. Kulden fikk ben og armer til å gå som trommestikker i ukontrollerte, veldige spasmer.

«Dette står du ikke over, Arild», sa han til seg selv, «dette står du ikke over».

KLEDD FOR SJØEN: Arild Godø hadde en identisk seilerdrakt på seg den augustdagen i 2005.

Han døste stadig av, men våknet hver gang han fikk saltvann i munnen. Godø var ikke kald lengre, ikke varm, bare nummen.

– Bare hjertet, lungene og hjernen var i sving. Resten av kroppen var lammet. Jeg skjønte at jeg kom til å dø. Jeg måtte bare akseptere det. Jeg tok farvel med mine nærmeste. Jeg ropte. Jeg ba ungene mine og eksen min om tilgivelse for ting jeg har gjort. Jeg tenkte på den yngste datteren min, at hun måtte slippe å se meg som slik, sier Arild Godø i dag.

– Var du redd?

– Nei. Jeg følte en enorm ensomhetsfølelse, men forsonte meg raskt med skjebnen. Jeg var helt sikkert på at jeg skulle dø og tenkte: «Hvorfor tar det så lang tid?» Plutselig så jeg en lyssøyle opp mot himmelen. «Skal jeg si kjære Gud nå», spurte jeg meg selv, men blåste det bort i neste sekund. Jeg er ateist av overbevisning. Det var hallusinasjoner jeg så, og det er en myte at man blir troende når man dør.

Plutselig var det som om noe tok tak i nakken hans og løftet han opp. Det var baugbølgen på en 100 meter lang lastebåt som skubbet ham til side. Motorene brølte, sjøen dirret av diesel. Godø ble redd for å bli sugd inn i de svære propellene, men båten gled forbi og forsvant.

Ingen om bord hadde oppdaget mannen i bølgene.

Han ante ikke at lastebåten lette etter ham. En krabbefisker hadde oppdaget seilbåten i fjæresteinene, hoppet om bord og fått øye på den ødelagte rekkevaieren. Som om noen hadde falt over bord, tenkte han, og ringte nødnummeret. Kort tid etter satte Hovedredningssentralen i gang søk, og på Hardbakka la redningsskøyten «Utvær» fra kai.

ALENE: – Jeg følte en enorm ensomhetsfølelse, forteller Arild Godø.

Kanskje var det motorduren, kanskje en ny bølge som fylte munnen hans med vann. Godø våknet og så et rødt og hvitt skrog nærme seg.

«Jeg må vise at jeg lever», tenker han og løfter armen med sine siste krefter.

Om bord på RS «Utvær» bredde lettelsen seg da de så det gule ermet. Mannen de lette etter, var i live etter to timer i det kalde vannet.

Godø ble løftet om bord, pakket inn i ulltepper. «Nå kjører vi til kai. Der venter Luftambulansen på deg», sa en stemme.

– Da skjønte jeg at jeg var reddet. At jeg var trygg.

REDDET: På kaien pakker redningsmannskap inn Arild Godø i bobleplast før han fraktes til Haukeland med Luftambulansen. Foto: RS «Utvær»

Arild Godøy sitter i styrehuset på RS «Stormbull», som ligger til kai ved Tollboden i Bergen. Å fortelle om sitt livs mest dramatiske timer er 64-åringens bidrag for å få hele Hordaland med på dugnaden til inntekt for en ny og raskere redningsskøyte. Dette er fylket med flest drukninger siden 1998. I fjor var det åtte drukningsulykker i Hordaland.

Den toppmoderne redningsskøyten til 28 millioner kroner er under bygging, men ikke fullfinansiert. Utenpå er den identisk med «Stormbull» – hjemmehørende i Oslofjorden, men på utlån til Bergen til påske – men mindre, raskere og tryggere i trangt vestlandsfarvann. Den nye redningsskøyten skal døpes i Bergen 28. april, og mest sannsynlig ligge til kai i samme by.

– Vi håper at den nye båten skal bli folkeskøyten i Hordaland, sier Janna Aarvik, prosjektleder for innsamlingsdugnaden til Redningsselskapet.

VETERAN: RS «Utvær» har vært i operativ tjeneste siden 2004. Foto: Redningsselskapet

En redningsskøyte reddet livet til Arild Godø i 2005. Siden har han blitt farfar til to og funnet kvinnen i sitt liv. Ulykken har ikke forandret ham, sier han, og han har heller ikke hatt traumer eller mareritt etterpå.

– Så mange tilfeldigheter gjør at jeg sitter her i dag. At krabbefiskeren fisket et annet sted enn vanlig den dagen. At redningsskøyten var i umiddelbar nærhet, og at Luftambulansen i Førde var ledig. Alt klaffet når ulykken først skjedde. Det er derfor jeg sier at jeg er en heldig fyr.

Publisert: